Redigerer Fransk (avsnitt)

==Fransk språkhistorie==
===Vulgærlatin===
Fransk stammer fra latin, nærmere bestemt vulgærlatinen, språket i [[Roma]]s gater. Rundt år 50 før Kristus ble [[Gallia]], som omtrent tilsvarer dagens Frankrike, erobret av [[romerne]], og etterhvert ble de galliske ([[keltiske språk|keltiske]]) språkene fortrengt av vulgærlatinen. Den siste galliske teksten man kjenner til, er [[Wienerglossaret]] (også kjent som Endlicherglossaret). Denne teksten er fra 400-tallet.<ref name=Persson/>{{rp|11}}

Bare rundt 150 lånord fra gallisk har blitt overlevert i moderne fransk. Et par ord i moderne fransk vitner om det høyst folkelige opphavet, nemlig ordet ''tête'' [tɛt], hode, som kommer fra latin ''testa'', som betyr «krukke». På godt latin skal det hete ''caput''. Ordet ''cheval'' [ʃə.val], hest, kommer av ''cavallus'', som betyr «gamp».

Fra 400-tallet av ble Gallia overrent av forskjellige germanske stammer, som vestgotene, frankerne og burgunderne.

[[Fil:Clovis et sa famille.jpg|thumb|Klovig (ca 466 til 511) er en viktig figur i fransk historiografi som «den første kongen av hva som ble Frankrike». På bildet ser man Klodvig I og familien hans. Bildet er fra [[Grandes Chroniques de France]] fra 1300-tallet.]]
I 476 falt det vestromerske rike, og de germanske folkestammene som befant seg i Gallia, gikk nå inn i en langvarig kamp om herredømmet. Vestgotene hadde et større rike enn frankerne, men tapte.  Frankerne opprettet tidlig bånd med romerkirka, og dette kan ha vært grunnen til at de vant. På 15 år, fra 496 til 511, la frankerkongen [[Klodvig I|Klodvig]] under seg hele Gallia.<ref name=Persson/>{{rp|16}}. Til tross for at frankerne hadde kontrollen, var det krefter som gjorde at frankisk ikke ble dagligspråket. Blant annet var kirka en svært viktig institusjon på denne tida, og språket til kirka var latin. Store byer og intellektuelle sentre var romanske, og frankerne ble ikke en dominerende maktoverklasse. På grunn av dette var det de romanske språkene som vant fram, og frankisk gikk sakte ut av bruk.<ref name=Persson/>{{rp|16}} Frankisk forsvant dog ikke uten å etterlate seg noen spor. Det moderne franske ordet «jardin» (hage) kommer av det frankiske ordet «garten». Lyden /h/ var forsvunnet i vulgærlatin, men ble uttalt i de germanske låneordene fram til 1500-tallet. I moderne fransk finner man noen slike ord der man ikke har overtrekning, slik man ellers ville ha hatt. Eksempelvis sier man «le hareng» og ikke «l'hareng». Denne regelen er annerledes i ord av latinsk opphav: «l'homme» - ikke «le homme».<ref>Persson (1991), s. 17.</ref>.Man finner også andre germanske lånord, som fargene ''blanc'' [blã] (hvit) og ''bleu'' [blœ] (blå).

===Fra vulgærlatin til gammelfransk===
Mot slutten av merovingertida (700-750) har det oppstått et grunnleggende skille mellom språket i sør og språket i nord. Det er dette man i dag ofte refererer til som «langue d'oc» og «lange d'oil» (også omtalt i avsnittet «Språk og dialekter» ovenfor). Her går de to variantene gjennom hver sin lydlige utvikling fra latin. Blant annet går de ustemte konsontantene /p/, /t/ og /k/ over til å bli /b/, /d/ og /g/ mellom vokaler i langue d'oc. Latin «ma'''t'''urus» (moden) går over til å bli «ma'''d'''ur», «pa'''c'''are» (betale) til «pa'''g'''ar» og «sa'''p'''a» (sevje) til «sa'''b'''a». Det er enda mer som skjer i langue d'oil i nord, hvor de tre ordene blir til «meür», «payer» og seve». Det skjer også endringer i vokalene der de to variantene går hver sin vei. Langue d'oc holder seg generelt nærmere latinen enn langue d'oil. Dette kan skyldes germansk og keltisk påvirkning på språket. Mellom 500- og 900-tallet skjer det i uansettei stor omveltning av lydverket i vulgærlatinen som gjør at man snakker om et nytt språk.<ref name=Persson/>{{rp|18-19}}

===Strasbourg-edene===
Den eldste bevarte gammelfranske teksten er [[Strasbourg]]-[[ed]]ene fra [[842]].<ref>Rickard (1989), s. 20</ref> Denne teksten har sin bakgrunn i en uenighet mellom tre brødre om arverettigheter som keiser. Da [[Ludvig den Fromme]] døde i 840 etterlot han seg tre sønner som var uenige om hvem som skulle bli den nye keiseren. Det sto mellom [[Karl den skallede]], [[Ludvig den tyske]] og [[Lothar I av det tysk-romerske rike|Lothar]]. Ludvig og Karl dannet en allianse mellom seg mot broren Lothar, og de seiret i det avgjørende slaget ve Fontanet. De to seirende brødrene og følgerne deres markerte denne begivenheten ved å sverge Strasbourg-edene den 14. februar 842. Karl sverget på tysk og Ludvig på fransk<ref name=Persson/>{{rp|20}}<ref>Rickhard (1989), s. 20</ref>
{|
|-
|''Pro Deo amur et pro christian poblo et nostro commun salvament, d'ist di en avant, in quant Deus savir et podir me dunat, si salvarai eo cist meon fradre Karlo, et in aiudha et in cadhuna cosa, si cum om per dreit son fradra salvar dift, in o quid il mi altresi fazet, et ab Ludher nul plaid numquam prindrai qui meon vol cist meon fradre Karle in damno sit.'' || For [[Gud]]s kjærlighet og for det kristne folkets og vår felles [[frelse]], fra denne dag, for så vidt Gud gir meg viten og makt, slik vil jeg redde denne min bror Karl, både med hjelp og i enhver ting, slik man rettelig bør redde sin bror, idet han vil gjøre det samme for meg, og jeg vil aldri inngå noen avtale med Lothar, som med vilje har vært til skade for denne min bror Karl. || [[Fil:Sacramenta Argentariae (pars brevis).png|thumb|Utdrag av Strasbourg-edene.]]
|}
Grunnen til at dette regnes som fransk og ikke som latin, er at [[Nithard]], som skrev ned edene, bevisst holdt seg til det folkelige språket. For eksempel finner man ''savir'' (av latin ''sapere'', dagens fransk ''savoir''), ''dreit'' (av latin ''directus'', dagens fransk ''droit'') og ''fazet'' (av latin ''faciat'', dagens fransk ''fasse''). Det vanlige på denne tiden var at man motsatte seg den folkelige språkdrakten til fordel for et renere latin. Skrivemåten er imidlertid tydelig påvirket av latin. For eksempel finner man ''ist'' (latin: ''isto'') og ''in'' (latin: ''in''), hvilket ikke stemmer overens med den fonetiske utviklingen på den tiden. Ut ifra denne utviklingen skulle ordene ha blitt uttalt [ɛst] og [ɛn], og man skulle ha forventet at dette ble skrevet ''est'' og ''en''.<ref>Rickard (1989), s. 21</ref>

De tre brødrene endte med å dele opp riket i tre. Karl fikk det vestlige Francia (østgrensa gikk omtrent ved elvene Maas, Saône og Rhône), Lothar det midtre Francia (det vil si Gallia mellom Rhinen i øst og Karls vestlige del) og Ludvig det østlige Francia. Denne delingen skulle få viktige følger for utviklinga til det franske språket.<ref name=Persson/>{{rp|20}}

