Redigerer
Det prerafaelittiske broderskap
(avsnitt)
Hopp til navigering
Hopp til søk
Advarsel:
Du er ikke innlogget. IP-adressen din vil bli vist offentlig om du redigerer. Hvis du
logger inn
eller
oppretter en konto
vil redigeringene dine tilskrives brukernavnet ditt, og du vil få flere andre fordeler.
Antispamsjekk.
Ikke
fyll inn dette feltet!
=== