Redigerer Embetsmannsstaten (avsnitt)

=== Embetsmannsstatens storhetstid (1840–1870) ===
[[Bilde:Norge-Sverige-Sildesalaten.svg|miniatyr|[[Unionsmerket]], eller «Sildesalaten» som det ble kalt etter hvert, gjorde at Norge kunne bruke sitt flagg i alle sammenhenger.]]
Embetsmennene gikk seirende ut av kampen mot kong Karl Johan, og hans sønn [[Oscar I]] var langt mindre aktiv i sin politikk i Norge. Dette medførte at embetsmennene heller så ham som en venn og kongemakten som noe positivt i kampen mot «folkemakten» representert av opprør enten fra [[Marcus Thrane|thranitterbevegelsen]], fra revolusjonære inspirert av [[revolusjonene i 1848]] eller fra bondeopprør på Stortinget. [[Anton Martin Schweigaard]] og [[Frederik Stang]] jobbet for å styrke regjeringen og embetsverkets stilling, mens Ole Gabriel Ueland  ble samlende for bondeopposisjonen som gjorde sitt for å gi den lovgivende forsamling mer makt på bekostning av regjeringen.

Perioden hadde symbolsaker tilsvarende 17. mai-feiringen og flaggsaken i forrige periode. Først av disse var saken om «[[jødeparagrafen]]», en setning i Grunnlovens § 2 om at jøder ikke hadde adgang til landet. Jøders rettigheter var mer enn bare en symbolsak i seg selv, men på den andre side handlet det også om Grunnlovens bestandighet: Ved å forandre på deler av den, kunne man forandre alt ved den. Til slutt vant de som kjempet for jødenes sak, da omtrent 90 prosent av Stortinget stemte for å fjerne jødeparagrafen.

Da Oscar I ble konge, ga han også tre andre viktige symboler i [[morgengave]] (innrømmelser til nordmennene): Han skulle være konge av Norge først i saker som angikk Norge, unionsvåpenet skulle være likestilt, og unionsmerket i flagget ville gi Norge rett til å vaie det norske flagg – med unionsmerket – i alle sammenhenger, både på militære og private skip såvel som ved feiringer. En siste symbolsak handlet om stattholdertittelen. Ingen ble utnevnt til stattholder etter 1856, men det var et stort ønske om å bli kvitt den, fordi den representerte underlegenhet overfor Sverige. Imidlertid ble den så dårlig løst at det tok lang tid, og provoserte flere svenske politikere. Det endte med en ny symbolsak: Sveriges ønske om en revisjon av unionen. Ved hjelp av politisk manøvrering rant denne symbolsaken ut i sanden.

Mot slutten av perioden begynte opposisjonen mot embetsmannsstaten å samle seg. Ueland hadde lenge ledet bøndene, men etter hvert ble [[Søren Jaabæk]] et naturlig midtpunkt. Hans kompromissløse sparepolitikk gjorde at han stemte mot alt som kostet noe. Dette skapte vansker i samarbeidet med de radikale på Stortinget, men [[Johan Sverdrup]] lyktes i å samle bøndene og de radikale, delvis ved å sette seg inn i bøndenes tankesett og forstå deres bekymringer. Mot slutten av perioden var han den ubestridte lederen for opposisjonen, og på vei mot å skape [[Venstre|partiet Venstre]].

==== Bondeopprøret samler seg rundt Ueland (1839–1845) ====
[[Bilde:Ole Gabriel Ueland.jpg|miniatyr|venstre|[[Ole Gabriel Ueland]] ble den naturlige lederen for bøndene på Stortinget, og valgte en konfronterende stil.]]
I 1837 ble [[Formannskapsloven|formannskapslovene]] vedtatt. Dette sikret dermed lokalt selvstyre i større grad enn tidligere for bønder og andre i mindre sentralt beliggende strøk.<ref>Side 246-47, Jensen</ref> Valget i 1838 ble likevel et tilbakeslag for bondeopposisjonen på Stortinget. I en av de største skiftene i Norges parlamentariske historie ble to tredjedeler av Stortinget byttet ut, og i hovedsak gikk dette i embetsmennenes favør.<ref>Side 351, Sejersted</ref> I [[Liste over stortingsrepresentanter 1839–1841|oversikten over stortingsrepresentanter i perioden]] ser man at antall representanter oppført som «gaardbruker» var sunket fra 41 (og to aktive suppleanter) til tilsammen 29. Det gikk fremover for bøndene i 1842, men også da var de i opposisjon.