=== Mellomfransk===
Den mellomfranske perioden regnes ofte for å begynne på første halvdel av 1300-tallet og slutte i første halvdel av 1600-tallet. Dette kommer av at språket gjennomgikk større endringer i denne perioden som begynte omtrent på 1300-tallet.<ref>Rickard (1989), s. 61.</ref>

Noe av grunnen til at ei ny utvikling startet på denne tida, var antakelig forholdene i Frankrike på den tida. Fra 1339 til 1453 var landet i krig mye av tida, og [[hundreårskrigen]] satte dype spor. Den franske kongestolen hadde ført en politikk for å sentralisere makta til seg fra føydalvesenet. Rundt 1600-tallet var denne politikken så å si gjennomført, noe som fikk følger for det franske språket.<ref name=Persson/>{{rp|35-36}}

I [[1539]] fikk [[Frans I av Frankrike]] avskaffet latin som juridisk språk: «Vi vil at fra nå av skal alle påbud og prosessakter fremsies, registreres og kunngjøres på det franske [[morsmål]]et og ikke annerledes», heter det i [[edikt]]et fra Villers-Cotterêts. For første gang var loven tatt i bruk for å styrke det franske språkets stilling på fransk jord. Ti år senere kom du Bellays programskrift ''Défense et illustration de la langue francaise'' (= Til det franske språks forsvar og forskjønnelse), hvor du Bellay utvider og beriker fransk med ord lånt fra dialekter og fra italiensk.

Det skjer også mange lydlige endringer i mellomfransk. /n/ slukes av forutgående nasale vokaler. Ordet «plante» ble i gammelfransk uttalt /plɑ̃ntə/, mens det på 1500-tallet fikk uttalen /plɑ̃tə/, uten /n/. Den nasale vokalen i får sin nåværende uttale /ɛ̃/. Om n eller m er mellom to vokaler, blir den foregående vokalen avnasalisert. «laine» og «peine» ble i gammelfransk uttalt /lɛ̃ine/ og /pɛ̃ine/, mens de i på midten av 1500-tallet ble uttalt /lɛnɵ/ og /pɛnɵ/.<ref name=Persson/>{{rp|36}} På slutten av ord er det nå mye sammentrekning. Reformatorene klarte å gjeninnføre uttalen på noen få punkter, blant annet r i infinitivsendelsene «-oir» (som i «valoir») og «-ir» (som i «finir»), i suffikset «-eur» (som i «grandeur») og foran t (som i «support»). I tillegg kommer noen enstavelsesord som «sept», «huit», «neuf», «car» og «leur». Denne restaurerte uttalen er ikke gjennomført før utpå 1700-tallet.<ref name=Persson/>{{rp|37}}

I formverket skjer det også større endringer. I adjektiver skjelnet man mellom to måter å bøye adjektiver på: en med hunkjønnsendelsen «-e» og en annen uten.
:1) bon - bone (latin: bonus - bona)
:2) grant - grant (latin: grandis - grandis)
Disse smeltet sammen slik at adjektivene følger første måte, altså med hunkjønnsendelse. Noen ord har fortsatt den opprinnelige måten å bøye adjektivene på, som «grand-mère»/«grand-père» (og ikke *«grande-mère»). Kasus i substantiver, artikler og eiendomspronomen var helt borte rundt år 1400, både i skrift og tale.<ref name=Persson/>{{rp|37-38}}

=== Klassisk fransk ===
Perioden med klassisk fransk varer fra rundt 1600 til den franske revolusjon. I denne perioden ble fransk mer utbredt i verden. Radstadttramtaten i 1714 fastslo blant annet at fransk skulle være internasjonalt diplomatspråk. Det ble derfor viktig at det franske språket gjenspeilet den sikkerheten og kraften som den franske staten holdt på å bygge opp.

