Redigerer Jakob Sande (avsnitt)

=== Dikt – de enkle sjangre og tema ===
;Humoristisk og grotesk
Det mest åpenbare tema i Sandes lyrikk fra debuten var ifølge Skrede «hans djerve humor og hans utpregede sans for det groteske».<ref name="NBL1" /> [[Sigrid Bø Grønstøl]]<ref name="SBG"> [[Sigrid Bø Grønstøl]]. «Ein makaber spøk? Jakob Sandes forfattarskap» I: ''[[Syn og Segn]]'', 1993, hefte 3</ref> mener at «det grotesk-uhyggelege er eit tematisk særdrag i denne diktinga» gjennom alle de åtte diktsamlingene fra 1929 til 1961. Innenfor den groteske tematikken nevnes først og fremst «Likfunn». En mildere variant av det groteske er det Havnevik kaller Sandes «modernisering av den komiske fortelling»,<ref name="IH" /> i dikt som «Etter ein rangel» (''I morgon vil eg byrja...''), «Hestehandlarar», «Fabel» (''Gåsa og katten og hanen...'') og «Kallen og katten». Egeland<ref name="KE" /> peker på at Sandes dikt har et spenn fra «en følsomhet som slår over i føleri» til det groteske og at det skapes «balanse gjennom kaldflir». Innenfor det humoristiske er det blant annet pekt på at Sande «dyrka den gode replikken […] og samla på gode seiemåter».<ref name="HS" />

;Sjømannsdikt
Sandes sjømannsdikt finnes særlig i samlingene ''Frå Sunnfjord til Rio'' (1933) og ''Villskog'' (1936), hvor han bruker erfaringer fra sin egen tid i utenriksfart i 1932. Sjømannslivet finnes likevel også i de etterfølgende diktsamlingene, hvor han viser til sjømannsyrket som en del av arbeidslivet i hjembygda. Diktene om sjømannslivet inneholder både konkrete referanser til yrkesliv (som i «[[Vesle Daniel]]» (eller «Då Daniel drog») og det etterfølgende «Daniel Davidson» om den hjemkomne sjømannen fra ''Guten og grenda'' 1945) og som metafor for utferdstrang (som i «Song på havet» fra ''Villskog'' 1936). Som sjømannsdikt regnes både skildringer fra livet ombord (som «Laurdagskveld på poop'en») og fra opplevelser i fremmede havner (som i «Senorita»). Under et Sandeseminar i 1999 hevdet [[Kjartan Fløgstad]] og [[Einar Økland]] «at det fyrst og fremst er sjømannsdikta til Jakob Sande som gjer han til ein moderne lyrikar».<ref>[http://www.dagogtid.no/arkiv/1999/33/sande.html Dag og Tid, 19.8.1999]</ref>

;Småkårsfolk
Mange av Sandes dikt skildrer underklassen eller småkårsfolk. I et minneord i tidsskriftet ''[[Syn og Segn]]'' skriver [[Ivar Eskeland]]<ref name="IE">Ivar Eskeland. «Jakob Sandes lyrikk, ein song om Guds stykbarn». I: ''Syn og Segn'', 1967; side 238-46</ref> at essensen i Sandes forfatterskap er «songen om det vesle mennesket, tidt om det forkomne, forhutla, hjelpelause, utstøytte». Eskeland peker på at Sandes dikt inneholder både observasjon av, medfølelse med og protest på vegne av underklassen; og nevner dikt som «Dikt uten navn» og «Ormeljod». [[Willy Dahl]]<ref name="WD" /> nevner diktet «Marian» som en skildring av den utstøtte. [[Ragnvald Skrede]]<ref name="NBL1">Ragnvald Skrede, NBL1, 1954</ref> peker på at også novellene om voksne «dreier seg fortrinsvis om utstøtte og hjelpeløse». Identifikasjonen med underklassen kommer også noen ganger til uttrykk i klare agitasjonsdikt, slik som i samlingen ''Krossen og sleggja'' (1939). Eskeland skriver at «I dikti 'Til den norske landarbeidar' og 'Krossen og sleggja' munnar Sandes proletardikting ut i dei sterkaste revolusjonære maningsrop».<ref name="IE" /> Einar Økland skriver<ref name="EØ">Einar Økland i etterordet til ''Dikt i samling'', 1998; side 467-81</ref> at Sandes klassestandpunkt ga ham problemer i møtet med sitt eget hjemmepublikum i målrørsla: «At Sande lenge hadde vore lyrisk talsmann for dei minste i samfunnet, stilte han i eit motsetningstilhøve ikkje berre til rikfolk og konservative, men også til bønder og venstrefolk, som ottast arbeidarane.»