Ueland som leder kunne variere fra svært konservativ til veldig liberal. Han stemte imot oppmykning av de strenge reglene om religiøse samlinger, imot godkjennelse av sekter utover de «etablerte» sektene og imot jøders tilgang til Norge (se under). Han var også svært skeptisk til en mer human strafferett. Samtidig fikk han gode avtaler da ny handelslov og ny håndverkslov skulle diskuteres, fordi det kom bygder og bønder også til gode. Ueland ble utover 1840-årene en stadig sterkere leder for en stadig mer samlet bondegruppe på Stortinget. Han fokuserte særlig på lokalt selvstyre, og ville i så stor grad som mulig fjerne embetsmennenes innblanding. I noen grad, for eksempel da han tok til orde for å fjerne «enhver hindring for vor Industri», fikk han støtte i en liberal embetsstand.<ref>Side 254-256, Sejersted</ref>

Ueland gikk lenger, han stilte finansminister [[Jørgen Herman Vogt]] for riksrett. Grunnen var at han mente at regjeringen hadde forbigått Stortinget i noen provisoriske anordninger fra 1843 om toll på råjern og hadde nektet å etterkomme Stortingets vedtak i 1842 om nedsettelse av noen tolltjenestemenns prosenter av tollen. Den sistnevnte var i praksis en diskusjon om Stortinget kunne kontrollere embetsmenns lønninger. Vogt ble forsvart av [[Frederik Stang]], som lyktes å frikjenne Vogt på alle punkter. I tillegg til Frederik Stang, hadde også [[Anton Martin Schweigaard]] argumentert kraftig imot bøndenes retning. Stang kommenterte at Stortinget prøvde å tilrane seg makten som tilfalt kongen, altså regjeringsmakten, mens Schweigaard mente at man ville få 400 selvstyrte republikker.<ref>Side 357-58</ref> Schweigaard ble en politisk ledestjerne for den moderne embetsmannen, med kontakter i Europa og med interesse for mer moderne økonomisk tankegang.

==== Oscar Is innrømmelse og skandinavismen (1844–1850) ====
[[Bilde:Coat of Arms of the Union between Sweden and Norway.svg|miniatyr|Det nye [[Unionsvåpen]]et var halvt norsk og halvt svensk, og likestilling var dermed oppnådd.]]
Karl Johan døde den 8. mars 1844, og dermed var en dominerende konge borte. [[Oscar I]] manglet farens sterke personlighet. Karl Johan og Wedel Jarlsberg igangsatte i 1836 arbeid med å styrke regjeringen. Til sammen skapte dette en sterkere og mer selvstendig regjering. Det var særlig i Oscar Is første hele år som konge, da [[Frederik Stang]] var kommet inn i regjeringen, at man merket en mer selvstendig regjering.<ref>Side 384, Sejersted</ref> 

Oscar I skapte oppmerksomhet rundt seg selv da han kom unionskomiteen i forkjøpet. Han ga som morgengave til det norske folk at han skulle tituleres slik nordmennene ønsket med «Konge av Norge og av Sverige» ved anliggender som angikk Norge. Oscar I endret også [[unionsvåpen]]et. Karl Johans unionsvåpen var tredelt med to tredjedeler tildelt svenske symboler og en tredjedel norske. [[Tre kronor]] var stilt over [[den norske løve]]. Oscar I ga Norge et nytt unionsvåpen der de to rikene fikk halvparten hver, og der den norske løve sto under den norske kronen. I tillegg ble det norske flagget forandret ved at det ble lagt til et unionsmerke i kantonen, altså øverst mot flaggstangen. Unionsmerket skulle legges til både handels- og orlogsflagget, og dermed mistet Norge det «rene» handelsflagget, mens orlogsflagget ble langt mer norsk i utforming.<ref>Side 385-86, Sejersted</ref>

Innrømmelsene fra Oscar I kom i en tid med en begynnende [[skandinavisme]]. Historikeren [[Peter Andreas Munch]] var en av de norske forkjemperne.<ref>Side 386, Sejersted</ref> For skandinavismens forkjempere var tanken den at Skandinavia besto av tre folk som en gang var ett, med felles religion, språk og historie. Tanken for skandinavistene var fred og en nøytralitetspolitikk som sikret denne. Dette var ikke tilfeldig. Danmark var bekymret for Tyskland, og Sverige og Norge for Russland. Tanken var i hovedsak en studenttanke, og med Oscar Is velsignelse dro norske studenter til studentmøte i Danmark i 1845 for første gang. Den første utfordring som skandinavismen fikk, skjedde da tyskdominerte områder i Danmark gjorde opprør, og det ble hintet om at de ville få støtte fra tyskere utenfra. Danmark ba om hjelp, og Oscar I gjorde klar 15&nbsp;000 mann for å forsvare Danmark. Han ba om 3000 i Norge, men både regjering og Stortinget svarte vagt. De 3000 ble gjort klare under forutsetning av at Norge ikke skulle ha noen «varigere tilnærmelse til Danmark». [[400-årsnatten|Firehundreårnatten]], som unionen med Danmark ble kalt, var med andre ord ikke glemt. Hæren ble uansett ikke nevnt fordi verken Russland eller Preussen ønsket å støtte opprørere og nasjonalister mot sin lovlige konge.<ref>Side 289-292, Jensen</ref>

==== Jødeparagrafen (1842–1851) ====
{{utdypende|Norges grunnlov § 2|jødeparagrafen}}
[[Bilde:Lehmann Wergeland 1842.jpg|miniatyr|[[Henrik Wergeland]] var en svært ivrig forkjemper for jøders rettigheter.]]
Grunnloven hadde opprinnelig en [[Norges Grunnlov § 2|bestemmelse i § 2]], om at [[jøder]] fortsatt var nektet adgang til riket, den såkalte [[jødeparagrafen]]. Bestemmelsen var i praksis ikke til hinder for at Staten handlet med jødiske virksomheter. Da Norge desperat trengte et lån for å kunne betjene sin gjeld til Danmark i 1822, var det to institusjoner som Norge vurderte, begge jødiske: svenske Michaelson & Benedicks og danske [[Hambros Bank]]. Norge endte med å låne fra Hambros Bank.<ref>Stian Eisenträger: [http://www.vg.no/nyheter/innenriks/200-aarsjubileet/joedene-som-reddet-norges-selvstendighet/a/10131009/ Jødene som reddet Norges selvstendighet] VG, 4. mai 2014, hentet 11. august 2017</ref> I 1830-årene ble en nyvinning innført: leidebrev for jøder som ved spesielle årsaker skulle kunne slippe inn til landet.<ref>[https://www.bt.no/nyheter/lokalt/i/pdJXV/Jodeparagrafen---Norges-pinlige-skamplett Norges pinlige skamplett] - Bergens Tidene, 27. april 2014, hentet 11. august 2017</ref>