Diktere, og kanskje særlig [[François de Malherbe]], gjorde det til sin sak å renske opp i språket. Dette slo gjennom og fikk mange tilhengere som førte prosessen videre. Det ble mindre og mindre tvil om hva som skulle anses for å være godt og korrekt fransk.<ref name=Persson/>{{rp|47-48}}

Da [[Richelieu]] fikk opprettet Det franske akademi i [[1635]], var en av oppgavene å overvåke det franske språket, og som det het i stiftelsesdokumentet, «rense det, gjøre det veltalende og i stand til å behandle alle emner innenfor kunst og vitenskap». Opprettelsen var ei klart politisk handling, som gjorde språket til et maktmiddel som tjente [[monarki]]et og myndighetene. Mens blant annet du Bellay på 1500-tallet forfektet bruk av dialektale ord for å berike språket, gikk man nå motsatt vei. Det franske akademi var språkrensende og fortrengte minoritetsspråk og dialekter. Slik oppstod den dype kløften mellom folkets og [[elite]]ns språk som er merkbar i fransk den dag i dag.<ref name=Ulriksen/>{{rp|91-92}} Om man ønsket å ha noe å si for toneangivende kretser i Paris, måtte man pent finne seg i å tilpasse sitt eget språk til det parisiske overklassespråket.<ref name=Persson/>{{rp|49}}

På 1700-tallet kom opplysningstida, og det var mye vitenskapelig diskusjon. Fransken ender med å gi innpass til spesialuttrykk fra forskjellige områder og disipliner. På 1600-tallet ville dette ha vært uhørt og betraktet som vulgært. Oppslagsverket [[Encyclopédie]] kom ut i 1751, og den hadde stor innvirkning på språket. Ord som tidligere hadde blitt unngått og betraktet som vulgære, kom nå i mye større bruk.<ref name=Persson/>{{rp|50}}

Vitenskapsakademiet i [[Berlin]] lyste i [[1783]] ut en premiekonkurranse med spørsmålet: «Hva gjør fransk til [[Europa]]s universelle språk? Hva skyldes det at det fortjener denne forrangen? Kan man anta at det vil beholde den?» Premien ble vunnet av franskmannen Rivarol sammen med en tysk professor. Rivarols konklusjon ble: «Det som ikke er klart, er ikke fransk.» [[Matematiker]]en d'Alembert mente likevel at når franske forfattere uttrykker seg klart, er det ikke ''på grunn av'' språket, men ''på tross av'' det; for med alle sine [[polysemi]]er og [[homofoni]]er byr fransk på så mange muligheter for misforståelser, at man tvinges til å uttrykke seg presist. Det er kanskje årsaken til at [[Hegel]] sies å være lettere tilgjengelig i fransk [[oversettelse]] enn på originalspråket [[tysk]], også for andre enn franskmenn.<ref name=Ulriksen/>{{rp|90-91}}

På grunn av det store fokuset på «korrekt språk» endret ikke språket seg å mye på 1600- og 1700-tallet som de foregående århundrene. Noen lydlige endringer var det imidlertid. På 1600-tallet avnasaliseres vokaler foran m og n som følges av en ny vokal. Ord som «femme» (kvinne) hadde tidligere blitt uttalt /fɑ̃mɘ/, men gikk nå over til å uttales /fɑmə/. Ei tid så det ut til at r mellom to vokaler skulle gå over til å bli uttalt /z/ (slik at «mari» ville ha blitt uttalt som «mazi»). Denne utviklinga ble dog stoppet av språkreformatorene. Folkespråket i Paris slo også gjennom på den tida, og ei stor endring som følge av dette var at diftongen /wɛ/ gikk over til /wɑ/. Navnet «François» hadde til da blitt uttalt /frɑ̃swɛ/, men gikk nå over til å bli uttalt /frɑ̃swɑ/, «trois» (tallet tre) gikk fra /trwɛ/ til /trwɑ/, «bois» (skog) gikk fra /bwɛ/ til /bwɑ/. Endringa møtte mye motstand, men holdt likevel stand. Etter den franske revolusjonen var uttalen /wɑ/ helt klart normalen for alle lag av folket. Bare noen få dialekter i Midt- og Øst-Frankrike holdt på /wɛ/.<ref name=Persson/>{{rp|51-52}}

=== Fra revolusjonen til rundt 1900 ===
Etter revolusjonen ble borgerklassen viktigere. Aristokratiet og ledende språkfolk hadde holdt flere populære og folkelige trekk tilbake, men nå vant disse terreng. I 1815 var det flere emigranter som valgte å returnere til Frankrike etter å ha dratt i revolusjonens startfase. Mange av disse emigrantene møtte en ny språklig hverdag der deres egen fransk lød gammelmodig og fremmed.<ref name=Persson/>{{rp|55}}

[[Fil:Gustave Flaubert par Pierre François Eugène Giraud.jpg|thumb|[[Gustave Flaubert]] var blant forfatterne på 1800-tallet som forsøkte å bremse litt på den språklige utviklinga. Han lot ikke dagligtalen og de mange nye ordene påvirke ham så sterkt at den tradisjonelle fransken led under det. Andre forfattere gjorde ikke dette, som [[Emile Zola]] når han skulle skildre den franske arbeiderklassen i naturalistisk stil. Maleriet ovenfor er malt ca. i 1856 av [[Eugène Giraud]].<ref name=Persson/>{{rp|59}}]]

Skriftkyndigheten økte også sterkt på 1800-tallet. Da revolusjonen brøt ut, var det omtrent 60 % som ikke kunne skrive og lese i Frankrike. I år 1900 var dette redusert til 7 %. Skolevesenet spilte en viktig rolle her.<ref name=Persson/>{{rp|55-56}} Tidligere hadde skolen vært styrt av kirka og derfor fokusert mer på latin, men den gikk nå mer over til å fokusere på fransk. To verk som viste en viss oversikt over folks franskkunnskaper, gjort rundt 1790 (av [[Abbé Grégoire]]) og 1807 (av Coquebert de Montbret), viste at en stor del av befolkninga ikke snakket en variant av fransk som utdannede kunne gjenkjenne. Noen snakket en rural variant av fransk, noen snakket en beslektet variant av fransk (som provençalsk), mens andre snakket et annet språk, som flamsk, katalansk eller tysk. Verkene viste tydelig behovet for å undervise i standardspråket<ref>Fagyal, Kibbee & Jenkins (2006), s. 271.</ref>

Tvungen militærtjeneste og utbygginga av jernbanenettet gjorde også at fransken fikk ei mer solid stilling hos alle lag. Den «litterære fransken» hadde tidligere vært et privilegium for en mer begrenset del av befolkninga, noe som nå endret seg. Disse faktorene, og kanskje særlig aviser, hadde innvirkning på folks uttalevaner, som bevegde seg mot det skriftlige.<ref name=Persson/>{{rp|55-56}}

Det lydmessige rører på seg også i denne perioden. Skarre-r ble mer utbredt, selv om tungespiss-r fortsatt var svært vanlig. I utlyd falt e bort, slik at «fille» ble uttalt /fij/ og «rare» ble uttalt /rar/. I formverket svekkes bruken av imperfektum konjunktiv samt passé simple i både skrift og tale. Ordforrådet opplevde en stor økning fra forskjellige vitenskapelige disipliner og ved at de nye transportmulighetene gjør nye konsepter og produkter tilgjengelig. Det er særlig fra latin og gresk at fransk henter inspirasjon til de nye ordene. Imidlertid kommer også nye ord fra andre språk, som for eksempel engelsk. Engelsk hadde tidligere vært mer innflytelsesrikt politisk, mens det nå var ord for sport som kom inn gjennom turisttrafikk, slik som «golf» og «tennis».<ref name=Persson/>{{rp|57-58}}

