Redigerer Europas historie (avsnitt)

==Moderne historie==

===Koloniseringstiden===

De utallige krigene stoppet ikke de nye statene fra å utforske og erobre store deler av verden, spesielt i [[Asia]] ([[Sibir]]) og det nylig oppdagede [[Amerika]]. På [[1400-tallet]] førte [[Portugal]] an med sine geografiske utforskinger, fulgt av [[Spania]] tidlig på [[1500-tallet]]. De var de første som opprettet kolonier i [[Sør-Amerika]] og handelsstasjoner langs [[Afrika]] og [[Asia]]s kyster, men de ble raskt fulgt av [[Frankrike]], [[England]] og [[Nederland]].

Imperialistiske utvidelser av økonomiske og politiske kontrollområder fortsatte de neste århundrene (med noen tilbakeslag, som [[den amerikanske revolusjon]] og frigjøringskrigene i Sør-Amerika). Spania holdt kontroll over den største delen av Sør-Amerika, [[Karibia]] og [[Filippinene]]. [[England]] tok hele [[Australia]] og [[New Zealand]], mesteparten av [[India]] og store deler av [[Afrika]] og [[Nord-Amerika]]. Frankrike tok deler av [[Canada]] og India (som de tapte til England i [[1763]]), [[Indokina]] og store deler av Afrika. Nederland vant Øst-India (nå [[Indonesia]]) og øyer i Karibia. Portugal skaffet seg kontroll over [[Brasil]] og mange områder i Afrika og Asia. Senere kom makter som [[Tyskland]], [[Belgia]], [[Italia]] og [[Russland]] til å anskaffe Europa enda flere kolonier.

===Tidlig moderne historie===

'''([[1500-tallet|1500]]-, [[1600-tallet|1600]]- og [[1700-tallet]])'''
Reformasjonen fikk varende effekt på ideen om et samlet Europa. Ikke bare sto nasjonene mot hverandre på grunn av forskjellige religiøse syn, men noen stater ble revet i stykker av interne religiøse stridigheter, støttet av deres utenlandske fiender. Frankrike led denne skjebnen på [[1500-tallet]] med en serie konflikter kjent som [[hugenottkrigen]], som endte med triumf for [[Huset Bourbon]]. England unngikk dette, og slo seg til ro under [[Elisabeth I av England|Elisabeth]], med en moderat [[Den anglikanske kirke|anglikanisme]]. Tyskland, delt opp i små fyrstedømmer under det teoretiske rammeverket til det tysk-romerske rike, ble også splittet internt, til [[tredveårskrigen]] byttet ut religion for nasjonalisme som drivkraft for europeiske konflikter.

Gjennom den tidlige del av denne perioden vek føydalsystemet for [[kapitalismen]] som Europas viktigste økonomiske filosofi, i det minste i Vest-Europa. Den økende utnyttelsen og ekspansjonen av det europeiske kolonioverherredømmet førte til en kommersiell revolusjon. I denne perioden så Europa begynnelsen på moderne vitenskaper og bruk av dets viten for å skape nye teknologiske forbedringer, som kulminerte i [[den industrielle revolusjon]]. Nye typer handel og utvidede horisonter gjorde utviklingen av internasjonale lover nødvendig.

Etter [[freden i Westfalen]] som endte tredveårskrigen ble [[absolutisme]] det normale styresettet i Europa, mens noen land eksperimenterte med grunnlover, ført an av [[den engelske borgerkrig]]en. Europeiske internasjonale konflikter sluttet ikke, men fikk mindre ødeleggende effekter på livet til vanlige mennesker. Opplysningstiden ga en filosofisk grunnstøtte for den nye europeiske modellen, og den fortsatte spredningen av litterære kunnskaper, gjort mulig av trykkekunstens oppfinnelse, fødte en ny sekulær tankegang.

Øst-Europa var en arena med konflikter, hvor [[Sverige]], [[Det polsk-litauske samvelde]] og Det osmanske rike kjempet for dominasjon. Denne perioden så et gradvis forfall av disse tre stormaktene, som etter hvert ble forskjøvet av absolutistiske monarkier som [[Russland]], [[Preussen]] og [[Østerrike]]. Ved slutten av 1700-tallet overtok disse posisjonene som stormakter i Øst-Europa, etter å ha delt [[Polen]] mellom seg, mens Sverige og [[Tyrkia]] led store territorialtap til Russland og Østerrike henholdsvis. Flere polske jøder emigrerte nå til Vest-Europa og etablerte jødiske samfunn i områder hvor de hadde blitt utvist fra under middelalderen.

