Redigerer Israel (avsnitt)

=== Selvstendighet og de første årene ===
{{Utdypende|Den arabisk-israelske krig i 1948|Den israelske selvstendighetserklæringen}}
: ''Se også [[Midtøsten-konflikten]] og [[Nakba]]''

I 1947 trakk det britiske styret seg tilbake fra [[Palestinamandatet]] og slo fast at de var ute av stand til å fatte en beslutning som ville være akseptabel for både araberne og jødene.<ref>{{Kilde www
 |url         = http://domino.un.org/UNISPAL.NSF/0a2a053971ccb56885256cef0073c6d4/2248af9a92b498718525694b007239c6!OpenDocument
 |utgiver     = De forente nasjoner
 |tittel      = Palestine – bakgrunnspapir nr. 47 (ST/DPI/SER.A/47)
 |dato        = 20. april 1949
 |besøksdato = 31. juli 2007
 |url-status = død
 |arkivurl    = https://web.archive.org/web/20080524233009/http://domino.un.org/UNISPAL.NSF/0a2a053971ccb56885256cef0073c6d4/2248af9a92b498718525694b007239c6!OpenDocument
 |arkivdato   = 2008-05-24
}}</ref> Det nylig etablerte [[FN]] vedtok FNs delingsplan ([[FNs sikkerhetsråds resolusjon 181]]) den 29. november 1947, og delte landområdet i to stater; én arabisk og én jødisk. [[Jerusalem]] ble utpekt som en internasjonal by &ndash; en ''[[corpus separatum]]'' &ndash; administrert av FN for å unngå konflikter om byens status.<ref>Best 2003 s. 118–9</ref> Det jødiske samfunnet godtok planen,<ref>{{Kilde www
| url=http://www.mfa.gov.il/MFA/Facts+About+Israel/History/HISTORY-+Foreign+Domination.htm 
| utgiver=Israels utenriksdepartement
| tittel=History: Foreign Domination 
| dato=1. oktober 2006 
| besøksdato=2007-07-06
| språk=engelsk}}</ref> men [[Den arabiske liga]]en og [[Den høyere arabiske komité]] avslo.<ref>Bregman 2002 s. 40–1</ref>

Til tross for dette ble staten Israel [[Den israelske selvstendighetserklæringen|erklært]] selvstendig den 14. mai 1948, én dag før slutten på det britiske mandatet over Palestina.<ref name="npr"/> Ikke lenge etter gikk fem av medlemmene av [[Den arabiske liga]] &ndash; Egypt, Syria, Jordan, Libanon og Irak &ndash; til angrep på Israel, og startet den såkalte [[Den arabisk-israelske krig 1948|selvstendighetskrigen]].<ref name="npr" /> Etter nesten ett år med kamper ble det erklært våpenhvile og etablert midlertidige grenser, kjent som den [[Grønne Linje|grønne linje]]. Jordan inkluderte det som senere ble kjent som [[Vestbredden]] og Øst-Jerusalem i sitt domene, og Egypt tok kontroll over [[Gazastripen]]. Israel ble anerkjent som medlem av de [[FN|De forente nasjoner]] den 11. mai 1949.<ref>{{Kilde www
 |url=http://domino.un.org/UNISPAL.NSF/1ce874ab1832a53e852570bb006dfaf6/0b3ab8d2a7c0273d8525694b00726d1b 
 |utgiver=Forente nasjoner 
 |tittel=Tohundreogsyvende fulle møte 
 |dato=11. mai 1949 
 |besøksdato=2007-07-13 
 |språk=engelsk 
 |url-status=død 
 |arkivurl=https://web.archive.org/web/20070912101430/http://domino.un.org/UNISPAL.NSF/1ce874ab1832a53e852570bb006dfaf6/0b3ab8d2a7c0273d8525694b00726d1b 
 |arkivdato=2007-09-12 
}}</ref> Under fiendtlighetene [[Nakba|flyktet 711&nbsp;000 arabere fra Israel]], ifølge FN.<ref name="un"/> Skjebnen til de palestinske flyktningene er et av de viktigste stridsspørsmålene i Palestina-Israel-konflikten.<ref>{{Kilde www
| url=http://web.mit.edu/cis/pdf/VanEvera_flashpointsinwar.pdf 
| format=pdf 
| utgiver=Massachusetts Institute of Technology 
| besøksdato=2007-09-11 
| tittel=Nature of the Flashpoint 
| verk=Center for International Studies
| språk=engelsk| forfatter=Van Evera, Stephen 
}}</ref>
<ref>Reveron Murer 2006</ref>

