Redigerer Helligtrekongersaften (skuespill) (avsnitt)

== Tema og motiver ==
{{Sitat|If music be the food of love, play on|Hertug Orsino, stykkets åpningsreplikk|right}}
'''Den romantiske kjærligheten''' er et hovedmotiv i forholdet mellom hertugen og grevinnen. Begge elsker, eller ønsker å elske, høyt og intenst. Hertugen virker likevel mest betatt av sin egen forelskelse, og det er betegnende at han ikke selv søker Olivias selskap, men sitter hjemme og dyrker sitt følelsesliv i ensomhet, mens Viola må gjøre det faktiske, oppsøkende kjærlighetsarbeidet.<ref name="OL" /> Tilsvarende kan man spørre seg om grevinne Olivia egentlig er i sorg, slik hun sier at hun er og har tenkt å være i sju år framover, eller om hun er betatt av følelsen av å være sørgende. «Kanskje skal vi forstå det slik at de begge dyrker sine følelser fordi de tror det er de rette følelser å ha – moteriktig romantiske og temmelig uforpliktende» (Lausund).<ref name="OL" /><ref name="WW" /> Den ulykkelig forelskede utleveres også til tilskuerens latter: «Orsino som sukker ekstravagant etter sin utilgjengelige grevinne Olivia er et fullkomment eksemplar av den henførte ridder i amour courtois-tradisjonen; men stykket får ham til å se tåpelig forblindet ut, ikke heroisk».<ref>Keith Brown. ''Shakespeare. Mannen, tiden, verket''. Aschehoug, 1998. S 258. ISBN 82-03-18048-5.</ref>

Violas '''kjønnsidentitet''' er fra en side sett entydig: Hun er en kvinne som er utkledd som mann for å overleve. Samtidig går hun inn i et svært tvetydig spill overfor hertug Orsino. «Orsino dras åpenbart mot Cesario lenge før han vet at det skjuler seg en kvinne bak forkledningen» (Lausund),<ref name="OL" /> han kommenterer Cesarios skjønnhet, og han fortsetter å tiltale Viola med mannsnavn etter at hun har avslørt sin forkledning. Tilsvarende er det hos grevinnen en ambivalent tiltrekning overfor Viola/Cesario: Olivia faller for en kvinne og forhandler med henne om hva det vil si å elske. 
{{Sitat|Olivia: Vent litt! Si først: Hva tenker du om meg?<br />Viola: De tror De er en annen enn De er<br />Olivia: I så fall tror jeg også dét om Dem<br />Viola: Sant nok: jeg er en annen enn jeg er<br />Olivia: Gid De var den jeg vil at De skal være!|Fra tredje akt, Scene 1|right}}
Orsino elsker Olivia som elsker Viola/Cesario som elsker Orsino, som igjen har følelser for Cesario. Men Viola kan verken gi eller motta kjærlighet i sin dobbelte rolle som tvetydig mann og kvinne. Den løsningen som tilbys i stykket er å la Olivia elske en tvillingbror som ligner på kvinnen hun først falt for. Dette kan virke påfallende målt med vår tids oppfatning av romantikk og tiltrekning, men kan sees som et tegn på at forholdet mellom uttrykk og identitet ikke var like utviklet i forfatterens samtid som i vår tid. [[Homofili|Homofil]] dragning er som nevnt også forholdsvis eksplisitt i relasjonen mellom Sebastin og Andreas.<ref>[http://www.sparknotes.com/shakespeare/twelfthnight/section4.rhtml Summary: Act II, scene i]. Sitat: «It seems safe to say here that if Antonio were a woman, we would read her speech and actions as an unambiguous expression of her love for Sebastian and hope that he would return this love.»</ref> Det å leve ut slik homofili var likevel ikke en legitim løsning på intrigene i Shakespeares tid.

Stykket drøfter også raushet kontra '''[[puritanisme]]''' gjennom karakteristikkene av de ulike personene.<ref name="OL" /> De ulike personene har ulike roller: Tobias tildels skamløst «livsglad», Malvolio overdrevent nøysom, og Viola optimistisk handlekraftig, mens hertugen og grevinnen er tvetydig livsfjerne og opphøyde. I verkets samtid var forholdet mellom aristokratisk rundhåndethet og puritansk nøysomhet et vesentlig skisma. Gitt at verket opprinnelig ble framført i en aristokratisk kontekst var det naturlig for forfatteren å utlevere puritanske idealer, personifisert av Malvolio, til tilskuerens latter. 

Stykket viser flere '''fristillinger av sosial rang'''. Skuespillets tittel henspiller som nevnt på en [[karneval]]saktig [[maskerade]]fest hvor roller og verdier slippes fri, høy blir lav og lavt blir høyt. I grevinnen Olivias hus skjer det to forsøk på brudd med [[klasse (sosiologi)|sosial klasse]]: Malvolio går på limpinnen og mislykkes når han slipper fri sine ambisjoner og søker å bli sin husfrues likemann. Tjenestepiken Maria lykkes imidlertid med på vinne Herr Tobias' gunst, så stykkets moral er ikke entydig i sin karakteristikk av sosiale ambisjoner.<ref name="OL" /><ref>[http://www.sparknotes.com/shakespeare/twelfthnight/themes.html Themes, Motifs & Symbols]</ref> 

'''Narrens rolle''' i selve handlingen er av liten betydning, men narren har flere kommenterende og oppsummerende sanger. Fest har blitt karakterisert som en av Shakespeares mest kompetente narrer, med en trygghet i sin rolle som «ekte» narr, kontra de mange som ufrivillig blir gjort til narrer.<ref name="WW" /> I noen scener henvender narren seg også til publikum med replikker og meta-replikker som kan tyde på narren er forfatterens representant og stemme i handlingen.<ref name="OL" /> Også andre aktørers replikker har et meta-preg som inviterer tilskueren til en ironisk distanse til handlingen: i fjerde akt sier Fabian «var dette spilt på scene nu, ville jeg kalt det et usannsynlig påfunn av dikteren».