Den store forkjemperen for å få fjernet «jødeparagrafen» var forfatteren [[Henrik Wergeland]] (1808–1845). Han fremmet i 1839 et forslag om å fjerne den setningen i Grunnloven som forbød jøder adgang til landet. Forslaget ble ikke behandlet da, ettersom det kom i siste liten. Jødeparagrafen hadde sine motstandere, men det var en uvilje mot å forandre noe som helst i den unge Grunnloven, som allerede hadde vært under angrep fra kong Karl Johan. Tok man én paragraf, kunne også andre falle. Det krevdes uansett to tredjedelers flertall for å få gjennom en endring. Wergeland benyttet seg derfor av det han kunne av litterære virkemidler. Inkludert ''Indlæg i Jødesagen'', der han argumenterte kraftig imot alle argumentene mot jøder og deres adgang til landet.<ref>side 226-227, Håkon Harket: «Danmark-Norge: Jødenes adgang til riket» i ''Jødehat - Antisemittismens historie fra antikken til i dag'' av Trond Berg-Eriksen, Håkon Harket, Einhart Lorenz, Damm, Oslo, 2006 (2. opplag).</ref> Saken ble tatt opp av Stortinget i 1842 og flere argumenterte for å forandre paragrafen. Også [[Gustav Peter Blom]] (1785–1869), den eneste riksforsamlingsmannen som fortsatt var på Stortinget, ville forandre paragrafen. Voteringen ga et flertall for fjerning med 51 for og 43 mot, men det manglet 12 representanter for å få det nødvendige flertallet for å forandre Grunnloven. Dermed ble paragrafen stående.<ref>Side 25-26, Oskar Mendelssohn: ''Jødene i Norge: Historien om en minoritet'', Universitetsforlaget, Oslo, 1992</ref>

Wergeland tok nederlaget som en utfordring, og samme år skrev han diktsamlingen ''[[Jøden|Jøden, ni blomstrende Tornequiste]]''.<ref>Side 255, Jensen</ref> I 1844 fulgte han fulgte opp med ''[[Jødinden|Jødinden, elleve blomstrende Torndquiste]]''. Begge ble publikumssuksesser, og Wergeland sørget for at alle stortingsrepresentanter fikk sin utgave av den førstnevnte boken.<ref>side 228, Harket</ref> Året etter døde Wergeland, og andre tok tak i saken. I 1845 ble Wergelands forslag ett av to, det andre av representanten [[Ingebrigt Haldorsen Sæter]] (1800–1875). Wergelands forslag fikk ikke flertall, mens Sæthers fikk 52 for og 47 mot, fortsatt langt bak to tredjedeler. I 1848 ble en ny taktikk foreslått av [[Ludvig Kristensen Daa]] (1809–1877) før 1848-avstemningen. Det medførte et flertall for på 59 mot 43 stemmer. Det var ikke nok til to tredjedelers flertall, men det manglet bare ni stemmer mot 14 i 1845 og 12 i 1842. Valget i 1851 var et stort nederlag for embetsmenn og særlig for juristene (som ivret for å fjerne paragrafen), istedet kom mange kjøpmenn inn på Stortinget. Imidlertid hadde Konstitusjonskomiteen levert et enstemmig vedtak om at «naturrett, kristendom og statsklokskap» krevde at Grunnlovens § 2 måtte endres til ikke lenger å hindre jøders adgang til riket. Hele 93 stemte for, ti var mot og to fraværende, og med det gikk et overlegent flertall på Stortinget inn for å forkaste loven om at jøder ikke hadde adgang. Stattholder [[Severin Løvenskiold]] (1777–1856) gjorde et forsøk på å stoppe lovendringen, men kong Oscar I hadde for lengst sanksjonert avgjørelsen, som dermed gikk gjennom.<ref>Side 30-33, Mendelssohn</ref>

==== Embetsverket forynges, samarbeid med bøndene (1845–1855) ====
[[Bilde:A M Schweigaard (engraving by H P Hansen).jpg|miniatyr|[[Anton Martin Schweigaard]] var et universalgeni og en svært dyktig politiker som konsoliderte embetsmennenes makt uten selv å ta noen stilling verken i Stortinget eller i  regjering.]]
Omkring 1850 var det et par tusen embetsmenn i Norge. De fleste holdt til i Christiania, og jo lenger bort fra Østlandet man kom, jo færre var det.<ref>Side 31, [http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007070600022 «To kulturer en stat 1851-1884»] (bind 11) av Hans Try i ''Norges Historie'' av Knut Mykland (red.), Oslo, Cappelen, 1979 (5. opplag 1993)</ref> Sønner av embetsmenn ble ofte embetsmenn, slik at for eksempel en prestesønn kunne bli offiser. Navnene hadde ofte en utenlandsk klang. Eksempler er [[Schweigaard]], [[Sverdrup]] (slekt fra [[Sønderjylland]]) og [[Motzfeldt]] (adelslekt fra området nær [[Arnsberg]] i [[Westfalen]]).<ref>Side 31-32, Try</ref> 