I statens tidlige år dominerte sosialsionismen israelsk politikk, som i denne perioden var ledet av statsminister [[David Ben-Gurion]].<ref>Lustick 1988 s. 37–9</ref><ref>{{Kilde www
| url=http://lcweb2.loc.gov/frd/cs/iltoc.html 
| utgiver=Library of Congress 
| tittel=Israel (Labor Zionism) 
| verk=Country Studies
| språk=engelsk}}</ref> Disse årene var preget av masseimmigrasjon av holocaust-overlevende og utvandrende jøder fra arabiske land. Den ble forsterket av vold mot jøder og konfiskering av jødisk eiendom, støttet av Den arabiske liga. Omtrent 850&nbsp;000 jøder flyktet fra sine hjem i arabiske land fra 1948 til tidlig på 70-tallet, hvorav 600&nbsp;000 fant sitt hjem i Israel.<ref>{{Kilde www
| url=http://www.haaretz.com/hasen/spages/941518.html
| tittel=All I wanted was justice
| forfatter=Adi Schwartz
| utgiver=Haaretz
| språk=engelsk
| besøksdato=17. april 2008
| arkiv-dato=2008-01-10
| arkiv-url=https://web.archive.org/web/20080110192141/http://www.haaretz.com/hasen/spages/941518.html
| url-status=død
}}</ref> Israels befolkning økte fra 800&nbsp;000 til to millioner mellom 1948 og 1958.<ref>{{Kilde www
 |url=http://www1.cbs.gov.il/reader/shnaton/templ_shnaton_e.html?num_tab=st02_01&CYear=2006 
 |utgiver=Israels statistiske sentralbyrå 
 |besøksdato=2007-08-07 
 |tittel=Befolkning, etter religion og befolkningsgruppe 
 |språk=engelsk 
 |dato=2006 
 |url-status=død 
 |arkivurl=https://web.archive.org/web/20070930033403/http://www1.cbs.gov.il/reader/shnaton/templ_shnaton_e.html?num_tab=st02_01&CYear=2006 
 |arkivdato=2007-09-30 
}}</ref> De fleste ankom som flyktninger uten eiendeler. De ble huset i midlertidige leirer kjent som ''[[ma'abarot]]er''. I 1952 levde over 200&nbsp;000 immigranter i disse teltbyene. Behovet for å bedre forholdene fikk Ben-Gurion til å signere en avtale om krigsskadeserstatning med [[Vest-Tyskland]] som utløste masseprotester fra jøder som ikke likte tanken på at Israel «gjorde forretninger» med Tyskland.<ref>Shindler 2002 s. 49–50</ref>

På 1950-tallet ble Israel ofte angrepet av den arabiske [[fedayeen]], først og fremst fra den Egypt-okkuperte [[Gazastripen]].<ref>Gilbert 2005 s. 58</ref> I 1956 sluttet Israel seg til en hemmelig allianse med [[Det forente kongerike Storbritannia og Nord-Irland|Storbritannia]] og [[Frankrike]] hvor europeerne hadde målsatt seg å gjenvinne [[Suezkanalen]], som egypterne hadde nasjonalisert (se [[Suezkrisen]]). Til tross for at de erobret [[Sinaihalvøya]] høsten 1956, ble Israel tvunget til retrett utpå våren 1957 på grunn av press fra [[Amerikas forente stater]] og [[Sovjetunionen]] som gjenytelse for garantier om israelske skipsfartsrettigheter i [[Rødehavet]] og kanalen, samt utplasseringen av FN-styrker på Sinai.<ref>{{Kilde www
| url=http://history.sandiego.edu/GEN/20th/suez.html 
| utgiver=University of San Diego 
| tittel=Suezkrisen 
| besøksdato=2007-07-15 
| dato=5. desember 2005
| språk=engelsk}}</ref>

I begynnelsen av det påfølgende tiåret pågrep Israel [[Adolf Eichmann]], en av de som implementerte [[Den endelige løsning]] og senere holdt seg skjult i [[Argentina]], og stilte ham for retten.<ref>{{Kilde www
| url=http://www.jewishvirtuallibrary.org/jsource/Holocaust/eichmann.html 
| tittel=Adolf Eichmann 
| utgiver=Jewish Virtual Library 
| besøksdato=2007-09-18
| språk=engelsk}}</ref> Rettssaken gjorde et større inntrykk på den offentlig bevisstheten om holocaust<ref>Cole 2003 s. 27. " … the Eichmann trial, which did so much to raise public awareness of the Holocaust … "</ref> og frem til dags dato er Eichmann den eneste som har blitt henrettet etter å ha blitt dømt til døden ved en israelsk domstol.<ref>{{Kilde www
|url=http://www.mfa.gov.il/MFA/Government/Law/Legal%20Issues%20and%20Rulings/JUSTICE%20MINISTRY%20REPLY%20TO%201995%20AMNESTY%20INTERNATION 
| utgiver=Israels utenriksdepartement 
| tittel=Justisdepartementet svarer Amnesty International-rapport 
| besøksdato=2007-08-10 
| dato=5. juli 1995
| språk=engelsk}}</ref>