;Kjærlighet
Sande skildrer forholdet mellom mann og kvinne både anekdotisk i skjemtediktene, romantisk som ung forelskelse (som i strofa «Di til døden trufaste Mari» frå «Vesle Daniel») og livsvarig bånd, og dramatisk som spill og kamp mellom kjønnspolaritet. Grønstøl<ref name="SBG" /> peker på at «i dikt etter dikt møter vi kvinna som lokkar og dårar. Og mannen som missar både vilje og vit, visdom og dåd.»

;Religiøsitet
Sande har ikke skrevet mange eksplisitt religiøse dikt, men disse bygger på en grunnstemning i forfatterskapet av nød, bergingstrang og følelsen av den kristne Gud som en reell faktor i tilværelsen. I tillegg har Sande bakgrunn i et vestnorsk bygdemiljø der kristentroen var sterk og tydelig. Julesalmen «[[Det lyser i stille grender]]» blir karakterisert som «nærmast ein salme light, eit høgst alminneleg og menneskeleg Jesusbarn», men munner likevel ut i «Ei erklæring om at Jesus 'døden for evig batt', ei truvedkjenning god som noko anna».<ref>[[Olaug Nilssen]]. «Du som låg i natti seine» I: ''[[Dag og Tid]]''s forfatteravis om Sande, 11.9.2004. Også i: ''Hybrideleg sjølvgransking. Essay''. Samlaget, 2005. ISBN 82-521-6600-8.</ref> Pasjonssalmen «Du som låg i natti seine» skildrer Jesu lidelser, og dikt-jeg'ets tvil. I «Åndeleg sjømannssong» knytter han an til shanty- og spiritualstradisjonen med strofen "Rolling home, rolling home, heim frå sjø og stride stormar, mønstre av til evig landlov, mønstre av frå naud og trong." Flere Sande-dikt inneholder spottende omtale av prester, men det var alltid hykleriet som var Sandes fiende, «ikkje skikkelege prestar».<ref name="HS" /> 

;Det gamle bygdesamfunnet
Mange av Sandes dikt, både de komiske og de alvorlige, tar utgangspunkt i dagligliv, arbeidsliv, roller og relasjoner i det vestlandske bygdesamfunnet som han selv hadde bakgrunn i. Det er til dels et nostalgisk samfunnsbilde han presenterer; «det folkelivet og det arbeidslivet som Sandes dikting spring ut frå eller viser fram, er borte i dag. Det var alt på veg til å gå under i hans eiga tid».<ref name="EØ" /> [[Herbjørn Sørebø]] skriver om ham at «Jakob Sande kjende det han skreiv om. Og best kjende han barndomsbygda. Hele livet var det hans bygd, og han likte ikkje den såkalla utviklinga».<ref name="HS">[[Herbjørn Sørebø]]. «'Eg har reist mine bautasteinar i ord'. Om Jakob Sandes liv og dikt» I: ''[[Syn og Segn]]'', 1986, hefte 3</ref> I denne samfunnet skildrer han klasseforskjeller, yrkesliv og «armods bygdeliv blant småbrukere og fiskere»,<ref name="KE" /> med sans for det dramatiske, komiske, sentimentale og urettferdige.

;Det psykologiske landskapet
Sandes skildringer av natur, samfunn og vær i Sunnfjord er ikke bare dokumentarisk. Landskapet blir også et psykologisk landskap, og et uttrykk for folkets og forfatterens mentalitet. Grønstøl skriver<ref name="SBG" /> at «Det finst nok impresjonistiske landskapsidyllar, reine naturskildringar i Sande sine dikt. Men ofte glir dikta over i fantasilandskap som tar form og stil etter sinnstilstand og psykisk haldning.» Egeland skriver<ref name="KE" /> at «menneskene mot naturen er det sentrale, ikke naturen i seg selv.» Sande besjeler både landskapet og naturkreftene, og gjør det til speilbilder av mennesker psyke. Grønstøl<ref name="SBG" /> mener at «om me løyser diktet [Storm frå Vest] frå sin realistiske maritime referanse – og det kan me trygt gjera – dette er eit fantasilandskap – og koplar til nyfreudianismen sine språkteoriar, kan me lesa eit 'psykisk landskap' ut av dette.»