Redigerer Elizabeth I av England (avsnitt)

== Utenrikspolitikken ==
I utenrikspolitiske saker var hun forsiktig og manøvrerte behendig mellom stormaktene [[Frankrike]] og Spania. Hun støttet bare halvhjertet noen lite effektive og dårlig utstyrte hærtog i [[Nederlandene]], Frankrike og [[Irland]]. Men i 1580-årene var en militær konfrontasjon med Spania uunngåelig. Et av slagene i denne krigen har gått over i historien som en av Englands aller største militære seire noensinne, nemlig [[den spanske armada]]s nederlag i 1588. 

Bortsett fra frieriet fra Dudley behandlet Elizabeth ekteskapspørsmålet som et aspekt av utenrikspolitikken. Selv om hun avviste [[Filip II av Spania]]s tilbud i [[1559]], forhandlet hun i flere år om å gifte seg med dennes fetter erkehertug [[Karl II av Indre Østerrike]]. Forholdene med [[Huset Habsburg|habsburgerne]] ble dårligere fra [[1568]]. Elizabeth overveide deretter ekteskap med to franske [[Valois]]-prinser etter hverandre, den første var [[Henrik III av Frankrike|Henrik, hertug av Anjou]], og senere fra 1572 til 1581 hans bror [[François, hertug av Anjou]]. Det siste frieriet var knyttet til en planlagt allianse mot spansk kontroll av sørlige [[Nederlandene]].<ref>Loades, 53–54</ref> Elizabeth synes å ha tatt dette frieriet alvorlig for en tid, og bar en ørering formet som frosk som hertugen hadde sendt henne.<ref>Somerset, 408.</ref>

Hennes utenrikspolitikk var hovedsakelig defensiv. Unntaket var den katastrofale okkupasjonen av byen [[Le Havre]] fra oktober 1562 til juni 1563 da hennes allierte blant [[Hugenotter|hugenottene]] slo seg sammen med katolikkene for å gjenerobre havnen. Elizabeth hadde som hensikt å bytte Le Havre for [[Calais]], som var blitt gjenerobret av Frankrike i januar 1558.<ref>Frieda, 191.</ref> 

Hun sendte tropper til [[Skottland]] i 1560 for å hindre franskmennene i å bruke landet som base.<ref name = "wvwfqz">Loades, 55.</ref> I [[1585]] signerte hun [[Nonsuchtraktaten]] med [[Holland]] for å blokkere den spanske trusselen mot England.<ref name=haigh135>Haigh, 135.</ref> Kun gjennom aktiviteten til den engelske flåten maktet Elizabeth å forfølge en aggressiv politikk. Det betalte seg i krigen mot Spania hvor rundt 80 prosent av kampene ble utkjempet til sjøs.<ref name=loades61>Loades, 61.</ref> Hun adlet [[Francis Drake]] etter hans jordomseiling fra [[1577]] til [[1580]], og han vant berømmelse for sine angrep mot spanske havner og skip. Et element av [[pirat]]virksomhet og mulighet for rikdom drev engelske sjøfarere i en aktivitet hvor dronningen hadde liten kontroll.<ref>Flynn and Spence, 126–128; Somerset, 607–611.</ref>

Under hennes regime skjedde også de første [[koloni]]seringer eller «plantasjer» i det nye landet i [[Nord-Amerika]]; [[kolonien Virginia]] ble oppkalt etter henne da hun modifiserte navnet på en høvding fra de [[Urfolk i Amerika|innfødte amerikanere]], en regional «konge» ved navn «Wingina», noe som var blitt nedtegnet i 1584 av Walter Raleighs ekspedisjon, markerte hennes status som «jomfrudronningen».<ref>Stewart, 22</ref><ref>Sams, 282–283</ref>

=== Skottland ===
[[Fil:Mary Stuart Queen.jpg|thumb|left|upright|[[Maria Stuart]] skottenes dronning, malt av en ukjent elev av [[François Clouet]]. Maria Stuart var en slektning av Elizabeth, og hun konspirerte for å få den engelske dronningen drept.]]

