Redigerer Endokarditt (avsnitt)

=== Behandling ===
Høye doser [[antibiotika]] blir gitt intravenøst for å maksimere diffusjonen av antibiotiske molekyler inn i vegetasjonen(e) fra blodet som fyller hjertekamrene. Dette er nødvendig siden hverken hjerteklaffene eller vegetasjonene som vokser på dem, har egen blodtilførsel. Antibiotika må gis under lang tid, typisk fra to til seks uker. Spesifikk medisinering avhenger av klassifiseringen av endokarditten som akutt eller subakutt. Akutt endokarditt tilsier en behandling for Staphylococcus aureus med [[oxacillin]] eller [[vancomycin]] i tillegg til behandling mot [[gram-negativ]]e organismer). Endokarditt forårsaket av en [[sopp]] tilsier en spesifikk antimykotisk behandling som for eksempel [[amphotericin B]].

I akutt endokarditt vil man umiddelbart starte med empirisk antibiotikabehandling etter at blodprøvene til blodkulturen er tatt, men før dyrkningssvaret foreligger. Dette involverer som regel intravenøs medisinering med oxacillin og gentamicin inntil man kan starte en mer spesifikk behandling i henhold til svaret på blodkulturen.

I subakutt endokarditt vil man begynne antibiotisk behandling basert på hvilken mikroorganisme som er involvert. Dette innebærer å vente på resultatet av blodkulturen. Umiddelbar behandling vil da fokusere på å behandle symptomene.

Den vanligste organismen som er ansvarlig for infeksiøs endokarditt er [[Streptococcus viridans]] som er meget sensitiv for [[Penicillin]]. Høye intravenøse doser med Crystalline [[Penicillin]] 20L hver 4. time over to uker er anbefalt behandling og er fortsatt den foretrukkede medisinen. Det her viktig å merke seg at den antibiotiske behandlingen er avhengig av svaret på blodkulturen.

En annen behandling som benyttes for endokarditt er den såkalte ''[[#Korttidsbehandling|korttidsbehandlingen]]''<ref name=Davidson>{{cite book|last=Boon|first=Nicholas A.|coauthors=Nicki R. Colledge, Brian R. Walker|title=[[Davidson's Principles & Practice of Medicine]]|publisher=[[Churchill Livingstone Elsevier]]|date=2006|pages=pp. 629–633|month=May|isbn=0-443-10057-8}}</ref> som er et to ukers behandlingsregime med benzyl [[penicillin]] IV som kan være tilstrekkelig mot [[Streptococcus viridans]] og [[Streptococcus bovis]] så lenge følgende forutsetninger er tilstede:

* Endokarditt i egne klaffer (ikke proteseklaffer)
* En [[Minste hemmende konsentrasjon|MIC]] ≤ 0,1 mg/l
* Ingen alvorlige prognostiske faktorer som [[hjertesvikt]], [[aortainsuffisiens]] eller [[Hjerteblokk|ledningsforstyrrelser]] i hjertet
* Ingen tegn til [[trombose]]
* Ingen vegetasjoner over 5&nbsp;mm i diameter
* Klinisk respons innen syv dager

==== Korttidsbehandling ====
For pasienter hvor [[blodkultur]]en påviser den ansvarlige organismen, bør man utføre kulturfølsomhetsrapporter for å kunne behandle pasienten i tillegg til bruken av to antibiotika mot bakterier i minst to uker, som en kombinasjonsbehandling.

Kirurgisk fjerning av infisert materie, og bytte av klaffer, er nødvendig for pasienter som ikke klarer å bli kvitt mikroorganismene fra blodet som et resultat av terapien med antibiotika, samt for pasienter som utvikler hjertesvikt etter en ødeleggelse av en infisert klaff. En klaff som fjernes blir som regel erstattet med en kunstig klaff som enten kan være mekanisk (metall), eller hentet fra et dyr som for eksempel en gris (dette kalles for en bioprostetisk klaff). Andre indikasjoner som kan bety en operasjon er<ref name=Davidson/>:
* Ustabil proteseklaff eller obstruksjon
* Vedvarende septisk emboli, mykotisk aneurisme
* Store vegetasjoner
* Formasjoner av abscesser
* Tidlig lukking av mitralklaffen
* Gramnegative organismer

Infeksiøs endokarditt er assosiert med en 25 % dødsrate.