Redigerer Georg Philipp Telemann (avsnitt)

== Verk ==
Med over 3600 registrerte verk er Telemann en av de mest produktive komponister i musikkhistorien. Det store omfanget skyldes dels en uanstrengt måte å arbeide på, og dels at han skapte musikk gjennom 75 år. [[Friedrich Wilhelm Marpurg]] beskrev fra sin tid som kapellmester ved hoffet i Eisenach hvordan Telemann under tidspress fullførte en kantate på en drøy time ved å skrive partituret samtidig med at hoffpoeten forfattet teksten, slik at de ble ferdige omtrent samtidig.

Telemanns skrev på alle musikkformer som var i vanlig bruk på hans tid. Mye er forsvunnet, særlig er det lite som er bevart fra hans tidlige fase. Størstedelen av de bevarte stykkene stammer fra Frankfurt- og Hamburg-periodene. Verkene hans er opplistet i ''Telemann-Werke-Verzeichnis'' (TWV) og ''Telemann-Vokalwerke-Verzeichnis'' (TVWV). Instrumentalmusikken er nesten fullstendig gjenutgitt i moderne utgave og arbeidet med TVWV er avsluttet. En 49 binds utgave med verk i utvalg er utgitt eller i arbeid, 40 var allerede utgitt i februar 2007. Kantatene er fortsatt for lite tilgjengelig til at det er mulig å få et overblikk.

Telemann var en fleksibel komponist som tilpasset seg tidens vekslende moteretninger og skrev musikk i ulike nasjoners stilarter. Midtveis i karrieren begynte han å skrive i «[[Den galante stilen#Den følsomme stilen|den følsomme stilen]]» (''empfindsamer Stil'') som i musikkhistorien heller tilordnes [[rokokkomusikk]]en enn [[barokkmusikk]]en, og som fungerte som en bro over til [[wienerklassisismen]]. Ofte forenet han denne «galante» stilen med [[kontrapunkt]]iske elementer.

Sanglige [[melodi]]er var sentralt for Telemann, og han betonte selv flere ganger melodiens grunnleggende betydning. Også Mattheson karakteriserte Telemann som en komponist av vakre melodier.

{| width="300px" align="right" cellpadding="15px" style="background-color: #EEFFEE; clear:right; border-collapse:collapse; margin:1.5em 0 1.5em 3em; font-size:90%"
| Eksempel på tonemaleri i Telemanns musikk (fra ''Wasser-Ouverture'' C-dur for 2 blokkfløyter, piccoloblokkfløyte, tverrfløyte, fagott, strykere og generalbass, TWV&nbsp;55:C3). På begynnelsen av 7. sats ''Der stürmende Aeolus'' blir den stadig kraftigere vinden skildret ved at instrumenter settes inn en etter en:

[[Fil:Telemann-Aeolus.svg|300px]]
|}Telemann anvendte klanglige virkemidler som var uvanlige for hans tid. Han brukte bevisst [[Kromatisk skala|kromatikk]] og [[Enharmonisk|enharmonikk]], og ofte brå [[modulasjon]]er og altererte akkorder.<ref>http://no.wikibooks.org/wiki/Musikk/Akkordsymboler</ref> I de senere verkene brukte han mye [[dissonans]]er. I verk skrevet i den «følsomme stilen» gav han overstemmen forrang over et akkordpreget akkompagnement, og Telemann anså [[polyfoni]] som et lite tidsmessig virkemiddel han bare brukte når han fant det formålstjenlig.

I motsetning til mange av sine kolleger var ikke Telemann virtuos på noe instrument, men behersket mange brukbart. Det ga ham et godt innblikk i hvordan de ulike [[klangfarge]]ne virket og forklarer hans behandling av [[Instrumentering (musikk)|instrumentering]] som et vesentlig komposisjonselement. Telemanns favorittinstrumenter var [[tverrfløyte]], [[obo]], og særlig ''[[oboe d’amore]]''. [[Cello]]en brukte han vanligvis i en [[Basso continuo|generalbassfunksjon]], i likhet med de fleste av sine samtidige. Ved noen tilfeller brukte han [[skordatur]], for eksempel i en arie i ''Lukas-Passion'' fra 1744. Telemann viste ingen interesse for å komponere svært vanskelig eller hurtig instrumentalmusikk, og skrev heller læreverk med lav vanskelighetsgrad.