Elizabeths politikk ovenfor nabolandet Skottland var i førstningen å motsette seg den franske tilstedeværelsen der. Skottland hadde tradisjonelt orientert seg i en allianse med Frankrike som en motvekt mot å bli overkjørt av sin langt sterkere fiende England. Elizabeth og hennes rådgivere fryktet at Frankrike ville invadere England nordfra og plassere [[Maria Stuart]], skottenes dronning på Englands trone. Maria var betraktet av mange som den rettmessige arvingen, særlig av katolikker. Elizabeth lot seg overtale til å sende en militær styrke til Skottland for å støtte de protestantiske opprørerne, og selv om militærkampanjen ikke førte fram, fikk den som resultat [[Edinburgh-traktaten]] inngått i juli 1560. Her stod det at de franske styrkene måtte trekkes ut.<ref>I henhold til vilkårene i traktaten måtte både engelske som franske tropper trekke seg ut fra Skottland. Haigh, 132.</ref> Da den katolske Maria Stuart kom tilbake til Skottland i [[1561]] og overtok kongsmakten, hadde landet allerede en etablert protestantisk kirke og ble styrt av en protestantisk adel som var støttet av Elizabeth. Den skotske dronningen ga seg ikke uten kamp, og nektet i årevis å signere traktaten ettersom den anerkjente Elizabeth som Englands rettmessige dronning. Dette stridsspørsmålet ble en vedvarende splid mellom de to dronningene.<ref>Loades, 67-68.</ref>

Elizabeth fornærmet Maria ved å forslå hennes egen frier, Robert Dudley, som ektemann for henne. Isteden giftet Maria seg med [[Henry Stuart, lord Darnley]], som selv hadde arvekrav på den engelske tronen, og deres eventuelle barn vil arve både farens og morens krav på Englands trone. Ekteskapet var likevel det første av en rekke feilvurderinger som Maria gjorde og som ga seiren til de skotske protestantene og til Elizabeth. Darnley ble hurtig upopulær i Skottland og beryktet for å stå ansvarlig for at Marias italienske sekretær [[David Rizzio]] ble myrdet. I februar 1567 ble Darnley selv myrdet av konspiratører som ganske sikkert ble ledet av [[James Hepburn, 4. jarl av Bothwell]]. Kort tid etter, den 15. mai 1567, giftet Maria seg med Bothwell, og vekket således mistanke at hun hadde vært delaktig i mordet på sin ektemann. Elizabeth skrev til henne:

:«Hvordan kunne et verre valg bli gjort for deres nåde i et slikt hastverk med å gifte seg med slik et subjekt, som foruten andre og vidkjente mangler, offentlig berømmelse etter mordet på din avdøde ektemann, foruten også berøre deg selv til en viss grad, skjønt vi stoler på at i dette henseende er falsk»<ref>Brev til Maria Stuart, 23. juni 1567, sitert fra Loades, 69–70: «How could a worse choice be made for your honour than in such haste to marry such a subject, who besides other and notorious lacks, public fame has charged with the murder of your late husband, besides the touching of yourself also in some part, though we trust in that behalf falsely.»</ref>

Disse hendelsene førte raskt til Marias nederlag overfor de skotske protestantene og at hun ble fengslet på festningen [[Loch Leven Castle]] i innsjøen av samme navn. Den skotske adelen tvang henne til å abdisere til fordel for hennes sønn [[Jakob I av England|Jakob VI av Skottland]] som ble født i juni [[1566]]. Han ble tatt til [[Stirling Castle]] for å få en protestantisk oppvekst og oppdragelse. Maria klarte å rømme fra [[Loch Leven]] i 1568, samlet en hær, men led et nytt nederlag som tvang henne til å flykte over grensen til England hvor hun tidligere var blitt forsikret støtte fra den engelske dronningen. Elizabeths første instinkt var hjelpe Maria tilbake på den skotske tronen, men både hun og hennes kongelige råd valgte isteden å spille med sikre kort. Framfor risikoen med å sende Maria tilbake til Skottland med en engelsk hær eller sende henne videre til Frankrike og katolske fiender av England, ble hun holdt i varetekt i England inntil videre. Maria Stuart ble holdt i engelsk fengsel de neste nitten årene.<ref>Loades, 72–73.</ref>

Maria Stuart ble snart fokus for opprør. I [[1569]] snakket opprørere fra [[Nord-Englands reisning]] om å frigjøre henne, og det ble planlagt å gifte henne til [[Thomas Howard, 4. hertug av Norfolk]]. Elizabeth reagerte med å få Howard henrettet. [[Pave Pius V]] utstedte en [[pavelig bulle]] i [[1570]] kalt ''[[Regnans in Excelsis]]'' som erklærte «Elizabeth, den angivelige dronning av England og en tjener av forbrytelser», for å være en kjetter og fritok alle hennes undersåtter fra deres lydighet til henne.<ref>McGrath, 69</ref> Engelske katolikker hadde en ekstra drivkraft for å se på Maria Stuart som den rettmessige overhode av England. Maria Stuart ble antagelig ikke fortalt om hvert eneste katolske komplott som ble planlagt for å sette henne på den engelske tronen, men fra 
[[Ridolfikomplottet|Ridolfikonspirasjonen]] av 1571 til [[Babingtonkomplottet|Babingtonkonspirasjonen]] av 1586, kunne Elizabeths sjef for de hemmelige tjenestene, sir [[Francis Walsingham]], og det kongelige rådet, sette sammen en sak mot henne.<ref>Loades, 73.</ref> I begynnelsen motsatte Elizabeth seg krav om Marias henrettelse, men ved slutten av [[1586]] hadde hun blitt overtalt til å gå for en rettssak med bevis i en rekke brev skrevet under Babingtonkonspirasjonen.<ref>Guy, 483–484.</ref> Elizabeths proklamasjon av dommen annonserte at «den nevnte Maria, som foregir å ha tittelen til den sammen kronen, har planlagt og forestilt seg innenfor det samme rike atskillige ting med den hensikt å skade, drepe og ødelegge vår kongelige person.»<ref>Loades, 78–79.</ref> Den 8. februar 1587 ble Maria Stuart halshogd ved [[Fotheringhay Castle]] i [[Northamptonshire]]. Hun ble 44 år gammel.<ref>Guy, 1–11.; [http://www.royal.gov.uk/HistoryoftheMonarchy/Scottish%20Monarchs(400ad-1603)/TheStewarts/MaryQueenofScots.aspx «Mary, Queen of Scots»]. The British Monarchy – Official Website</ref>

=== Spania ===
[[Fil:Elizabeth I (Armada Portrait).jpg|thumb|300px|Portrett av Elizabeth som feirer seieren over [[den spanske armada]] i 1588, avbildet i bakgrunnen. Elizabeths hånd hviler på en [[globus]], som symboli på hennes internasjonale makt.]]
Etter den katastrofale okkupasjonen og tapet av Le Havre i 1562–1563 unngikk Elizabeth militære ekspedisjoner på kontinentet fram til 1585 da hun sendte en engelsk hær for å gi støtte til et hollandsk protestantisk opprørere mot [[Filip II av Spania]]. Dette kom i kjølvannet av dødsfallene i 1584 til de allierte [[Vilhelm I av Oranien]], kalt for Vilhelm den tause, og [[François, hertug av Anjou]], og overgivelsen av en rekke hollandske byer til [[Alessandro Farnese, hertug av Parma og Piacenza]], som var Filips guvernør av de spanske Nederlandene. I desember 1584 underminerte en allianse mellom Filip og [[Den katolske liga (Frankrike)|den franske katolske liga]] i [[Joinville-traktaten]] Anjous bror [[Henrik III av Frankrike]]s muligheter til å motstå spansk dominans av [[Nederlandene]]. Den strakte også spansk innflytelse langs kanalkysten av Frankrike hvor den katolske liga sto sterkt, og økte trusselen om en invasjon av England.<ref name=haigh135/> Beleiringen av [[Antwerpen]] sommeren 1585 ledet av hertugen av Parma gjorde det nødvendig med en form for reaksjon fra englenderne og hollenderne. Resultatet var [[Nonsuchtraktaten]] av august 1585 hvor dronning Elizabeth lovte militær støtte til Holland.<ref>Strong / van Dorsten, 20–26</ref> Traktaten markerte begynnelsen på [[den anglo-spanske krig (1585)]] som varte fram til [[freden i London (1604)|freden i London]] i 1604.