=== Fransk i dag ===
Sammenliknet med norsk har det vært ganske begrenset forandring i det franske skriftspråket de siste 150 årene. Flere forsøk på å få skriftspråket i større samsvar med uttalen har ikke ført fram.<ref name=Persson/>{{rp|61}} Det kom ei ny rettskriving som skulle brukes i skolen fra skolestart 2016. I denne rettskrivinga synker bruken av accent circonflexe (hustaket, som î, eller ê). Noen ord endrer også skrivemåte, som at ordet for «løk» i den nye rettskrivingreformen skrives «ognon» istedenfor «oignon». Antakelig er dette for å ha større samsvar med uttalen, som er /ɔɲɔ̃/. Hos noen har dette vakt motstand, mens andre mener det er på tide.<ref>Eriksen, Kjersti Flugstad (2016). [https://www.aftenposten.no/verden/i/0QQA/Na-forenkles-fransk-rettskriving «Nå forenkles fransk rettskriving»]. ''Aftenposten''.</ref>

I uttalen kan man også se utvikling, blant annet på bruken av overtrekning («liaison»). Overtrekning innebærer at man trekker over en konsonant til et nytt ord som starter på en vokallyd. De to ordene «un» (en) og «ombre» (skygge) uttales henholdsvis /œ̃/ og /ɔm/ når de står hver for seg. Når man uttaler disse to ordene rett etter hverandre, vil n-en på slutten av «un» uttales, slik at det blir /œ̃nɔm/. Man kan i dag høre mindre grad av overtrekning i dag enn det som ville være selvsagt før. Med andre ord synker bruken av overtrekning.<ref name=Persson/>{{rp|62}} Man kan for eksempel i dag høre setningen «Il chantait une chanson» (han sang en sang) bli uttalt både med og uten overtrekning mellom «chantait» og «une».

Et annet fenomen som gjør seg gjeldende i utviklinga i talespråket, er de to nasalvokalene /œ̃/ og /ɛ̃/ ser ut til å gå sammen til /ɛ̃/. Dette gjør man også oftere og oftere i dannet dagligtale.<ref name=Persson/>{{rp|62}} Ordene «brun» (brunhåret) og «brin» (gress-strå) blir da uttalt likt slik at man ikke tydelig skilner mellom dem lenger.

I vokabularet ser det ut til at særlig engelsk har stor innflytelse. Mange av låneordene i fransk er fra engelsk, og man kan også se antydninger til engelske morfologiske og syntaktiske elementer,<ref name=Persson>{{ Kilde bok | forfatter = Persson, Harry | utgivelsesår = 1980 | tittel = Fra latin til våre dagers fransk | isbn = 8200024520 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Universitetsforlaget | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007070301011 | side = }}</ref>{{rp|65}} noe som har vakt motstand hos enkelte. Man ser dette blant annet i en språklov fra 1994 der Jacques Toubon den 4. august fikk innført ''la Loi Toubon'' (= Toubons lov). Loven går ut på at man skal bruke franske ord så mye som mulig. Ord som «week-end» har satt seg, og dette forsøker ikke loven å endre på. Man skal heller unngå nye låneord og bruke franske ord i stedet.<ref>Girard, Francine; Lyche, Chantal & Mellingen, Kjell (1994) [https://www.sprakradet.no/Vi-og-vart/Publikasjoner/Spraaknytt/Arkivet/Eldre/Ny_spraaklov_i_Frankrike/ «Ny språklov i Frankrike»]. I: ''Språknytt''(4).</ref> Dette ble oppfattet nærmest som en [[Maginot-linjen|Maginot-linje]] mot [[engelsk]]e lånord, selv om engelsk ikke er nevnt i loven.<ref name=Ulriksen>{{Kilde bok|url=https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2010080508024|tittel=Gobelin Europa: søkelys på europeisk kultur. Universitetet i Oslo: Humanioradagene|forfatter=Solveig Schult Ulriksen |dato=1995|utgiver=Sypress|år=|isbn=9788291224121|redaktør=Fosse, Lars Martin|utgivelsessted=Oslo|side=|sider=89-95|kapittel=Fransk språk i unionstider|sitat=}}</ref>{{rp|90,94}}
Beskrivelse	Hva du skriver	Hva du får
Kursiv	''Kursiv tekst''	Kursiv tekst
Fet	'''Fet tekst'''	Fet tekst
Fet & kursiv	'''''Fet & kursiv tekst'''''	*Fet & kursiv tekst*