I kontrast til den utbredte bruken av [[affektlære]]n i barokken, og spesielt i den «følsomme stilen», arbeidet Telemann ganske mye med omhyggelig utarbeidede [[tonemaleri]]er. I vokalverkene brukte han å understreke tekster med malende melodifraser, [[koloratur]] og ordgjentakelser. Både i verdslige som i kirkelige vokalverk la Telemann stor vekt på [[deklamasjon]] og musikalsk fortolking av ordene, spesielt i [[resitativ]]ene.

[[Opplysningstiden]]s litterære strømninger påvirket Telemanns intellektuelle orientering, og diktningen fikk en særlig betydning i hans musikalske skaperverk. Dels skrev han tekstene selv, dels stammet de fra tidens mest kjente tyske tekstforfattere, som [[Barthold Heinrich Brockes|Brockes]], [[Friedrich von Hagedorn|Hagedorn]], [[Johann Ulrich von König|König]], [[Friedrich Gottlieb Klopstock|Klopstock]], [[Erdmann Neumeister|Neumeister]] og andre. Telemann forela tekstforfatterne forslag til egnede tekster og hvordan han ville ha teksten disponert, og han kunne gjøre endringer i [[libretto]]ene i henhold til sine egne ideer.

{| width="300px" align="right" cellpadding="15px" style="background-color: #EEFFEE; border-collapse:collapse; margin:1.5em 0 1.5em 3em; font-size:90%;"
| Eksempel på østeuropeisk innflytelse i Telemanns musikk (fra ''Concerto Polon'' G-dur for to fioliner, bratsj og generalbass, TWV&nbsp;43:G7). Den andre satsen ''Allegro'' er skrevet etter mønster av mährisk musikk:

:[[Fil:Telemann-Poloniosy1.svg|300px]]

:{{Audio|Telemann-Poloniosy1.mid|Lydeksempel}}
|-
| Tredje sats med overskriften ''Largo'' er en [[Masurka]]:

:[[Fil:Telemann-Poloniosy2.svg|300px]]

:{{Audio|Telemann-Poloniosy3.mid|Lydeksempel}}
|}
=== Instrumentalverk ===
Av Telemanns instrumentalmusikk hører ca. 1&nbsp;000 [[suite (musikk)|suiter]] (126 er bevart), [[symfoni]]er, konserter, fiolinsoli, [[sonate]]r, [[duett]]er, [[triosonate]]r, [[kvartett]]er, klaviatur- og  orgelmusikk.

Instrumentalverkene oppviser ofte sterk innflytelse fra ulike nasjoners musikk; iblant kalles stilen for ''blandet smak''. Enkelte stykker skrev han fullstendig i italiensk eller fransk stil. Den franske, som øvet en spesielt stor innflytelse på Telemann, gav seg utslag i livlig [[Fuge (musikk)|fugerte]] [[Sats (musikk)|satser]], [[Suite (musikk)|dansesuiter]] og [[Overtyre|franske overtyrer]]. Også tonemaleriene er delvis av fransk opprinnelse.

Som den første tyske komponist integrerte Telemann i stort omfang elementer fra polsk folkemusikk ved at såvel orkester- som kammermusikken ble preget av slaviske melodier, synkoperte rytmer og hyppige tempovekslinger. Tidvis tok Telemann også i bruk folkloristiske elementer fra andre tradisjoner, for eksempel Spania.

Telemann bidro til å frigjøre en del instrumenter, han skrev for eksempel den første betydelige [[Konsert|solokonserten]] for [[bratsj]] og var den første som brukte instrumentet i kammermusikalsk sammenheng. Uvanlig for tiden er komposisjonen ''Concert à neuf parties'' med to kontrabasser. Ellers komponerte han den første [[strykekvartett]] før begrepet var kjent. Telemann utviklet også samtidig med og uavhengig av Johann Sebastian Bach, en sonatetype hvor [[cembalo]]en ikke lengre var [[Basso continuo|continuo]], men opptrådte som soloinstrument. Telemanns ''Nouveaux Quatuors'' er et tidlig eksempel på at celloen konserterer på like fot med de andre instrumentene.<ref>Det fins de som hevder at Telemann i sine ''Nouveaux Quatuors'' var den første i musikkhistorien som lot celloen konsertere på like fot med de andre instrumentene, men dette stemmer ikke. [[Domenico Gabrielli]] brukte celloen som obligatinstrument i sine operaer fra 1680-tallet og [[Leonardo Leo]] skrev sine solokonserter for cello et par tiår før Telemanns Pariskvartetter. [[Arcangelo Corelli|Corellis]] opus 4 inneholder også en violonestemme som er like fristilt fra [[Basso continuo|continuoen]] som tredjestemmen i Telemanns kvartetter.</ref>

<!--
{| width="300px" align="right" cellpadding="15px" style="background-color: #EEFFEE; border-collapse:collapse; margin:1.5em 0 1.5em 3em; font-size:90%"
| Lydeksempel: {{Audio|Telemann TWV41-f1.mid|Sonate f-moll for fagott eller blokkfløyte, TWV 41:f1}} fra ''Der Getreue Music-Meister'', Hamburg 1728–29
|}
-->
I dag hører Telemanns mest populære instrumentalverk til de han publiserte i ''Der Getreue Music-Meister'' og i ''Essercizii Musici'' (1739/40) såvel som ''Hamburger Ebb' und Flut'' (1723), ''Alster-Ouvertüre'', ''Tafelmusik'' (1733) og ''Nouveaux Quatuors'' («Pariser Quartette», 1737). I Telemanns samtid var også musikksamlingene ''Singe- Spiel- und Generalbassübung'' (1733) og ''Melodische Frühstunden'' (1735) godt kjent. I 1730 publiserte han ''Fast allgemeines Evangelisch-musikalisches Liederbuch'' som var beregnet på organister og som inneholdt over 2000 salmemelodier i ulike varianter.

=== Kirkelige vokalverk ===
[[Fil:Telemann - Die Hirten.jpg|thumb|Kantate ''Die Hirten bei der Krippe zu Bethlehem'' (1759)]]
Telemanns 1&nbsp;750 kirkekantater utgjør nesten halvparten av hans samlede verkliste. I tillegg skrev han 16 [[Messe (musikk)|messer]], 23 ''Psalmen'' (komposisjoner med tekster fra [[Salmenes bok]]), over 40 pasjoner, 6 oratorier såvel som motetter og andre sakrale verk.

Kantatene til Telemann skiller seg fra den eldre typen som bare var tonesatte [[koral]]er og bibeltekster. Tidligere enn Johann Sebastian Bach, og i et ganske annet omfang, festet Telemann seg ved formen [[Erdmann Neumeister]] utviklet hvor et innledende bibelvers ''(Dictum)'' eller koral ble etterfulgt av [[resitativ]], arier og om nødvendig [[Arioso|ariosi]], og stort sett munnet ut i en sluttkoral eller en gjentakelse av åpningskoret. Telemann skrev stort sett soloarier, forholdsvis sjelden duetter, og av [[Trio|tersett]]er og kvartetter finnes det bare enkelteksempler.

Ved siden av firstemmige kor finnes også eksempler på tre- eller femstemmige, sjelden dobbeltkorige. Som i instrumentalmusikken foretrakk Telemann [[Fuge (musikk)|fugerte]] avsnitt framfor fullstendig utviklede fuger. I det hele finner man ganske mange [[Fuge (musikk)#Permutasjonsfuge|permutasjonsfuge]]r.

Telemanns oratorier preges av dramatikk og detaljerte tonemalerier. Virkemidlene er en rekke ulike uttrykksformer som gjentatte resitativ, hyppige innstrumentinnsatser for å understreke sjelstilstander og situasjoner, og korte konsertante [[Frase (musikk)|fraser]]. Korene settes inn kraftfullt og selvbevisst, og tidvist unisont. Harmonikken er stort sett enklere, men også mer beskrivende og tilpasset den aktuelle situasjonen enn i den eldre barokkstilen.

På hans egen tid var de mest populære kirkemusikalske verk – målt etter dokumenterbare oppføringer og bevarte kildeskrift – ''Brockes-Passion'' (1716), ''Selige Erwägen'' (1722), ''Tod Jesu'' (1755), ''Donner-Ode'' (1756), ''Das befreite Israel'' (1759), ''Der Tag des Gerichts'' (1762) og ''Der Messias'' (1759). For å møte kravene fra de svært mange små kirkene, og for undervisningsformål til husbruk, publiserte Telemann også kantatesamlinger med kammermusikalsk besetning, som for eksempel ''Der harmonische Gottesdienst'' (1725/26 med fortsettelse i 1731/32).