Ekspedisjonen ble ledet av Elizabeths tidlige frier, Robert Dudley, jarl av Leicester. Elizabeth ga innledningsvis ikke sin støtte for denne utviklingen. Hennes strategi var å gi støtte til hollenderne på overflaten med en engelsk hær, mens hun fikk i gang hemmelige fredssamtaler med Spania allerede dager etter at Leicester var kommet til Holland,<ref>Strong / van Dorsten, 43</ref> noe som førte henne på kant med Leicester som både ønsket og ble forventet av hollenderne å utkjempe en reell krig. Elizabeth på sin side ønsket at han «unngikk alle kostnader av enhver avgjørende handling med fienden».<ref>Strong / van Dorsten, 72</ref> Han gjorde derfor dronningen rasende ved å akseptere posisjonen som guvernør-general av hollenderne ([[Generalstatene]]), og hun anså at dette var en hollandsk komplott for å tvinge henne til å akseptere overherredømme over Nederlandene, noe hun så langt alltid hadde avslått.<ref>Strong / van Dorsten, 50</ref> Hun skrev til Leicester:

:«Vi ville aldri ha tenkt (hadde vi ikke sett det ut fra erfaring) at en mann oppdratt av oss selv og ekstraordinært favorisert av oss, over enhver annen undersått av dette landet, ville på et slikt foraktelig vis brutt vårt bud i en sak som i så stor grad berører vår ære…»<ref>Brevutkast til Robert Dudley, jarl av Leicester, 10. februar 1586, avlevert av sir Thomas Heneage. Loades, 94: «We could never have imagined (had we not seen it fall out in experience) that a man raised up by ourself and extraordinarily favoured by us, above any other subject of this land, would have in so contemptible a sort broken our commandment in a cause that so greatly touches us in honour… And therefore our express pleasure and commandment is that, all delays and excuses laid apart, you do presently upon the duty of your allegiance obey and fulfill whatsoever the bearer hereof shall direct you to do in our name. Whereof fail you not, as you will answer the contrary at your utmost peril.»</ref>

Elizabeths ga ordre til at hennes sendebud skulle lese hennes brev med misbilligelse høyt for det hollandske statsråd og med Leicester til stede.<ref>Chamberlin, 263–264</ref> Denne offentlige ydmykelsen av hennes generalløytnant ble kombinert med at hun fortsatte samtaler for en egen fred med Spania, og underminerte ugjenkallelig hans posisjon hos hollenderne. Den militære kampanjen ble hardt hindret av Elizabeths gjentatte nei til å sende midler for hans sultende soldater. Hennes uvillighet til å forplikte seg for saken, Leicesters egne mangler som politisk og militær leder og den kaotiske situasjonen i hollandsk politikk, preget av opprivende fraksjonsvirksomhet, var årsaken til at kampanjen feilet.<ref>Haynes, 15; Strong / van Dorsten, 72–79</ref> Leicester oppga til slutt sin kommando i desember [[1587]].