===Den engelske borgerkrig===
{{hovedartikkel|Den engelske borgerkrigen}}
Den engelske borgerkrigen ble utkjempet mellom kong [[Karl I av England|Karl I]] og [[det britiske parlamentet|parlamentet]]. Under regjeringen til [[Elisabeth I av England|Elisabeth I]] og [[Jakob I av England|Jakob I]] hadde England vokst til å bli en relativt velstående stat, men under Karl I skulle landet erfare store omveltninger.

Den viktigste grunnen til borgerkrigen i England var religion. Elisabeth hadde etablert den anglikanske kirken i [[1559]] og hadde bevisst unngått kontroversielle diskusjoner, som katolske relikvier i kirkene og presteskapets seremonielle makt, for å opprettholde fred og orden. Jakob tillot den elisabethanske kirkens fortsatte eksistens, men da Karl ble konge i [[1625]] lot han den arministiske tankegangen få innpass i den anglikanske kirken, noe som virket som et steg tilbake mot katolismen.

Selve krigshandlingene begynte da kongen reiste sin standard i [[Nottingham]] [[mai]] [[1642]]. Karls side ble kalt ''cavaliers'' mens parlamentets side ble kalt ''roundheads''. Til tross for en rekke suksesser i starten var Karls nederlag klart allerede i [[1644]], da parlamentet allierte seg med skottene. Karl ble slått og tatt til fange i [[1647]] i [[slaget ved Marston Moor]], men han flyktet fra fangenskapet. Han skaffet seg hjelp fra skottene, som hadde blitt sviktet av parlamentet, men Karls nye hær ble slått av ''roundheads'' ved [[Naseby]].

Karl ble brakt for retten [[januar]] [[1649]], han ble funnet skyldig for høyforræderi og henrettet. England avskaffet monarkiet og innførte [[det engelske samveldet]]. I [[1653]] ble [[Oliver Cromwell]] utnevnt til ''Lord Protector of the Protectorate''. Etter Cromwells død i [[1658]] arvet hans sønn Richard tittelen ''Lord Protector'', men ikke makten tittelen medførte. Etter en kort periode ble så monarkiet gjeninnført av Karls sønn [[Karl II av England|Karl II]].

===Den franske revolusjonen===
{{hovedartikkel|Den franske revolusjonen}}

I [[1789]] var Frankrike på terskelen til krise, men tanken på en omfattende revolusjon var ikke åpenbar før dette. Dens grunner var absolutismen, ideene om [[opplysningen]], og [[den amerikanske frihetskrigen]]. Da kong [[Ludvig XVI av Frankrike|Ludvig XVI]] nektet å gi folket makten, svarte folket med [[stormingen av bastillen]] i [[Paris]] [[14. juli]] [[1789]]. Ludvig ble tvunget til å innkalle ''Les Estates-General'', det franske parlamentet, som ikke hadde sittet siden [[1614]]. Dette parlamentet besto av tre ''Estates'', kirkeskapet, adelen og middelklassen (den øvrige befolkningen). Parlamentet ga ut ''erklæringen om menneskenes rettigheter'', hvor de krevde slutt på føydalismen. ''Le Serment du Jeu de paume'' (Tennisbaneeden) fra [[1789]] åpnet veien for nedskrivingen av en grunnlov og etableringen av [[konstitusjonelt monarki]], som kongen ignorerte.

Hungersnøden som plaget Paris forverret seg, hundrevis av parisere marsjerte mot det kongelige slottet i [[Versailles]] for å kreve deres daglige brød. Ludvig var ute på jakt, men hans dronning, Marie-Antoinette, ble tatt til fange. ''Liberté, Égalité et Fraternité'' (Frihet, likhet og brorskap) ble det nye ordspråket for revolusjonen. Ludvig valgte å la være å svare på problemene, og økende voldshandlinger førte snart til at kongen og dronningen følte det nødvendig å forsøke å flykte til Østerrike. De kom ikke lengre enn til [[Varennes]] i Nord-Frankrike, før de ble oppdaget og tvunget til å returnere til Paris. Hertugen av Braunschweig, Marie-Antoinettes bror, utga ''Braunschweig-manifestet'', hvor han truet med å erklære krig mot de franske revolusjonære hvis det ble gjort skade på kongefamilien.

