Redigerer Høymiddelalderen (avsnitt)

=== «De som kriget» – adelen og ridderne ===
;Adelen
[[Fil:Knight crop.JPG|thumb|Ridder i full rustning fra middelalderen.]]

[[Fil:Edmund blair leighton accolade.jpg|thumb|right|En ung og vakker jomfru gir ridderslaget til den tapre ridder, maleri av [[Edmund Blair Leighton]]. Denne romantiske forestillingen har ikke samme alvor i våre dager, men ble oppfattet bokstavelig i middelalderen.]]

Krigeraristokratiet omfattet to grupper: Medlemmene av de høyeste adelsslekter og de profesjonelle krigerne, [[ridder]]ne, som ble belønnet med len. I middelalderen var ulikheten mellom mennesker akseptert, og tanken om at et menneske var mer verd enn et annet ble oppfattet som helt naturlig. På samme måte inngikk en slekt i et hierarkisk system hvor noen få familier satt med mer prestisje enn andre. De adelige slekter var de fornemste og omfattet [[greve]]r, [[hertug]]er og [[konge]]r, som til sammen utgjorde et lite og begrenset [[aristokrati]].

Adelens posisjon ble skapt i løpet av den tidlige middelalder, og hadde opprinnelig vært romerske [[patrisier]]slekter som hadde bevart både eiendom og prestisje selv etter at [[Romerriket]] kollapset, eller storbønder som hadde lyktes i å bli en del av eliten i de germanske kongeriker. I middelalderen ble adelskap oppfattet som noe arvelig, en naturlig konsekvens av tidligere tiders vektlegging på slekten og blodets bånd, men høy dødelighet gjorde det nødvendig og mulig å oppta nye medlemmer av lavere byrd til standen. Mange slekter forsøkte derfor å tilsløre enkel byrd og opphav ved å fabrikkere mer eller mindre fiktive slektslister.

;Ridderne
Selv om den krigende klassen svært tidlig ble begrenset til adelen som eide jord, var det ikke før rundt 1000-tallet at den begynte å bli oppfattet og begrenses til helt og holdent å omfatte ridderne. Ridderne feiret seg selv og øvde med [[ridderturnering]]er. Det er først på slutten av 900-tallet og begynnelsen av 1000-tallet at konger som [[Otto I den store]] begynte å avbilde seg selv på hesteryggen framfor på en trone, noe som konkretiseres av [[Vilhelm Erobreren]] på [[Bayeux-teppet]]. Nyvinninger innen våpenteknikk og ny utrustning for ryttere som [[Stigbøyle (rideutstyr)|stigbøyle]] og [[Hestesal|stabile saler]], gjorde det mulig for krigere til [[hest]] å bære betydelig tyngre våpen og [[rustning]]. 

En rytter kunne nå ride i galopp i strid og angripe selv tungt bevæpnede fotsoldater med lange [[spyd]] eller [[lanse]]r. [[Kavaleri]] hadde eksistert tidligere i såvel [[Spania]] som [[Tyskland]], men tungt kavaleri ble nå utslagsgivende for hvem som tilhørte den militære eliten. Innenfor denne eliten utviklet det seg et alt mer avansert hierarki av ulike klasser og grader i henhold til byrd. Den teknologiske og taktiske utvikling betydde at ridderen i høymiddelalderen var overlegen alle andre soldattyper, men hans utstyr ble så kostbart at kun de rikeste og mektigste lensherrer kunne engasjere ham. Det tette forhold mellom ridder og adel betydde at de to gruppene med tiden smeltet sammen.

På 1100-tallet dannet klosterbevegelsen egne religiøse ridderordener, som [[Tempelridderne]]. Arvelige adelstitler ble også etablert på denne tiden. Det ble fremmet en egen ideologi innenfor og omkring ridderne, som definerte en sosial kode for ridderens [[ære]]: En god ridder skulle være rettvis, modig, høvisk, uselvisk og forsvare den kristne tro og de svake. I virkeligheten var ridderne ryggraden i fyrstenes makt. I en tid hvor politikk ble bygget på aktiv voldsanvendelse var en slagkraftig militærstyrke avgjørende, og et sterkt følge av riddere hadde derfor stor betydning. 

Nye litterære genrer så samtidig dagens lys i form av [[ridderroman]]ser og [[trubadur]]diktning. Et romantisk ideal om høvisk kjærlighet mellom riddere og unge adelsdamer ble framelsket, og ga siden opphav til klassiske fortellinger om vakre jomfruer som ble reddet fra fangenskap av tapre riddere. Sentimentale ridderlegender, som ''[[Rolandskvadet]]'' og andre ''[[chanson de geste]]'', «sanger om heltedåder», var motsigelsesfylte kontraster til en voldsfiksert mannskultur.<ref>Blockmans & Hoppenbrouwer, side 117-124</ref>