I mellomtiden hadde [[Francis Drake]] foretatt en større sjøreise mot spanske havner og skip i Karibien i 1585 og 1586, og i 1587 hadde han gjort et suksessfullt raid mot Cádiz, ødelagt den spanske krigsflåte som var påtenkt det som i den katolsk verden ble kjent som ''Empresa de Inglaterra'' (''the Enterprise of England'' = «Englandsforetaket»), det vil si å velte det nye protestantiske regimet i England. Filip II av Spania besluttet til sist å ta krigen til England.<ref>Parker, 193–194; Adams, Simon: [http://www.bbc.co.uk/history/british/tudors/adams_armada_01.shtml The Spanish Armada], BBC</ref>

Den [[12. juli]] [[1588]] seilte [[den spanske armada]], en stor flåte av skip, mot [[Den engelske kanal]] med plan om å skipe en spansk invasjonsstyrke kommandert av hertugen av Parma til kysten av sørøstlige England fra Nederlandene. En kombinasjon av feilberegning,<ref>Da den spanske flåtens kommandant, [[Alonso Pérez de Guzmán y Sotomayor, 7. hertug av Medina Sidonia|hertugen av Medina Sidonia]], nådde kysten av Calais oppdaget han at hertugen av Parmas soldater ikke var ferdige og forberedte, og han ble tvunget til å vente, og det ga engelskmennene anledning til selv å angripe. Loades, 64.</ref> uhell og et angrep fra engelske brannskip den 29. juli utenfor [[Gravelines]], spredte de spanske skipene til nordøst og førte til at armadaen ble beseiret.<ref>Black, 349.</ref> Restene av Aramadaen kjempet seg hjem til Spania etter katastrofale tap utenfor kysten av [[Irland]] (etter at en del skip hadde forsøkt å seile tilbake ved å seile opp [[Nordsjøen]] og gå rundt De britiske øyer og sørover langs kysten av Irland)<ref name=neale300>Neale, 300.</ref>

Uvitende om armadaens skjebne gikk den engelske militsen til forsvar av lander under kommando av jarlen av Leicester. Han inviterte Elizabeth til å inspisere sine tropper ved [[Tilbury]] i [[Essex]] den 8. august. Hun bar en brystplate av sølv over en hvit fløyelsdrakt og adresserte soldatene i en av hennes [[Elisabeths tale til soldatene i Tilbury|mest berømte taler]]: <ref>Selv om de fleste historikere er enige om at Elizabeth holdt en slik tale, er den overleverte talens ekthet blitt diskutert ettersom den ikke ble utgitt før i 1654. Doran ''Suitors'', 235–236.</ref>

:«Mitt elskede folk, vi har blitt overtalt av noen som er bekymret for vår trygghet, å ta omhu i av frykt for forræderi hvordan vi engasjerer oss ved store bevæpnete mengder; men jeg forsikrer dere, jeg ønsker ikke å leve for å mistro mitt trofaste og kjærlige folk… Jeg vet jeg har kroppen av en svak og hjelpeløs kvinne, men jeg har hjertet og magen av en konge, og også av en konge av England, og tenker med stor forakt om Parma eller Spania, eller hvilken som helst prins av Europa som våger å invadere grensene til mitt rike.»<ref>Somerset, 591; Neale, 297–98.</ref>

Da det ikke kom noen invasjonen kunne nasjonen juble. Elizabeths opptog ved et takkegudstjeneste ved [[St. Pauls katedral]] var likestilt med hennes kroning i oppstyr og begeistring.<ref name=neale300/> Amadaens nederlag var en mektig propagandaseier, både for Elizabeth og det protestantiske England. England tok sin seier som et tegn på Guds gunst og på nasjonens ukrenkelighet under jomfrudronningen.<ref name=loades61/> Imidlertid var seiren ikke et vendepunkt for krigen som fortsatte og hvor Spania vant. Spania kontrollerte Nederlandene og trusselen om invasjon opphørte ikke.<ref name = "xucglh">Black, 353.</ref> Sir [[Walter Raleigh]] hevdet etter hennes død at Elizabeths forsiktighet hadde vært en forhindring og en hemsko i krigen mot Spania: «Om den avdøde dronningen hadde trodd like mye på soldater som hun gjorde på sine skrivere, hadde vi i hennes tid banket det store riket i småbiter og gjort deres konger om til regenter av fiken og appelsiner som i gamle dager. Men hennes majestet gjorde alt halvveis, og ved mindre invasjoner lærte spanjolene hvordan de skulle forsvare seg selv, og å se sine egne svakheter.»<ref>Haigh, 145.</ref>

