Redigerer Gresk mytologi (avsnitt)

===Heltenes tidsalder===
Den episke og genealogiske poesien skapte sykluser av fortellinger som sirklet rundt spesielle helter eller hendelser og etablerte familieforholdene mellom heltene i de forskjellige fortellingene. De arrangerte dermed fortellingene i sekvenser. Ifølge Ken Dowden «er der til og med en sagaeffekt. Vi kan følge skjebnene til noen familier i etterfølgende generasjoner».
 
Etter at heltekulten dukket opp, utgjorde gudene og heltene den sakrale sfæren og er sammenblandet i eder og bønner som ble adressert til dem. I kontrast til gudenes tidsalder blir listen over helter aldri gitt en fast og endelig form. Store guder blir ikke lenger født, men nye helter kan alltid trekkes opp fra de dødes hær. En annen viktig forskjell mellom heltekulten og gudekulten er at helten ble sentrum for lokale gruppers identitet.<ref>Raffan-Burkert: ''Greek Religion'', 206</ref>

De monumentale hendelsene til [[Herakles]] regnes som begynnelsen på heltenes tidsperiode. Til denne tidsperioden tilskrives også tre store militære hendelser, [[argonautene]]s felttog, [[den trojanske krig|trojanerkrigen]] og [[thebanske krig|den thebanske krig]].<ref>Kelsey, F.W.: ''An Outline of Greek and Roman Mythology'', s. 30; Rose, H.J.: ''A Handbook of Greek Mythology'', s. 340</ref>

====Herakles og herakleidene====
[[Fil:Herakles and Telephos Louvre MR219.jpg|thumb|Herakles med sin sønn [[Telefos]], [[Louvre]], [[Paris]].]]
Bak den kompliserte mytologien til Herakles var det antagelig en reell mann, kanskje en underordnet høvding i kongedømmet [[Argos]]. Men tradisjonen kom til å oppfatte og forklare Herakles som sønn av Zevs og [[Alkmene]], barnebarn av [[Persevs]]. Hans fantastiske bedrifter med sine mange temaer i [[folkeminne]]t, ga mye materiale for populære legender. Han portretteres som en ofrer, nevnt som grunnlegger av altere, og tenkt som en storspiser. Det er i den rollen han dukker opp i komedien, mens hans tragiske slutt ga mye materiale til den greske tragedien. ''[[Herakles (Euripides)|Herakles]]'' er regnet av forskeren Thalia Papadopoulou som «et skuespill av stor betydning i undersøkelsen av andre euripidiske drama<ref>Burkert, Walter: ''Greek Religion'', s. 211; Papadopoulou, Thalia: ''Heracles and Euripidean Tragedy'', 1</ref>». I kunsten og litteraturen ble Herakles representert som en enormt sterk mann av moderat høyde. Hans karakteristiske våpen var buen, men jevnlig også klubben. Vasemalerier demonstrerte Herakles popularitet som helt uten sidestykke, hans kamp med løven ble avbildet hundrevis av ganger.<ref>Burkert, Walter: ''Greek Religion'', s. 211</ref>

Herakles gikk også inn i [[etruskisk mytologi|etruskisk]] og [[romersk mytologi]] og kult, og uttrykket «mehercule» ble like vanlig for romerne som «herakleis» var for grekerne. I [[Italia]] ble han tilbedt som handelsmennenes gud, selv om også andre ba til ham for sine karakteristiske gaver, god lykke eller redning fra fare.

