Redigerer Europas historie 1789–1914 (avsnitt)

==Napoleonskrigene (1799–1815)==
{{Utdypende|Napoleonskrigene}}
Napoléon lyktes i å komme seg ut av Egypt ved å lure den britiske flåten. Han var raskt og uventet tilbake i Paris. Der samarbeidet han med [[Emmanuel-Joseph Sieyès]], en revolusjonær abbed som blant annet sto bak verket «[[Hva er tredjestanden?]]» i tillegg til at han i begynnelsen av revolusjonen var instrumentell både i dannelsen av Nasjonalforsamlingen og Grunnloven. Napoléon og Sieyès var begge desillusjonert med [[Direktoriet]]. Direktoriet var da ute av stand til å gjøre noe med den politiske fraksjoneringen og de påfølgende opprørene som foregikk i Frankrike. Da de økonomiske problemene som kom som følge av kaos og lang krigføring heller ikke ble taklet, gjennomførte Napoléon og Sieyès et statskupp. Kuppet ble ønsket velkomment. Det nye styret ble en ny republikk med tre konsuler, der Napoléon var førstekonsul.<ref>Side 397–398, Palmer, Colton</ref>

Napoléon var, i tillegg til å være en svært dyktig general, en intellektuell med interesser innen historie, juss, militærvitenskap, statsvitenskap og matematikk.<ref name="treniåtte">Side 398, Palmer, Colton</ref> Han var selv blitt general og nå førstekonsul som resultat av egne evner, og ikke sin lavadelige tittel. Derfor var han opptatt av at evne var viktigere enn fødselsrett, og at alle menn skulle ha like muligheter. Han trodde på fremskritt fremfor konservatisme, han var en skeptiker og en rasjonalist.<ref>Side 463–64, Greer, Lewis</ref> Hans evne som taler, personlige lederskap og evne til å trollbinde gjorde ham populær ikke bare i Frankrike, men også blant humanister som [[Johann Wolfgang von Goethe]] og [[Ludwig van Beethoven]].<ref name="treniåtte" /> Likevel var det grenser for Napoléons liberale tanker. Om Frankrike var en republikk i navnet, og i det faktum at Napoléons nye grunnlov ble gjenstand for folkeavstemning (grunnloven vant 3 011 007 mot 1562), så var regimet [[de facto]] et opplyst enevelde.<ref>Side 398–399, Palmer, Colton</ref> Imidlertid var Frankrike i revolusjonstiden aldri mer enn delvis en republikk, der makthavere som St. Just, Robespierre og [[Georges Danton|Danton]] var svært mektige individer. Derfor kan Napoléon ikke sies å ha erstattet en fullgod republikk med et enevelde.<ref>Side 464, Greer, Lewis</ref>

===Italia blir fransk, Det tysk-romerske rike oppløses, Amerika oppgis (1800–1806)===
[[Fil:David_napoleon.jpg|miniatyr|[[Napoléon Bonaparte]] krysser Alpene for å gjenerobre Nord-Italia. {{Byline|[[Jacques-Louis David]]  (1748–1825)|type = Malt av}}]]
Russerne hadde trukket seg tilbake fra Sveits og Nord-Italia da Frankrike forsvant fra Egypt. Dermed var det bare Østerrike igjen i Nord-Italia. Napoléon dro igjen over Alpene og bekjempet Østerrike i [[slaget ved Marengo]] i juni 1800, og i februar året etter ble Østerrike nødt til å gå med på avtalen fra de forrige fredsforhandlinger. Dette betydde at Frankrike igjen fikk kontroll over Nord-Italia. I motsetning til under forrige invasjon ble nå hele Italia underlagt Napoléons kontroll. Nordvest-Italia ble del av Frankrike, mens Italia i nordøst ble til [[Napoleons italienske republikk|Den italienske republikk]]. Sør-Italia forble [[kongeriket Napoli]], men styrt av Napoléons allierte. Bare [[Lucca (provins)|Lucca]] forble selvstendig. Riktignok var Italia langt mindre åpen for ideer og påvirkning på politikken under Den italienske republikk enn i Den cisalpinske republikk, men likevel var Napoléon en fornyer som brakte med seg ideer om likhet for loven, like muligheter, stemmerett for alle menn og fjerning av aristokratiske rettigheter til mange av landene Frankrike la under seg.<ref name="Side 466, Greer, Lewis">Side 466, Greer, Lewis</ref>