I 1830-årene hadde ''Den Constitutionelle'', de yngre embetsmennenes blad, argumentert for en sterkere regjering i forhold til Stortinget. De yngre embetsmennene fra den tiden ble etter hvert dominerende skikkelser i 1850-årene, med Frederik Stang og Anton Martin Schweigaard i spissen. De var unge liberalister og anti-byråkrater som ville gjøre statsråder mer politisk enn byråkratisk orientert. Mot slutten av 1840-årene begynte embetsmenn i Stortinget å ta rollen som opposisjonen til regjeringen og å gå sine egne veier. Dette ble det en slutt på etter at [[revolusjonene i 1848]] og [[Marcus Thrane|thranitterbevegelsen]] skapte opptøyer som krevde et samlet statsapparat. Dessuten hadde kong Oscar I valgt en langt mindre aktiv rolle, og det ble enklere å samles rundt ham.<ref>Side 33-34, Try</ref>

Det var fortsatt mye friksjon i samarbeidet mellom embetsmenn og bønder, selv om de samlet seg om noen saker. Anlegging av veier var for eksempel en sak det ble enighet om. I 1851 ble en lov godkjent som sikret at formannskapene hadde bevillingsretten for veiene. Til tross for at veier var store utgifter, var det enighet mellom bønder og embetsmenn om behovet for dem. Av hensyn til transport av tungt gods skulle ikke veier ha større stigning enn 1:20, noe som ga en kostbar, men varig utforming.<ref>Side 264-65, Jensen</ref> Frederik Stang, statsråd for [[Indredepartementet (Norge)|Indredepartementet]], tok seg av blant annet vegsaker. Det var også under Stangs ledelse at det ble tatt en avgjørelse om å satse på [[jernbane]] for å sikre raskere transport av tømmer til hovedstaden. I 1854 ble Norges første jernbanstrekning, [[Hovedbanen]] fra Christiania til [[Eidsvoll]], åpnet. Telegraflinjer ble satt opp, og postvesenet ble effektivisert og langt mindre kostnadskrevende.<ref>Side 264-269, Jensen</ref> I 1848 ble det innført [[Porto (postavgift)|porto]] (forhåndsbetaling for postsending) og i 1854 ble det én takst for brev innenlands.<ref>{{ Kilde bok | forfatter = Gundersen, Håkon  | utgivelsesår = 1983 | tittel = Samferdsel i Norge | isbn = 8252123627 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Samlaget | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007081404027 | side = }} </ref>

Ueland og Schweigaard hadde samarbeidet siden senest i 1840-årene. Begge var sammen med Stang ivrige tilhengere av forbud mot brennevinsproduksjon. Da Ueland i 1845 kom med et fremlegg om totalforbud, fikk han støtte av Schweigaard, men det gikk ikke igjennom. Det ble likevel vedtatt et mindre omfattende forbud, mot brenning i kjeler under 200 [[Pott|potter]] i 1848.<ref>Side 270-272, Jensen</ref> Bøndene på sin side slet med en splittelse mellom vestlandsbøndene som fulgte Ueland, og østlandsbøndene som etter hvert nærmet seg regjeringen, særlig om [[husmenn]] og [[tjener]]e kunne vinne på det. Denne splittelsen i bondesamlingen ble også dypere etterhvert som man tok hensyn til regionale særkrav, spesielt innen toll og transport.<ref>Side 446, Try</ref>

