Redigerer Husmann (avsnitt)

== Forordningene av 1750, 1752 og 1754 ==
9. oktober 1750 ble den første husmannsforordningen utstedt i København. Den påpekte at muntlig avtale mellom bonde og husmann gjorde det umulig å anke et tvistemål inn for en [[domstol]], noe som gikk ut over husmennene. [[Christian 7.]] ville ha slutt på «sådant misbruk, samt våre kjære og fattige undersåtters fortrengelse å avskaffe». Fra nå av skulle husmannsplasser bortfestes ved skriftlige kontrakt, lyde på husmannens levetid og også gjelde for hans kone så lenge hun satt enke. Unnlot en bonde å gi husmannen skriftlig kontrakt, skulle han bøte en [[riksdaler]] til de fattige i [[prestegjeld]]et.<ref>[[Knut Mykland]]: ''Den lange fredstiden'' (s. 393-94), forlaget Cappelen, Oslo 1988, ISBN 82-574-0443-8</ref> 

En ny forordning av 21. april 1752 gjorde spørsmålet om husmannens status avhengig av hvilken jord han drev. I Norge skilte man mellom matrikulert og umatrikulert jord. Hvis en bonde overlot et jordstykke til en husmann, kunne ikke husmannen skattlegges, for bonden betalte jo allerede skatt for hele bruket. Skulle en slik teig skattlegges, måtte det først føres til fradrag fra stamgården. Dette var alt regulert ved loven om åsetesrett og minstestørrelse på brukene. Forordningen av 1752 knesetter [[prinsipp]]et at det ikke kan utskrives matrikkelskatt på husmannsplasser i gårdenes inn- eller utmark. Forordningen av 1750 sikret livstidsfeste for alle husmenn, i forordningen av 1752 endret til bare å gjelde husmenn som selv ryddet seg plass i gårdens utmark. For innmarksplasser ble kravet om skriftlig kontrakt og livstidsfeste opphevet, siden innmark lot seg oppdyrke uten noen [[bureising|nybrottsinnsats]] fra husmannens side. Ettersom disse plassene gjerne var små, og husene reist av bonden selv, var innmarksplasser nærmest en ordning som sikret bondens tilgang på stabil arbeidskraft. Dermed var husmenn på innmarksplasser redusert til «''tieneste folk der, efter lovlig udsigelse, bortfløtter, med mindre anderledes derom skriftlig bliver forenet''». Videre stod det bonden fritt å diktere vilkårene for innmarkshusmannen, akkurat som det passet ham. Husmannsforordningen av 1752 plasserte husmennene aller nederst på bygdesamfunnets sosiale rangstige.<ref>Knut Mykland: ''Den lange fredstiden'' (s. 399-401)</ref>

9. august 1754 ble forholdene ytterligere innstrammet. Ingen bonde fikk heretter beholde flere barn over 18 år hjemme enn det som trengtes til gårdsdriften. I husmannsfamilier var aldersgrensen 16 år, selv om foreldrene hadde rett til å beholde 1 sønn og 1 datter over denne alder hjemme. Øvrige barn skulle feste seg i årlig tjeneste, og [[bondelensmann]] og [[foged]] føre tilsyn med at dette ble etterlevd. Straffen for brudd på bestemmelsen var [[gapestokk]] og [[tukthus]].<ref>Knut Mykland: ''Den lange fredstiden'' (s. 401)</ref>