I 1802 inngikk Frankrike også [[Fredstraktaten i Amiens|fred med Storbritannia]]. Selv om de allierte styrkene hadde stoppet Napoléon, hadde de i liten grad lyktes i å stå sammen. Med Frankrike borte var nå Russlands kontakt med Middelhavet ikke lenger hindret av Frankrikes dominans, men av Storbritannias. Østerrike ble tvunget til fred med Frankrike, og det medførte nå at også Storbritannia gjorde det. Av de tre allierte var bare Russland formelt i krig med Frankrike, men de gjorde lite. Napoléon var nå president i Den italienske republikk og i kort tid også leder i [[Den helvetiske republikk]] før den brøt ut i borgerkrig. Han var også involvert i reorganiseringen av Det tysk-romerske riket, om enn indirekte. Etter at Napoléon hadde utvidet Frankrike til Rhinen, måtte fyrster og hertuger som hadde mistet land kompenseres. I Det tysk-romerske rike var det i hovedsak kirkeområder som ble gitt til disse adelige. I tillegg bestakk tyske prinser med land Frankrike, slik at Napoléon skulle legge sin vekt bak dem. Dette medførte især at områder med store gullreserver som Preussen, [[Bayern]], [[Baden]] og [[Württemberg]] ble enda større på bekostning av mindre stater og kirkeområder. Det tysk-romerske riket var i oppløsning for egen maskin.<ref>Side 419, Palmer, Colton</ref>

Napoléons planer om å kontrollere deler av Amerika ble kortlivede. Hans folk fikk større problemer enn ventet. Opprørske eks-slaver på [[Haiti]] ledet av [[Toussaint L'Ouverture]] og [[Jean-Jacques Dessalines]] ga Frankrike store problemer. I tillegg oppstod utfordringer med den britiske marinen etter at Storbritannia erklærte Frankrike krig igjen i 1803. Napoléon oppga dermed sine ambisjoner i Amerika, solgte [[Louisiana-kjøpet|franske områder i Nord-Amerika]] og forlot Haiti. I 1804 erklærte han seg selv som keiser. Samme år ble [[Østerrikes historie (1804–1867)|Østerrike et selvstendig keiserdømme]] etter at det ble klart at Det tysk-romerske riket ikke ville vare.<ref name=":0">Side 82, Hobson</ref> Det nå selvstendige Østerrike allierte seg igjen med Storbritannia, Russland og Sverige. Russland var nå ledet av [[Aleksander I av Russland|Aleksander I]], en liberaler som hadde lært av sin farmor, Katarina den store. Aleksander I hadde fokus på å fungere som en megler og å bekjempe Det osmanske rike, og ble støttet av revolusjonære og liberale som var desillusjonert av Napoléon. Russland fikk £1&nbsp;250&nbsp;000 av Storbritannia for hver 100&nbsp;000 mann Russland stilte med.<ref>Side 419–420, Palmer, Colton</ref>

Frankrike trente på amfibiekrigføring slik at Storbritannia kunne erobres. En britisk flåtestyrke under [[Lord Nelson]] nedkjempet den fransk-spanske flåten i [[slaget ved Trafalgar]]. Dette markerte at britene dominerte på sjøen, en fransk invasjon av Storbritannia var umulig. Ellers fikk Nelsons seier liten betydning for den tredje koalisjonen, som ble bekjempet. Napoléon brukte landhæren for å bekjempe britenes allierte. Først slo han Østerrikes 50&nbsp;000 menn i [[Ulm-felttoget]] ved å få dem til å overgi seg tilnærmet uten kamp. Deretter bekjempet han Østerrike og Russland i [[slaget ved Austerlitz]]. Russland trakk troppene tilbake, mens Østerrike signerte en ny fredsavtale der de mistet Venezia til Frankrike, som ga det videre til den nyopprettede [[Napoleons italienske kongedømme|kongeriket Italia]]. Deretter skapte Napoléon [[storhertugdømmet Baden]], [[kongeriket Bayern]] og [[kongeriket Württemberg]]. Dette ble de facto oppløsningen av Det tysk-romerske riket,<ref name=":0" /> og de nye kongerikene i tillegg til flere andre ble med i [[Rhinforbundet]] etter press fra Napoléon.<ref>Side 420–21, Palmer, Colton</ref>

===Napoléons dominans (1806–1811)===
[[Fil:Europe 1812 map en.png|miniatyr|Europa i 1812, med Frankrike og deres satellittstater på sitt største, før Napoléon angrep Russland.]]
Østerrike hadde forhandlet fred med Frankrike, og selv om Preussen valgte å delta i krigen etter å ha vært i fred med Frankrike i ti år, ble prøysserne slått i [[slaget ved Jena-Auerstedt|dobbeltslaget ved Jena-Auerstedt]]. Preussen mistet alle områder vest for elven [[Elben]], men fikk ellers beholde mye.

Områdene vest for Elben ble, som [[kongeriket Westfalen]], del av Rhinforbundet. Områder i øst som Preussen hadde erobret fra Polen ble gjort om til [[hertugdømmet Warszawa]]. Russland ble bekjempet ved [[slaget ved Friedland]], men Alexander I valgte ikke å ri inn i Russland fordi han var bekymret for at en retrett kunne medføre at befolkningen tolket det til at det var på tide å gjøre opprør. I stedet gikk Russland også med på fredsforhandlinger slik at det igjen bare var Storbritannia som kjempet mot Napoléon. Fredsforhandlingene mellom Napoléon og Alexander I i 1807 førte faktisk til det motsatte av tidligere status; Frankrike og Russland gikk inn i en allianse der Storbritannia ble fienden. Frankrike og Russland respekterte sine forskjellige områder, Frankrike i vest og Russland i øst. Napoléon var også klar på at Russlands fremtid lå i India, Persia og Tyrkia.<ref>Side 421–22, Palmer, Colton</ref>

For å svekke Storbritannia, fikk Napoléon både sine egne områder, Spania, Østerrike, Preussen og Russland til å boikotte alle britiske varer og å slutte å handle med Storbritannia (kjent som [[fastlandssperringen]]). Tanken var at hele Europa skulle være samlet. På det daværende tidspunktet var det bare to land som ikke var direkte under Napoléons kontroll; [[Danmark-Norge]] og [[Portugal]]. Danmark hadde planer om å være nøytrale, men Storbritannia tok ingen sjanser. I stedet [[Slaget om København (1807)|bombarderte britene København og stjal skipene]]. Danmark allierte seg dermed med Napoléon.<ref>Side 422, Palmer, Colton</ref>

Portugal ble et litt større problem. Napoléon hadde lenge stått fast i Spania. Han hadde prøvd å påvirke Spania ved å få både [[Karl IV av Spania|Karl IV]] og hans sønn [[Ferdinand VII av Spania|Ferdinand]] til å slutte å kjempe mot hverandre og i stedet overlate tronen til Napoléons bror [[Joseph Bonaparte]]. Imidlertid gikk ikke det som ønsket for Napoléon, da resten av Spania foraktet ham. Dette førte til [[den spanske selvstendighetskrigen]], der [[geriljakrig]] ble brukt av spanjolene. Britene sendte en ekspedisjon til Portugal for å støtte opprøret. Etter at flere franske generaler overga seg, skapte dette en tro på at Napoléon kunne beseires, og anti-franske bevegelser spredte seg til hele det tysktalende Europa.<ref>Side 422–423, Palmer, Colton</ref>

Den tysktalende opprørsfølelsen ble særlig merket i Østerrike. Østerrike bestemte seg for nok en gang å danne en allianse, [[Den fjerde koalisjonen|nå den fjerde]], mot Frankrike. For i det hele tatt å kunne gjennomføre det, måtte Østerrike selv kjempe en «frigjøringskrig», det vil si en krig for å få tilbake områdene fra Frankrike. De ble raskt nedkjempet av Napoléon og tyske prinser. Et resultat av dette ble at Østerrike mistet områder i Galicia til hertugdømmet Warszawa. Østerrike mistet også områder i nordlige Balkan til [[De illyriske provinser]]. Etter at [[Clemens von Metternich]] tok over utenrikspolitikken, valgte Østerrike fred med Frankrike. Napoléon valgte derfor å fokusere midlertidig på interne saker, blant annet å skaffe seg en arving.<ref>Side 423–424, Palmer, Colton</ref> Avtalen mellom Frankrike og Russland gjorde at Russland fikk frie tøyler til å gå til krig mot Sverige, Storbritannias allierte, gjennom [[finskekrigen]]. Hensikten til Russland var å erobre [[Finland]]. Russland lyktes, og de erklærte [[Storfyrstedømmet Finland]] under russisk styre.<ref>Side 319, Matt i Klinge: «Finland: From Napoleonic Legacy to Nordic Co-operation» i ''The National Question in Europe in Historical Context''; redigert av Mikuláš Teich og Roy Porter, Cambridge University Press, Cambridge (Storbritannia), 1993 (opptrykk 1998)</ref>