Evnen til samarbeid og en nærmest byråkratisk innstilling til de politiske utfordringene, ble stadig mer dagligdags, til [[Ernst Sars]] overraskelse.<ref>Side 35, Try</ref> Likevel eksisterte det tegn på at embetsmennene kunne forandre seg. Det ble etter hvert umulig å rekruttere bare innenfor de gamle familiene, og med folk utenfra ble kulturen noe forandret. Også de som hadde politiske ambisjoner og erfaring fra lavere embetsverk, hadde både kunnskapen og viljen til å påvirke.<ref>Side 36, Try</ref>

==== Stattholderstriden (1856–1867) ====
[[Bilde:Karl XV i mitten av 1860-talet.jpg|miniatyr|[[Karl IV|Kong Karl IV]] ble fanget mellom progressiv norsk og konservativ svensk unionspolitikk.]]
Embetsmennene hadde god kontroll på regjering og Stortinget i denne perioden. Da det dukket opp en ny krise, var dette ikke mellom lovgivende og utøvende makt, men i stedet en intern uenighet mellom embetsmennene. Forholdet mellom Norge og Sverige var godt mellom studenter, men fortsatt relativt kjølig på politisk nivå. Riktignok hadde Oscar I lyktes i å få inngått [[Novembertraktaten]] i 1855 som garanterte at dersom Norge og Sverige lovte å ikke gi fra seg landområder til Russland, skulle Frankrike og Storbritannia støtte dem i forsvarskrig mot russerne. Likevel var det lite samarbeid mellom Norges og Sveriges militære styrker. Stortinget hadde også forkastet samarbeid om handelspolitikk og rettspleie, noe som irriterte mange svenske politikere. Flere av de mer konservative svenske politikerne var heller ikke begeistret for at kongen av Norge bare hadde utsettende veto.<ref>Side 36-38, Try</Ref>

Da Severin Løvenskiold døde i 1856 ble stattholderstillingen ledig. Det ble ikke øyeblikkelig utnevnt en ny, og det var usikkert om det ville komme en erstatter. Samtidig var det mulig at en stattholder som var i strid med resten av regjeringen og med Stortinget kunne utnevnes. Enda det ikke ble utnevnt en stattholder, ble for eksempel  [[Karl IV|Kronprins Carl]] gitt stillingen visekonge under et opphold i Christiania i 1856–1857.<ref>Side 38, Try</ref> Noe annet som overrasket embetsverket var at kronprins Carl i 1858 utnevnte sin venn [[Christian Birch-Reichenwald]] til norsk førstestatråd (tittelen «statsminister» ble først tildelt den norske regjeringsleder i Christiania etter stattholderstriden). Birch-Reichenwald var dermed ikke en person utnevnt internt i embetsverket, men en som kom utenfra.<ref>Side 267, Pryser</ref> De nærmeste årene fortsatte Birch-Reichenwald å utnevne venner i viktige posisjoner, [[Georg Sibbern]] ble norsk statsminister i Stockholm, mens Reichenwalds fetter og svoger [[Ketil Motzfeldt]] kom inn i regjeringen. I hele sin regjeringstid var Birch Reichenwald opptatt av å fremstå som uavhengig av Stockholm og av kongen.<ref>Side 38-41, Try</ref>

Nettopp i 1859 ble dette spesielt betent. Oscar I hadde slitt mye med sykdom, og døde i 1859. Birch-Reichenwald ønsket å avskaffe stattholderposisjonen. Han fikk med Carl, nå Karl IV, på planen, som gikk ut på å stryke stattholderposisjonen som en morgengave. Stortinget skrev et vedtak, og Karl IV skulle signere dette. Regjeringen valgte imidlertid å ikke la svenske politikere bli overrasket over hvor fort det gikk, og utsatte derfor overbringelsen av vedtaket til Karl IV først etter at han var returnert til Sverige. Det ga den motsatte effekten av den ønskede. Konservative svenske politikere var uvillige, og krevde at stattholderposisjonen ikke skulle oppheves før unionen ble revidert. Hensikten var at både kongen og Sverige skulle få større makt i unionen. Dette medførte stort press både på den svenske justisstatsministeren [[Louis Gerhard De Geer]] og på Karl IV. Karl IV nektet å sanksjonere vedtaket i norsk statsråd, og markerte at dette var et norsk anliggende. Svenske politikere var skuffet over at Karl IV signaliserte at dette var en norsk sak, og norske var skuffet over sanksjonsnektelsen.<ref>Side 44-46, Try</ref>

