Redigerer Endurance-ekspedisjonen (avsnitt)

=== Seilas til Elefantøya ===
Forvarselet til slutten på Patience Camp kom om kvelden 8. april, ved at isflaket plutselig delte seg. Leiren befant seg nå på en liten trekantet flåte av is. Ytterligere oppbrytning av flaket ville bety katastrofe, så Shackleton beordret livbåtene klargjort for en snarlig avreise.<ref name="Shackleton121">Shackleton, s. 121</ref> Han hadde nå bestemt seg for at de skulle forsøke å nå den fjerntliggende Deceptionøya. Der fantes det en kirke som var reist av hvalfangerne. Tømmeret i denne kunne kanskje benyttes til å lage et bedre sjøgående fartøy enn det livbåtene var.<ref name="Shackleton121" /> Klokka 13 den 9. april ble livbåten «Dudely Docker» sjøsatt og en time senere var alle båtene sjøsatt. Shackleton hadde kommandoen over «James Caird», Worsley over «Dudley Docker», mens navigasjonsoffiseren Hubert Hudson ble utpekt til sjef på «Stancomb Wills». I praksis hadde imidlertid Tom Crean kommandoen over «Stancomb Wills» på grunn av Hudsons ustabile mentale tilstand.<ref>Huntford, s. 506</ref>

Båtene var omgitt av is og var avhengige av å følge råker som åpnet seg opp. Framdriften var langsom og tilfeldig og slett ikke ufarlig. Stadig fortøyde de båtene til isflak eller trakk dem opp på flakene, mens mennene slo leir og ventet på bedre forhold.<ref>Huntford, s. 508–12</ref> Shackleton var igjen i tvil om hvilken vei de skulle forsøke å seile. Den 12. april forkastet han sine planer om å forsøke å seile til Sør-Shetlandsøyene og bestemte seg heller for å forsøke å nå [[Hope Bay]] lengst nord på [[Den antarktiske halvøy]]. Imidlertid var forholdene i båtene – med temperaturer helt ned mot –30&nbsp;°C, lite mat og iskald sjøsprøyt – i ferd med å bryte ned mannskapet både fysisk og psykisk. Shackleton ombestemte seg derfor atter en gang og innså at Elefantøya var den eneste praktiske muligheten de hadde til å nå land.<ref>Huntford, s. 509–13</ref>

Den 14. april lå båtene utenfor sør-østkysten av Elefantøya, men var ikke i stand til å gå til land fordi kysten bestod av loddrette klipper og isbreer. Neste dag rundet «James Caird» det østligste punktet på øya og oppdaget en smal rullesteinstrand på den mindre værutsatte nordsiden av øya. Kort tid etter ble de tre båtene som hadde kommet fra hverandre den foregående natten, gjenforent ved dette ilandstigningsstedet. Tidevannsmerkene viste at dette stedet ikke var egnet som noe langvarig oppholdssted.<ref>Shackleton, s. 142–50</ref> Dagen etter dro derfor Wild og et mannskap avgårde med «Stancomb Wills» for å lete etter et mer egnet leirområde. Da de kom tilbake kunne de fortelle at de hadde oppdaget en lang landtunge elleve kilometer lengre vest. Dermed dro hele ekspedisjonen til det nye leirstedet som de senere døpte Point Wild.<ref>Shackleton, s. 151.</ref>{{#tag:ref|Point Wild ble også kalt Cape Wild.|group=n}}