Selv om noen historikere har kritisert Elizabeth av tilsvarende årsaker,<ref>For eksempel har C. H. Wilson rettet skrap kritikk mot Elizabeth for den halvhjertede krigen mot Spania. Haigh, 183.</ref> har Raleighs bedømmelse ofte blitt bedømt som urettvis. Elizabeth hadde god grunn til å ikke å stole for mye på sine kommandanter som hadde en tendens til handling og «å bli fraktet med forfengelighetens ødeleggelser», slik hun selv uttrykte det.<ref>Somerset, 655.</ref>

=== Frankrike ===
[[Fil:Hugh_Ó_Neill,_2nd_Earl_of_Tyrone.jpg|thumb|Den irske opprøreren Hugh O'Neill]]
[[Fil:Sir Charles Blount c 1594.jpg|thumb|Charles Blount, 8. baron Mountjoy, portrettert ca. 1594. Han brukte tre år på å slå ned opprøret i Irland.]]
Da den protestantiske [[Henrik IV av Frankrike|Henrik IV]] arvet den franske trone i [[1589]] sendte Elizabeth ham militær støtte. Det var hennes første vågestykke i Frankrike siden tilbaketrekkingen fra Le Havre i [[1563]]. Henriks etterfølgelse til tronen ble sterkt motsatt av den katolske liga og av Filip II, og Elizabeth fryktet en spansk overtagelse av havnene på fransk side av kanalen. De følgende engelske militærkampanjene i Frankrike var imidlertid dårlig organiserte og lite effektive.<ref name=haigh142>Haigh, 142.</ref> Englands kommandant i Frankrike, [[Peregrine Bertie, 13. baron Willoughby de Eresby|Lord Willoughby]], ignorerte i stor grad dronningens ordrer, og herjet han det nordlige Frankrike med sine 4000 mann uten å oppnå noe strategisk mål. Han trakk seg tilbake i forvirring og uorden i desember [[1589]] etter å ha tapt halvparten av sine tropper, og tapte også en beleiring av Paris i 1590.<ref>{{Cite book |author-link=Robert J. Knecht |first=Robert J. |last=Knecht |title=The French Wars of Religion (1559–1598) |series=Seminar Studies in History |location=New York |publisher=Longman |year=1996 |edition=2nd |isbn=0-582-28533-X }}</ref> I [[1591]] ledet [[John Norris (soldat)|John Norreys]] et hærtokt på 3000 menn inn i [[Bretagne]], noe som ble en enda større katastrofe. 

Som med de fleste av disse ekspedisjonene var Elizabeth lite villig til gi midler til utstyr, forsyninger og forsterkninger som ble krevd av kommandantene. Norreys dro til London for å be om mer støtte i egen person for. I hans fravær ødela imidlertid den katolsk liga bortimot hele hæren hans eller det som var igjen av den, ved [[Craon]] nordvest i Frankrike, i mai 1591. I juli sendte Elizabeth enda en styrte under ledelse av [[Robert Devereux, 2. jarl av Essex]], for å hjelpe Henrik IV å beleire [[Rouen]]. Resultatet var akkurat like bedrøvelig som tidligere, Essex oppnådde ingenting og dro hjem i januar [[1592]]. Henrik oppga beleiringen i april samme år.<ref>Haigh, 143.</ref> Som vanlig hadde Elizabeth ingen kontroll over sine generaler straks de reiste utenlands. «Hvor han er, hva han gjør eller hva han kommer til gjøre,» skrev hun til Essex, «er vi uvitende om.»<ref>Haigh, 143–144.</ref>