====Revolusjonen spres også intellektuelt ====
[[Fil:Code Civil 1804.png|miniatyr|[[Code civil des français]] garanterte for utvidede rettigheter til alle borgere.]]
I 1810 var Frankrike på sitt mektigste. Landets innflytelse strakk seg fra Keiserdømmet Frankrike (Frankrike, Kroatia, deler av Slovenia, Piemonte, Toscana og den tidligere pavestaten), Stor-Frankrike (Nederland, Belgia, Spania, Rhinforbundet, hertugdømmet Warszawa, resten av Italia med unntak av Sicilia og Sardinia) og allierte (Østerrike, Russland, Preussen, Danmark-Norge og Sverige). Bare Storbritannia med Irland, Det osmanske rike og Portugal var utenfor Napoléons rekkevidde.<ref>Side 425–427, Palmer, Colton</ref>

Imidlertid handlet ikke erobringene bare om kontroll av landområder. Med fransk eller franskvennlig styre kom også revolusjonære ideer. Napoléon trodde på [[Konstitusjon|grunnlover]] som stabiliserende i et styre. Han var en stor tilhenger av [[rettssikkerhet]], og innførte [[Code civil des français]], også kjent som «Code Napoléon», i alle sine erobrede områder. For ham var det ingen vesensforskjell mellom folkeslagene, han forsto det slik at alle ønsket frihet og liberale ideer. Blant disse var likhet for loven og mulighet for sosial mobilitet, bevegelsesfrihet, frihet til å gifte seg, å stille i retten med mer. Imidlertid var det slik at i mesteparten av områdene som tilhørte Stor-Frankrike ble adelen kompensert for tapene, slik at de som ville eie landet sitt måtte kjøpe det fri fra de adelige.

Likevel var det klart at makten til de adelige var redusert. Det samme gjaldt geistlig makt. [[Den spanske inkvisisjonen]] ble forbudt, [[tiende]] forsvant, kirkegods ble konfiskert og jøder, protestanter, katolikker og ikke-troende fikk samme rettigheter. Religiøs tilhørighet ble erstattet av territoriell. [[Laug]]systemet ble avskaffet, retten til å arbeide ble stedfestet, maktstrukturer som hindret fri flyt av arbeidskraft, som lokale oligarkier, ble fjernet. Arv eller salg av embeter forsvant, og rettsvesenet ble uavhengig av lokaladministrasjonen. Lokaltoll ble fjernet, og flere land gikk over til [[SI-systemet|metrisk system]] og desimalsystem i valutaen. Lønningssystemet, skattesystemet og tollsystemet ble modernisert for å øke gevinsten av arbeid og handel, og skatteinnkreving ble nasjonalisert.<ref>Side 428–429, Palmer, Colton</ref> Napoléon mislyktes dermed med å få støtte fra områder med en sterk bondeklasse, især Nord-Italia og Bayern. I Spania var det imidlertid svært upopulært, og ble innført sakte og med forsiktighet.<ref>Side 429–431, Palmer, Colton</ref>

===Napoléons nedgang og fall (1812–1815)===
[[Fil:Alexander I of Russia.jpg|miniatyr|[[Aleksander I av Russland]] spilte en viktig rolle i å bekjempe Napoléon.]]
Storbritannia var isolert. Deres avanserte industrialisering gjorde at de ikke var avhengige av Europa, og Europa var heller ikke avhengige av dem. USA var en nøytral part, men de hadde problemet at de ikke kunne handle med den ene parten uten å fornærme den andre. Det endte til slutt med at USA handlet med Europa, noe som førte til [[1812-krigen|en relativt poengløs krig fra 1812 til 1815]]. Imidlertid hadde den kontinentale strategien som mål å gjøre Frankrike til dominerende også kommersielt. Den mislyktes, og dette skapte fiendtlige holdninger mot Napoléon flere steder i Europa. På tross av at mangelen på britiske varer førte til at handelen av varer i mesteparten av kontinentet økte betraktelig, inkludert tyske maskinmaterialer, dansk ull og italiensk klesproduksjon, lyktes ikke det kontinentale markedet helt å dekke behovet. Dette ble spesielt et problem i Øst-Europa, som i stor grad var avhengig av britiske produkter.<ref>Side 433–434, Palmer, Colton</ref>

