Redigerer Filosofi på 1700-tallet (avsnitt)

=== Hume ===
[[Fil:Statue of David Hume.jpg|thumb|upright|David Hume i Edinburgh, statue av Alexander Stoddart]]
David Hume var en skotsk filosof, historiker, økonom og essayist, og særlig kjent for sin filosofiske [[empiri]]sme og [[skeptisisme]]. Han sto sentral i [[den skotske opplysningstid]] og samtid som en av de betydeligste filosofer i vestlige filosofi. Han blir ofte gruppert sammen med [[John Locke]], George Berkeley og andre britiske empirister.<ref>Atherton, Margaret (red.) (1999): ''The Empiricists: Critical Essays on Locke, Berkeley, and Hume''. Lanham, MD: Rowman & Littlefield.</ref>

I begynnelsen av hans ''En undersøkelse av den menneskelige forstand'' ([[1739]]) strebet Hume å skape en total [[Naturalisme|naturalistisk]] «vitenskap om mennesket» som undersøkte det [[psykologi]]ske grunnlaget for menneskelig natur. I sterk opposisjon til rasjonalistene som gikk forut ham, i særdeleshet [[Descartes]], konkluderte han at begjær framfor [[fornuft]] styrte menneskelig oppførsel, i en berømt spissformulering: «Fornuft er, og burde være kun følelsenes slave». I et annet avsnitt sier han: «All vår tenknings materiale stammer enten fra ytre eller indre fornemmelser; det er bare blandingen og sammensetningen av dette materialet som hører under sinnet og viljen. Eller for å uttrykke meg i filosofisk terminologi: alle våre forestillinger eller svakere oppfatninger er gjengivelser av våre inntrykk eller mer livaktige oppfatninger.»<ref>Stigen, Anfinn (1979): ''Filosofiske tekster'', bind 2, Pax 3. oppl. ISBN 82-530-0537-7. ss. 24</ref>

Kant har kreditert Hume for å ha vekket ham fra hans «dogmatiske slumring» og Hume har vist seg som en meget innflytelsesrik for påfølgende filosofi, særlig innenfor [[utilitarisme]], [[logisk positivisme]], på [[William James]], [[vitenskapsfilosofi]]en, tidlig [[analytisk filosofi]], [[kognitiv filosofi]] og andre tankebevegelser.