Telemann skrev også store mengder sørgemusikk for mange av tidens notabiliteter, som for eksempel for kongene [[August II av Polen|August den sterke]] (''Unsterblicher Nachruhm Friederich Augusts'' (1733)), [[Georg II av Storbritannia]] (1760) og de tre tysk-romerske keiserne [[Karl VI av Det tysk-romerske rike|Karl VI]] (1740, tapt), [[Karl VII av Det tysk-romerske rike|Karl VII]] (1745) og [[Frans I Stefan av Det tysk-romerske rike|Franz I]] (1765, tapt). Dessuten skrev han ni for ulike borgermestre av Hamburg (deriblant ''Schwanengesang'' for Garlieb Sillem, 1733), to for pastor-ekteparet Elers, såvel som den kjente kantaten ''Du aber, Daniel, gehe hin'' (udatert) og syv til som bare kjennes fragmentarisk eller fra tekstbøker.

=== Verdslige vokalverk ===
Verdslige vokalverk kan deles inn i operaer, storslagen festmusikk for offisielle anledninger, kantater etter private bestillinger og kantater med musikk til dramatiske, lyriske eller humoristiske tekster.

Mesteparten av de bevarte operaene hører til den komiske sjangeren. I motsetning til Händel som nesten utelukkende holdt seg til soloarier, tok Telemann i bruk svært ulike stilistiske virkemidler i operaene sine, som [[Arie|da capo-arie]]r, dansbare [[Motiv (musikk)|motiver]], [[syngespill]]-aktige arier, ''arie di bravura'' og stemmeregistre fra [[Bass (stemme)|bass]] til [[kastrat]]. Karakterer og situasjoner framstilte Telemann konsekvent med tilpasset melodikk, motivikk og instrumentasjon, også her med fantasifull bruk av ulike pittoreske figurer.

De rundt 50 operaene er nå delvis gjenoppdaget. I Telemanns samtid var de mest populære ''Der geduldige Socrates'' (1721), ''Sieg der Schönheit oder Gensericus'' (1722), ''Der neumodische Liebhaber Damon'' (1724), ''Pimpinone oder Die ungleiche Heirat'' (1725) og ''[[Emma und Eginhard]]'' (1728).

Telemanns siste verdslige komposisjoner er høydramatiske og med en uvanlig [[harmonikk]]. Kantatene ''Ino'' (1765) og ''Der May – Eine musicalische Idylle'' (ca. 1761), men også det sene kirkemusikalske verk ''Der Tod Jesu'', bygger opp til en følelsesintensitet som minner om musikken til  [[Christoph Willibald Gluck]]. Andre verdslige kantater med et visst posthumt ry er ''Trauer-Music eines kunsterfahrenen Canarienvogels'' og ''Der Schulmeister''.

I sine siste [[lied]]er knytter Telemann an til [[Adam Krieger]]s tradisjon og utviklet formen videre tekstlig og melodisk. Melodiene er enkle og ofte oppdelt i uregelmessige [[Periode (musikk)|perioder]]. Telemanns lieder representerer det viktigste bindeleddet mellom 1600-tallets lieder og den berlinske liederskole.

=== Musikkteoretiske verk ===
Sent i sin skaperperiode planla Telemann flere musikkteoretiske avhandlinger, blant annet en om resitativet (1733) og en ''Theoretisch-practischen Tractat vom Componiren'' (1735). Ingen av disse skriftene er bevart, og det er mulig de aldri ble skrevet.

I 1739 publiserte Telemann skriftet ''Beschreibung der Augenorgel''.<ref>[https://www.scholieren.com/verslag/biografie-muziek-telemann «Telemann»], scholieren.com</ref> «Øyeorgelet» var et instrument designet av matematikeren og jesuittpateren Louis-Bertrand Castel som Telemann fikk se på sin reise til Paris.

Telemann formulerte rammebetingelser for et stemmesystem der oktaven deles opp i 55 like store mikrointervaller. Han var ikke interessert i å løse de relativt kompliserte matematiske beregningene som systemet krevde, men i 1745 beregnet [[Georg Andreas Sorge]] ved hjelp av matematikeren [[Johann Christoph Breitfeld]] Telemanns mikrointervall.<ref>Lutz Felbick: ''Lorenz Christoph Mizler de Kolof – Schüler Bachs und pythagoreischer „Apostel der Wolffischen Philosophie“'' [= Hochschule für Musik und Theater „Felix Mendelssohn Bartholdy“ Leipzig, Schriften, Band 5], Georg-Olms-Verlag, Hildesheim 2012, ISBN 978-3-487-14675-1, s. 304.</ref> Det er bevart intervalltabeller for systemet som Telemann arbeidet på en måneds tid før sin død, åpenbart basert på arbeider av [[Johann Adolf Scheibe]]. Dette arbeidet er teoretisk av natur og ble lite påaktet.