Birch-Reichenwald og Georg Sibbern fikk interne problemer da sistnevnte ikke kunne forsvare at de hadde sondert den politiske situasjonen i Stockholm på forhånd, før Stortingets vedtak. Karl IV tok dermed kontakt med Frederik Stang, som hadde vært utenfor regjering og for første og siste gang satt på Stortinget under Birch-Reichenwalds periode som sjef for regjeringen. Stang sa at han gjerne gikk inn i regjering dersom Birch-Reichenwald gikk ut av den. Stangs første store utfordring var å forholde seg til Riksdagens forslag til unionsrevisjon. Mens den konge- og unionsvennlige Birch-Reichenwald hadde alliert seg med Stortinget og skapt en kløft mot Sverige, var den unionsskeptiske Stang ansvarlig for å skape et bedre forhold mellom unionspartnerne. Stangs regjering samarbeidet godt med De Geer i å skrive en uttalelse med lite innhold og mange honnørord.<ref>Side 48, Try</ref> Da dette ble behandlet i Storinget, svarte de med et enda mer uklart svar:

<blockquote>«Storthinget, der fastholder, at en revision af de unionelle bestemmelser, – når Hans Majestæt måtte finde, at det rette tidspunkt til at forberede en såden måtte være kommet, – alene kan finde sted i den rigsakten givne grundvold, nemlig rigernes likeberettigelse og enerådighed i alle anliggender, der ikke er betegnede som unionelle, og som i Hs. Maj.s diktamen af 18. februar 1862 påskjønner et udtryk for den samme opfatning af de vilkår, hvorpå en revision kan foregå, og højstsammes omhu både for unionen og for hvert av rigernes selvstændighed, beslutter at de stortingeet den 6te oktober forrige år oversendte dokumenter vedlægges protokollen»<ref>Side 48-49, Try</ref></blockquote>

Denne uttalelsen gjorde at det tidligere vedtaket som provoserte så mye, nå ikke lenger var like betent. Det ga Stang god tid til å nedsette en unionskomité. Den ble nedsatt først i 1866 og utarbeidet i 1867. Den hadde relativt milde forslag, flere til Norges fordel, men et slikt forslag ville skape en hjemmel for flere av de forslagene det tidligere ikke lå hjemmel i.<ref>Side 49-50, Try</ref>

==== Opposisjonen samler seg (1850–1870) ====
[[Bilde: Johan Sverdrup porträtt.jpg|miniatyr|[[Johan Sverdrup]] lyktes i å samle radikalere og bønder mot embetsmennene.]]
Mens embetsmennene hadde hatt ubegrenset kontroll i lengre tid, begynte etter hvert både radikalere og bønder å samles. I utgangspunktet var det to menn, Ueland og [[Johan Sverdrup]] som markerte seg. De to var markant forskjellige. Ueland ville ha en svak stat og så helst at folkevalgte ombudsmenn tok seg av lokalstyre. Han var opptatt av maktens tredeling, og så på parlamentarisme og partidannelse som to alen av samme stykke – mer makt til Stortinget på bekostning av de andre to. Ueland var for et sterkt Storting, men ikke på bekostning av grunnlovens maktfordeling.<ref>Side 298, Jensen</ref>

