Redigerer Emma Goldman (avsnitt)

=== Reitman, essayer og prevensjon ===
De neste ti årene reiste Goldman rundt i landet uten større opphold, holdt foredrag og agiterte for anarkismen. Koalisjonene som ble dannet i opposisjon til Loven for utestengelse av anarkisme hadde gitt henne en takknemlighet for å nå ut til de av andre politiske posisjoner. Da det amerikanske [[Justisdepartementet (USA)|justisdepartementet]] sendte ut spioner for å observere, rapporterte de møtene som «fullpakket».<ref> Wexler (1984), s. 166.</ref> Forfattere, journalister, kunstnere, dommere og arbeidere fra hele spekteret snakket om hennes «magnetiske kraft», hennes «overbevisende tilstedeværelse», hennes «kraft, veltalenhet og ild».<ref> Wexler (1984), s. 168.</ref>

[[File:MargaretSanger-Underwood.LOC.jpg|thumb|left|upright|Goldman ble med [[Margaret Sanger]] i korstog for kvinners tilgang til [[prevensjon]]; begge kvinnene ble arrestert for brudd på [[Comstock-loven]], som forbød artikler av umoralsk bruk, som prevensjon.]]

Våren 1908 møtte Goldman og ble forelsket i [[Ben Reitman]], den såkalte «Hobo-doktoren». Etter å ha vokst opp i Chicagos Tenderloin District (frivole ''[[red-light district]]''),<ref>Anderson, Annie (2016): [https://philadelphiaencyclopedia.org/essays/tenderloin/ «Tenderloin»], ''Tncyclopedia of Greater Philadelphia''</ref> tilbrakte Reitman flere år som en dagdriver før han samlet seg til å ta en medisinsk grad fra College of Physicians and Surgeons of Chicago. Som lege behandlet han mennesker som led av plager grunnet fattigdom og sykdom, spesielt [[Seksuelt overførbar infeksjon|kjønnssykdommer]]. Han og Goldman innledet en affære. De delte en forpliktelse til fri kjærlighet og Reitman tok en rekke elskere, men Goldman gjorde det ikke. Hun prøvde å forene sine følelser av sjalusi med en tro på hjertets frihet, men fant det vanskelig.<ref>Wexler (1984), s. 140–147.</ref>

To år senere begynte Goldman å føle seg frustrert over foredragspublikummet. Hun lengtet etter å «nå de få som virkelig ønsker å lære, i stedet for de mange som kommer for å bli underholdt».<ref name="Goldman_45">Goldman (1969), s. 45.</ref> Hun samlet en rekke taler og tekster hun hadde skrevet for ''Mother Earth'' og ga ut en bok med tittelen ''Anarchism and Other Essays'' (1910). Goldman dekket et bredt spekter av emner, og prøvde å representere «de mentale og sjelelige bestrebelser i tjueen år».<ref name="Goldman_45"/>

Da [[Margaret Sanger]], en talsmann for tilgang til prevensjon, laget begrepet «prevensjon», og «fødselskontroll». Hun formidlet informasjon om ulike metoder i juni-utgaven av magasinet ''The Woman Rebel'' fra 1914, fikk hun pågående støtte fra Goldman. Sistnevnte hadde allerede vært aktiv i arbeidet med å øke tilgangen på prevensjon i flere år. I 1916 ble Goldman arrestert for å ha gitt undervisning offentlig om hvordan man bruker prevensjonsmidler.<ref>Rossi, Alice S. (1988): ''The Feminist Papers: From Adams to de Beauvoir''. Lebanon, New Hampshire: Northeastern University Press; s. 507.</ref> Også Sanger ble arrestert i henhold til Comstock-loven, som forbød spredning av «ubskøne, utuktige eller ondsinnede artikler», som myndighetene definerte til også å omfatte informasjon knyttet til prevensjon.<ref>Sitert i Wexler (1984), s. 210–211.</ref>

Selv om Goldman og Reitman senere skilte ad fra Sanger på grunn av hennes misnøye om utilstrekkelig støtte, distribuerte de to kopier av Sangers brosjyre ''Family Limitation'' (sammen med et lignende essay av Reitman). I 1915 gjennomførte Goldman en landsomfattende turne med foredrag, delvis for å øke bevisstheten om alternativer til prevensjoner. Selv om nasjonens holdning til temaet så ut til å være liberaliserende, ble Goldman arrestert 11. februar 1916, da hun var i ferd med å holde et nytt offentlig foredrag.<ref> [http://memory.loc.gov/ammem/today/feb11.html «Today in History: February 11»], ''Library of Congress''.</ref> Goldman ble siktet for brudd på Comstock-loven. Hun nektet å betale en bot på 100 dollar, og tilbrakte to uker i et fengselsarbeidshus, som hun hevdet ga henne «muligheten» å gjenoppta kontakten med de som var blitt avvist av samfunnet.<ref>Wexler (1984), s. 211–215.</ref>