Herakles fikk den høyeste sosiale prestisje gjennom sin oppnevnelse til offisiell stamfar for de [[dorere|doriske]] kongene. Dette tjente antagelig som legitimering av den doriske migrasjonen inn i [[Peloponnes]]. [[Hyllos]], helten som en dorisk søyle ble oppkalt etter, ble sønnen til Herakles og en av ''herakleidene'', de tallrike etterkommerne av Herakles. Andre herakleider inkluderte [[Makaria]], [[Lamos]], [[Manto]], [[Bianor]], [[Tlepolemos]] og [[Telefos]]. Disse herakleidene erobret de [[peloponnes]]iske kongedømmene til [[Mykene]], [[Sparta]] og [[Argos]] og hevdet, ifølge legenden, at de hadde en egen rett til å herske ved deres stamfar. Deres oppkomst kalles jevnlig den «[[doriske invasjon]]». Lydiske og senere makedonske konger ble også herakleider.<ref>Herodotos: ''The Histories'', I, [http://www.sacred-texts.com/cla/hh/hh1000.htm 6-7]; Burkert, Walter: ''Greek Religion'', s. 211</ref>

Andre medlemmer av denne tidligste generasjonen helter som Perseus, [[Deukalion]], [[Thesevs]] og [[Bellerofon]], har mange trekk felles med Herakles. Som ham er de alene om bedriftene, de er fantastiske og grenser til [[eventyr]], siden de drepte monstre som [[Kimære (uhyre)|kimæren]] og [[Medusa]]. Bellerofons opplevelser er dagligdagse i forhold til opplevelsene til Herakles og Thesevs. Det gjentagende temaet i denne tidlige heroiske mytologiske tradisjonen med å sende en helt til hans antatte død, er brukt i tilfellet med Perseus og Bellerofon.<ref>Kirk, G.S.: ''Myth'', s. 183</ref>

====Argonautene====
Det eneste bevarte [[Hellenistisk sivilisasjon|hellenistiske]] eposet, ''Argonautika'' av [[Apollonios Rhodios]], forteller myten om reisen til [[Jason (gresk mytologi)|Jason]] og hans argonautene for å få tilbake [[det gylne skinn]] fra det mytiske landet [[Kolchis|Kolkis]] ved Svartehavet. I ''Argonautika'' sendes Jason på sin reise av kong [[Pelias]] som får en profeti om at en mann med én sandal vil bli hans [[nemesis]] og bane. Jason mistet en sandal i en elv, ankom hoffet til Pelias og eposet er i gang. Nesten alle medlemmene i den neste generasjonen av helter, i tillegg til Herakles, reiste med Jason på hans skip ''[[Argo]]'' for å få tak i skinnet.

Denne generasjonen omfattet også [[Thesevs]] som reiste til [[Kreta]] for å drepe [[Minotauros]], [[Atalanta (mytologi)|Atalanta]], den kvinnelige heltinnen, og [[Meleagros (mytologi)|Meleagros]] som en gang hadde en episk syklus selv som kunne utfordre ''Iliaden'' og ''Odysseen''. Pindaros, Apollonios og [[Apollodoros]] forsøkte å gi en fullstendig liste over argonautene<ref>Apollodorus: ''Library and Epitome'', 1.9.[http://www.perseus.tufts.edu/cgi-bin/ptext?doc=Perseus%3Atext%3A1999.01.0022;query=section%3D%2363;layout=;loc=1.9.17 16]; [[Apollonios Rhodios]]: ''Argonautica'', I, [http://www.sacred-texts.com/cla/argo/argo00.htm 20ff]; Pindaros, ''Pythian Odes'', Pythian 4.[http://www.perseus.tufts.edu/cgi-bin/ptext?lookup=Pind%2e+P%2e+4%2e171ff%2e 1]</ref>

Selv om Apollonios diktet sitt epos på 200-tallet f.Kr., viser sammensetningen i denne fortellingen om argonautene at legenden opprinnelig kan ha vært langt eldre, kanskje også eldre enn ''[[Odysseen]]''. Sistnevnte har åpenbare likheter med bedriftene til Jason. Reisen til [[Odyssevs]] kan ha vært delvis basert på den. I antikken ble felttoget regnet som et historisk fakta, en hendelse som åpnet opp [[Svartehavet]] for gresk handel og kolonisering. Den var ekstremt populær og dannet en syklus som et antall lokale legender ble knyttet opp mot. Særlig historien om [[Medeia]] fikk oppmerksomhet fra de tragiske poetene.<ref>Grimmal, P.: ''The Dictionary of Classical Mythology'', s. 58</ref>