I [[1791]] dannet ''komiteen for folkets sikkerhet'' den første franske republikk, ledet av advokaten [[Maximilien Robespierre]]. Over 40&nbsp;000 parisere ble henrettet ved hjelp av den nylig oppfunnede giljotinen i et forsøk på å bli kvitt alle aristokrater. Ludvig og Marie-Antoinette skulle også erfare denne skjebnen i [[1793]]. Robespierre ble etter hvert motarbeidet og endte selv under giljotinen i [[1794]]. Østerrike og Frankrike gikk til krig mot hverandre etter kong Ludvig og hans kones død, men Østerrike ble beseiret. Det burde nevnes at den franske revolusjonen også var et opprør mot den katolske kirken. Kirkens besittelser ble tatt, mye av presteskapet ble henrettet og pavens autoritet ble utfordret. Kirkens makt og innflytelse i Frankrike skulle for alltid bli sterkt redusert.

Den revolusjonære tiden endte med at general [[Napoléon Bonaparte]] grep kontroll over regjeringene med et statskupp i [[1799]]. Selv om hans opprinnelige handlinger var som en forsvarer av revolusjonsideene mot Østerrike og Storbritannia, erobret han etter hvert halve Europa før han ble beseiret og avsatt av hans allierte motstandere.

===Det 19. århundre===
Etter det revolusjonære Frankrikes fall prøvde de andre statene å gjenetablere situasjonen slik den var før [[1789]]. Men deres forsøk klarte ikke å forhindre at de revolusjonære tankene spredde seg, ideene om [[demokrati]] hadde hatt en dyp innflytelse på middelklassen. Den industrielle revolusjonen brakte viktige økonomiske og sosiale forandringer, de lavere klassene begynte å føle innflytelse fra [[sosialisme|sosialistiske]], [[kommunisme|kommunistiske]] og [[anarkisme|anarkistiske]] ideer, og de nye kapitalistene begynte å lene seg mot [[liberalisme]]n (et begrep som betydde noe annet da enn det gjør nå).

:''For utfyllende lesing, se: [[Revolusjonene av 1848]]''

Videre ble situasjonen påvirket av flere nye [[nasjonalisme|nasjonalistiske]] bevegelser (i Tyskland, Italia, Polen osv.) som søkte nasjonal samling og frigjøring fra utenlandsk styre. Perioden mellom [[1815]] og [[1871]] så et stort antall revolusjonsforsøk og frigjøringskriger. Selv om de revolusjonære som oftest ble beseiret hadde de fleste europeiske stater blitt konstitusjonelle monarkier før [[1871]], og Tyskland og Italia hadde utviklet seg til nasjonalstater. Det 19. århundre så også det britiske imperiet tre frem som verdensmakt på grunn av den industrielle revolusjon og deres rolle i Napoleonskrigene.

Den politiske dynamikken i Europa forandret seg tre ganger i løpet av 1800-tallet, først [[Wienerkongressen]], så [[Krimkrigen]] og til slutt de forskjellige småkrigene som førte til samlingen av Italia og Tyskland. Etter Napoleons fall møttes de allierte lederne i [[Wien]] for å diskutere fredsavtaler etter Napoleonskrigene. Wienerkongressen, som varte fra [[1. oktober]] [[1814]] til [[9. juni]] [[1815]], førte til dramatiske endringer i den europeiske politiske situasjon. Frankrike tapte alt land det hadde vunnet siden [[1795]], Russland overtok det meste av [[Hertugdømmet Warszawa]], Preussen overtok [[Westfalen]] og det nordre [[Rhinland]], Sverige fikk Norge, Tysklands småstater ble omgjort til en løs føderasjon under lederskap fra Østerrike og Preussen, og flere andre mindre forandringer i det politiske landskap. Statsmennene i Wien ble også enige om å møtes igjen regelmessig og etablerte det såkalte [[kongressystemet]], et tidlig forsøk på et overnasjonalt diplomatisk organ à la [[FN]].

Men freden varte kun til Det osmanske riket nektet å være et mål for de andre stormaktenes spill, dette førte til Krimkrigen i [[1854]] og en serie mindre trefninger blant de verdensomspennende europeiske imperiene som la scenen til rette for den første verdenskrig. En tredje gangs forandring kom med Italias og Tysklands samling som drastisk forandret maktbalansen i Europa.