Et annet problem som dukket opp var at blokaden medførte at freden ikke liknet på en fred, at verneplikt og høye skatter gjorde livet vanskelig og at byråkratiet var like fjernt under Napoléon som under hans forgjengere. Dette medførte at de som tidligere var for Napoléon begynte å bli imot ham. Nasjonalistiske strømninger flere steder ble anti-Napoléon, det vil si antifranske, anti-internasjonale og antiautoritære. Både konservatisme og [[liberalisme|liberale verdier]] sto sterkt mot Napoléon. I Spania var dette spesielt typisk med først sterke liberale ideer som skapte [[Cádiz-grunnloven]] i 1812, mens konservative kom senere og erstattet denne med restaurering av de geistlige og kongemakten. Italienere og polakkene var langt mer positive. Også i Tyskland svingte pendelen vekk fra Napoléon. For tyske intellektuelle var [[Romantikken]] et skritt vekk fra den franskdominerte [[opplysningstiden]]. Tenkere som [[Friedrich Schiller]], Goethe, Beethoven, [[Immanuel Kant]], [[Johann Gottfried von Herder]] med flere dominerte i Europa på denne tiden. Herder hadde lansert ideen ''Volksgeist'', «folkeånden». Med dette startet ideen om en nasjonalisme basert på tyskhet. Av de tyske landene var det Preussen som ble gitt hovedfokus. Preussen hadde i minst grad fulgt ordrene til Napoléon, og til tross for et stort nederlag i 1806, var de fortsatt et samlingspunkt. Preussen måtte reorganisere seg, og det ble satset stort på å skape en fellesfølelse, noe som hadde vist seg svært heldig i Frankrike under revolusjonen og Napoléon, og i USA under uavhengighetskampen.<ref>Side 435–440, Palmer, Colton</ref>

Nyttårsaften 1810 trakk Russland seg fra [[Fastlandssperringen|kontinentalsystemet]]. Russerne hadde fått en pro-fransk nabo i Warszawa, de hadde ikke fått noe hjelp av Frankrike i sine kriger mot Tyrkia og de hadde en stadig mer antifransk innstilling. Handelen mellom Russland og Storbritannia begynte igjen. Napoléon svarte med å legge planer for å knuse Russland. I juni 1812 gikk Napoléon inn i Russland. Vanlig taktikk for Napoléon på hans felttog var å ta med seg noen forsyninger, og deretter leve av det de fant på veien. Imidlertid brukte russerne [[brent jords taktikk]], og dermed var det lite forsyninger i et Russland som uansett hadde lite å by på. Mye annet gikk feil, og enda Napoléon vant [[slaget ved Borodino]], i den grad noen vant det, var russerne fortsatt sterke da de trakk seg tilbake. Da Napoléon nådde Moskva, brant byen, og Napoléon så ingen annen mulighet enn å trekke seg tilbake. En svært streng vinter i nord og russiske styrker i sør gjorde at Napoléons store hær ble svært redusert. Av de 611&nbsp;000 som gikk inn i Russland, forsvant omtrent 500&nbsp;000 via sult, krig, kulde eller som fanger.<ref>Side 441–442, Palmer, Colton</ref>

Etter dette satset alle anti-franske krefter sine styrker samtidig. Wellington ledet britisk-portugisisk-spanske styrker over Pyreneene. Tyske og østerrikske hærer samarbeidet og russerne presset bakfra. Napoléon lyktes i å skaffe seg en ny hær, men den besto av utrente menn, og de ble knust i [[folkeslaget ved Leipzig]]. Mens tyske, prøyssiske, russiske, østerrikske og britiske styrker nærmet seg Napoléon begynte problemet med hvordan Frankrike skulle se ut etter Napoléon. Etter mye diskusjon og mange forhandlinger, vant mer eller mindre det britiske forslaget frem. Det krevde at Napoléon skulle abdisere og at Belgia skulle vekk fra franske hender. Napoléon abdiserte 4. april 1814.<ref>Side 443–444, Palmer, Colton</ref> Han ble forvist til [[Elba]], flyktet derfra, skapte en ny hær, og ble enedlig nedkjempet i [[slaget ved Waterloo]] i 1815. Dermed ble han fraktet til [[St. Helena]], der han forble til sin død i 1821. Napoléon hadde dermed ingen større rolle i historien, men hans ideer om frihet og likhet hadde omskapt Europa.<ref name="Side 466, Greer, Lewis"/>