====Atrevs' hus og den thebanske syklus====
[[Fil:Cadmus teeth.jpg|thumb|left|''Cadmus Sowing the Dragon's teeth'' av [[Maxfield Parrish]], 1908.]]
Mellom [[Argos]] og trojanerkrigen var der en generasjon som hovedsakelig er kjent for sine forferdelig ugjerninger. Det omfatter gjerningene til [[Atrevs]] og [[Thyestes]] ved Argos. Bak denne myten til Atrevs' hus, et av de to fremste heltedynastiene med [[Labakos]]' hus som det andre, ligger problemet med maktoverførelse. Tvillingene Atrevs og Thyestes med deres etterkommere spilte hovedrollene i tragedien om Mykenes forfall.<ref>Bonnefoy, Y.: ''Greek and Egyptian Mythologies'', s. 103</ref>

[[Den thebanske syklus]] tar for seg hendelser som særlig er knyttet til [[Kadmos]], byens grunnlegger, og senere med gjerningene til [[Laios]] og [[Oidipus]] ved Theben, en rekke mytologiske fortellinger som førte til den endelige plyndringen av byen ved ''Syv mot Theben'' og [[Epigoni]]. Det er uvisst om Syv mot Theben var med i det tidligste eposet.<ref>R. Hard, ''The Routledge Handbook of Greek Mythology'', 317</ref> Når det gjelder Oedipus, ser det ut til at tidlige beretninger ser ut til å ha fulgte et annet mønster, hvor han fortsatte å herske i [[Theben (Hellas)|Theben]] etter at det ble avslørt at [[Iokaste]] var hans mor og det påfølgende ekteskapet med sin andre kone som ble hans barns mor, fra det som er kjent for oss gjennom tragedien og senere mytologiske beretninger<ref>R. Hard, ''The Routledge Handbook of Greek Mythology'', 311</ref>

====Trojanerkrigen og etterspillet====
[[Fil:The Rage of Achilles by Giovanni Battista Tiepolo.jpeg|thumb|''The Rage of Achilles'' av [[Giovanni Battista Tiepolo]] (1757, freskomaleri, 300 x 300 cm, Villa Valmarana, [[Vicenza]]). Akilles er rasende over at [[Agamemnon]] truet med å ta fra ham krigsbyttet [[Briseis]], og han trekker sverdet sitt for å drepe Agamemnon. [[Minerva]] dukker plutselig opp og har tatt Akilles etter håret for å forhindre voldeligheter.]]
Gresk mytologi kulminerte i [[den trojanske krig|trojanerkrigen]] som ble utkjempet mellom grekerne og [[troja]]nerne, og dets etterspill. I [[Homer]]s epos har de viktigste fortellingene allerede tatt form, og individuelle temaer ble utarbeidet senere, særlig i gresk drama. trojanerkrigen skapte stor interesse fra [[romerrikets kultur|romersk kultur]] siden fortellingen om [[Aineias]], en trojanerhelt som dro fra [[Troja]] og grunnla byen som en dag skulle bli [[Roma]], er nevnt i [[Publius Vergilius Maro|Vergil]] ''[[Æneiden]]''. Bok II i Æneiden inneholder den mest kjente beretningen om plyndringen av Troja. Til slutt er der to pseudokrøniker skrevet på latin som ble gitt ut under navnene [[Dictys Cretensis]] og [[Dares Phrygius]].<ref>Dunlop, J.: ''The History of Fiction'', s. 355</ref>

[[Den episke syklus|Krigsyklusen]] om trojanerkrigen, en samling av flere episke dikt, begynte med hendelsene som førte til krigen: [[Eris (gudinne)|Eris]] og [[det gyldne eple]] til [[Kallisti]], [[dommen over Paris]], bortførelsen av [[Helena]] og ofringen av [[Ifigeneia]] ved [[Aulis]]. For å få Helena tilbake, satte grekerne i gang et felttog under ledelse av [[Menelaos]]' bror, [[Agamemnon]], konge av Argos eller [[Mykene]], men trojanerne nektet å levere Helena tilbake.