=== Irland ===
Selv om Irland var et av Elizabeth to kongedømmer, møtte hun, rimelig nok, en fiendtlig og enkelte steder praktisk talt selvstendig<ref>En iakttager skrev at [[Ulster]], for eksempel, var «like som ukjente for de engelske her som den mest indre landet i Virginia». Somerset, 667.</ref> katolsk befolkning som var villig til å inngå sammensvergelser med hennes fiender. Hennes politikk i Irland var å gi landområder til hennes hoffmenn og forhindre opprørere fra å gi Spania en base fra hvor de kunne angripe England.<ref name = "wvwfqz"/> Pave [[Gregor XIII]] sendte en styrke i [[1580]] for å bidra i det andre [[Desmondopprørene|Desmondopprøret]] på Irland, ledet av [[Gerald FitzGerald, 14. jarl av Desmond|Gerald FitzGerald, Earl of Desmond]]. Imidlertid ble opprøret slått ned i 1583 etter et engelsk felttog som ble drevet med ild, sverd og sult, hvor nesten hele befolkningen i den nordvestlige delen av provinsen [[Munster]] synes å ha dødt, anslagsvis {{nowrap|30 000}} mennesker var falt. Den engelske [[terror]]taktikken med brent jord la store landområder øde, og slaktet ned og drepte hele familier; menn, kvinner og barn. Poeten [[Edmund Spenser]] var en iakttager av dette felttoget og beskrev det i ''A View of the Present State of Ireland'', men det ble først utgitt i [[1633]], førti år etter at det ble skrevet. Her sier han blant annet at de irske ofrene «ble utsatt for slik elendighet at [selv] et steinhjerte ville ha angret dypt.»<ref>Somerset, 668.</ref> 

Englands dronning rådet hennes kommandanter at irlenderne, «den uforskammete og barbariske nasjonen», skulle bli behandlet vel; men hun viste ingen anger da makt og blodsutgytelse ble bedømt som nødvendig.<ref>Somerset, 668–669.</ref>

Mellom [[1594]] og [[1603]] møtte Elizabeth sin vanskeligste prøvelse i Irland med opprøret, kjent som Tyrones opprør, eller [[den irske niårskrigen]]. Dets leder, [[Hugh O'Neill, 2. jarl av Tyrone|Hugh O'Neill, jarl av Tyrone]], ble støttet av Spania.<ref>Loades, 98.</ref> Våren [[1599]] sendte Elizabeth Robert Devereux, for å slå ned opprøret. Til hennes frustrasjon,<ref>I et brev av 19. juli 1599 til Essex skrev Elizabeth: «For hva kan være mer sant (om ting blir rettmessig undersøkt) enn at din to måneders reise har brakt inn ikke en eneste betydningsfull opprører mot hvem det hadde vært fortjenstfull å ha våget et tusen mann.» Loades, 98.</ref> fikk han liten framgang og reiste tilbake til England uten tillatelse. Han ble erstattet av [[Charles Blount, 8. baron Devonshire|Charles Blount, lord Mountjoy]], som brukte tre år på å slå ned opprøret. O'Neill overga seg til slutt i [[1603]], noen få dager etter at Elizabeth var død.<ref>Loades, 98–99.</ref>

=== Barbareskkysten, Det osmanske rike og Japan ===
[[Fil:MoorishAmbassador to Elizabeth I.jpg|thumb|[[Abd el-Ouahed ben Messaoud]], [[Maurere|maurisk]] ambassadør fra Barbareskkysten til dronning Elizabeths hoff i 1600<ref name="tate.org.uk">[[Tate Gallery]]s utstilling [http://www.tate.org.uk/britain/exhibitions/eastwest/rooms/room1.htm «East-West: Objects between cultures»]   {{Wayback|url=http://www.tate.org.uk/britain/exhibitions/eastwest/rooms/room1.htm |date=20090508140507 }}</ref>]]