Uelands motpart, Johan Sverdrup, var opptatt av at staten var en organisme i stadig utvikling, og at et levende demokrati var nødvendig for å unngå revolusjon og ustabilitet. Han ville forstå bøndenes tenkemåte for å kunne få dem på sin side, og han brukte mye tid på å sette seg inn i deres verden. Etter mye arbeid fikk han bøndene over på sin side både i rikspolitikken og i lokalpolitikken. Ueland var skeptisk til fokus på rikspolitikken. De ble imidlertid forent under et program som krevde jury i straffesaker, årlige storting, å hevde Norges nasjonale interesser og likeberettigelse i unionen, desentralisering av administrasjonen, kommunal selvstendighet og allmueskolens selvstendige utvikling.<ref>Side 299-301, Jensen</ref> 

Det ble etter hvert klart at problemet lå i Ueland og Sverdrups uenigheter om dannelsen av partier. Likevel var de i stand til å arbeide samlet som et parti da de jobbet for å få inn juryordningen i straffesaker. I 1854 satte Stortinget ned en kommisjon som skulle se på juryloven. Regjeringen mente at den hadde ansvaret for å nedsette kommisjoner. Den la press på Sverdrup og Ueland ved å sette deres stillinger opp mot deres innsats på Stortinget. Ueland ble nektet permisjon som lensmann, og Sverdrup ble satt under tiltale fordi han hadde forlatt sitt sakførerdistrikt. Ueland mistet jobben, mens Sverdrup ble frikjent.<ref>Side 302, Jensen</Ref> 

Kommisjonen ble ferdig med arbeidet i 1857. Loven ble vedtatt av Stortinget med stort flertall, men regjeringen nektet å sanksjonere. Året etter tok Birch-Reichenwald over (i forbindelse med den såkalte stattholderstriden), og han ønsket et nærmere samarbeid med Stortinget. I 1860 ble det derfor nedsatt en kongelig kommisjon ledet av Frederik Stang og med Sverdrup blant medlemmene. Regjeringen ville ikke selv gjøre et fremlegg, men Sverdrup grep sjansen og krevde å stemme over det. Han hadde imidlertid undervurdert kostnadene. Regjeringen mente at juryen ville koste opp til 150&nbsp;000 speciedaler årlig, mens Sverdrup mente at det ikke var snakk om mer enn 33&nbsp;000 speciedaler. [[Søren Jaabæk]], den nye lederen blant bøndene på Stortinget, nektet å bruke mer penger enn absolutt nødvendig, og sammen med embetsmennene stemte bøndene saken ned.<ref>Side 301-303, Jensen</ref>

Bønder og radikalere var enige i sin motstand mot utvidelsen av forsvaret. Kostnadene, skepsis mot krig de ikke ville ta del i, og skepsis mot svenskekongen samlet bøndene mot utvidelse av forsvaret. Sverdrup var redd for at en større hær under kongens kontroll kunne bli en ny maktfaktor som ikke passet inn i et demokratisk land. Den samlede motstanden lyktes ikke helt å stoppe militærreformen, men den ble langt mer beskjeden enn det opprinnelige forslaget.<ref>Side 303-304, Jensen</ref> Jaabæk ble et natulig samlingspunkt som konkurrerte mot Ueland, men der Ueland var skeptisk til statlige utgifter, var Jaabæk så sterkt imot det at han foreslo å legge ned offentlige høykoler og stemte imot årlige storting – begge på grunn av kostnader. Mens offentlige høyskoler overlevde, lyktes Jaabæk såvidt å hindre årlige storting. Årlige storting var en grunnlovsendring, og ville kreve to tredjedelers flertall. Under avstemningen ble forslaget forkastet fordi det manglet to stemmer for å bli godkjent.<ref>Side 304-306, Jensen</ref>

Det lyktes allikevel Sverdrup å bli det naturlige midtpunkt – også for bøndene. Han hadde vist at han var på bøndenes side i hærspørsmålet, og han benyttet tiden i 1868–1869 til å redusere bevilgninger og å arbeide for utvidelse av stemmeretten – en viktig bondesak. Sverdrup fikk etter hvert også Jaabæks støtte, og med de to samlet ble loven om årlige storting vedtatt.<ref>Side 306-07, Jensen</ref>