''[[Iliaden]]'' som utspiller seg i krigens tiende år, forteller om krangelen mellom Agamemnon og Akilles som var den beste av de greske krigerne og de etterfølgende dødsfallene til Akilles' venn [[Patroklos]] og Priamos' eldste sønn [[Hektor]]. Etter Hektors død sluttet to eksotiske allierte seg til trojanerne, dronningen av [[amasoner|amasonene]] og [[Memnon]], [[Etiopia|etiopiernes]] konge og morgengudinnen [[Eos]]' sønn. Akilles drepte begge disse, men [[Paris (mytologi)|Paris]] klarte så å drepe Akilles med en pil. Før de kunne ta Troja, måtte grekerne stjele gudebildet av Pallas Athene ([[Palladium (mytologi)|Palladium]] ).

Med Athenes hjelp bygget de [[den trojanske hest]]. Til tross for advarsler fra Priamos' datter [[Kassandra]], ble trojanerne overtalt av [[Sinon]], en greker som lot som om han deserterte, til å ta hesten innenfor Trojas murer som et offer til Athene. Presten [[Laokoon]] som forsøkte å få hesten ødelagt, ble drept av sjøslanger.

Ved nattestid kom den greske flåten tilbake, og grekerne i hesten åpnet Trojas porter. I den totale plyndringen som fulgte, ble Priamos og hans sønner drept. De trojanske kvinnene ble slaver i forskjellige byer i Hellas. De opplevelsesrike hjemturene til de greske lederne, inkludert [[Odyssevs]] og Aineias (''[[Æneiden]]'') og mordet på Agamemnon, ble fortalt i to eposer, ''Tilbaketuren'' (''[[Nostoi]]'' som er gått tapt) og Homers ''Odysseen''. Den trojanske syklusen inneholder også opplevelsene til barna til den trojanske generasjonen, [[Orestes (mytologi)|Orestes]] og [[Telemakhos]].

[[Fil:El Greco 042.jpg|thumb|left|[[El Greco]] var inspirert av den kjente myten fra den trojanske syklusen i sitt ''Laokoon'' (1608-1614, [[National Gallery of Art]], [[Washington, D.C.|Washington]]). [[Laokoon]] var en trojansk prest som forsøkte å få den trojanske hesten ødelagt, men ble selv drept av sjøslanger.]]
Trojanerkrigen gav mange temaer og bli hovedkilde for inspirasjon for greske antikke kunstnere som [[metope]]r på [[Parthenon]] i Athen som viser plyndringen av Troja. Disse foretrukne temaene fra den trojanske syklus blant kunstnere indikerer dens viktighet for den antikke greske sivilisasjonen. Den samme mytologiske syklus inspirerte også en rekke av europeiske litterære verk. Middelalderens europeiske forfattere som ikke direkte kjente til Homer, fant i legenden om Troja en rik kilde til heroiske og romantiske fortellinger og et beleilig rammeverk de kunne sette sine idealer om [[Høvisk litteratur|høviske]] hoff og [[ridder]]e. Forfattere på 1100-tallet som [[Benoît de Sainte-Maure]] (''Roman de Troie'', 1154–60) og [[Josef av Exeter]] (''De Bello Troiano'', 1183) beskriver krigen mens de omskrev standardversjonen de fant i ''Dictys'' og ''Dares''. De fulgte dermed [[Horats]]' råd og Vergils eksempel. De omskrev et dikt om Troja framfor å fortelle noe helt nytt.<ref>Kelly, D.: ''The Conspiracy of Allusion'', s. 121</ref>