Handel og diplomatiske forbindelser ble utviklet mellom England og [[Barbareskkysten]] (navnet på en rekke [[muslim]]ske stater langs [[Nord-Afrika]]s [[Middelhavet|middelhavskyst]]) under regimet til Elizabeth.<ref>Vaughan, [http://books.google.com/books?id=19_SIlq3ZvsC&pg=PA57 ''Performing Blackness on English Stages, 1500-1800''] Cambridge University Press 2005. Side 57</ref><ref>Nicoll, [http://books.google.com/books?id=OeakAOji13EC&pg=PA90 ''Shakespeare Survey. The Last Plays''] Cambridge University Press 2002. Side 90</ref> England etablerte handelsforbindelser med [[Marokko]] i opposisjon til Spania. Her solgte engelskmennene rustninger, ammunisjon, tømmer og metall i bytte mot marokkansk [[sukker]], til tross for pavens forbud.<ref>Bartels, Emily C.: [http://books.google.com/books?id=S6Z9J0OJmmQC&pg=PA24 ''Speaking of the Moor''], s. 24</ref> I år [[1600]] besøkte [[Abd el-Ouahed ben Messaoud]], den viktigste sekretæren til den marokkanske herskeren [[Aḥmad al-Manṣūr|Mulai Ahmad al-Mansur]] England som ambassadør ved dronningens hoff,<ref>Vaughan, Virginia Mason: [http://books.google.com/books?id=19_SIlq3ZvsC&pg=PA57 Performing blackness on English stages, 1500-1800], kapittel 4, s. 57]</ref> for å forhandle en anglo-marokkansk allianse mot Spania. Abd el-Ouahed fikk overtalt Elizabeth til å selge krigsmateriell til Marokko, og Marokko og England holdt kontakt om et eventuelt hærtog mot Spania.<ref name="books.google.com"> Kupperman, Karen Ordahl: [http://books.google.com/books?id=9VmYYEfyToQC&pg=PA39 ''The Jamestown project''], side 39</ref> Diskusjonene førte imidlertid ikke fram til noe konkret, og begge herskerne døde kort tid etter at forbindelsene ble opprettet.

Det ble også etablert diplomatiske forbindelser med [[Det osmanske rike]] i løpet av befraktningen av [[Levant Company]], eller det tyrkiske selskap, og ekspederingen av den første engelske ambassadøren til [[Porte]], [[William Harborne]], i 1578. En handelsavtale ble signert første gang i 1580.<ref>Stearns, Peter N.: [http://books.google.com/books?id=MziRd4ddZz4C&pg=PA353 The Encyclopedia of world history], s. 353</ref> Tallrike sendebud ble sendt i begge retninger og skriftlig korrespondanse skjedde mellom dronning Elizabeth og sultan [[Murad III]].<ref>Kupperman, s. 39</ref> I en brevveksling fremmet Murad forestillingen om at [[islam]] og [[protestantisme]]n hadde «mye mer til felles enn noen av dem hadde med [[den romersk-katolske kirke]], da begge avviste dyrkelsen av idoler». Murad argumenterte for en allianse mellom England og Det osmanske rike.<ref>Kupperman, s. 40</ref> Til stor misnøye for det katolske Europa eksporterte England [[Tinn (grunnstoff)|tinn]] og [[bly]] (for å støpe kanoner) og ammunisjon til Det osmanske rike. I tillegg diskuterte Elizabeth seriøst felles militære operasjoner med Murad da det brøt ut krig med Spania i 1585 da [[Francis Walsingham]] argumenterte for en direkte osmansk militær engasjement mot en felles spansk fiende.<ref>Kupperman, s. 41</ref>

Den første engelskmann som nådde fram til [[Japan]], [[William Adams (sjømann)|William Adams]], var en tidligere ansatt av handelsselskapet [[Barbary Company]], som hadde blitt etablert i 1585. Han ankom Japan i august 1600 som fører for [[Det nederlandske ostindiske kompani]]. Adams kom til å spille en nøkkelrolle som en rådgiver for den japanske [[shogun]], og bidro til å etablere de første diplomatiske kontaktene og kommersielle avtaler mellom England og Japan.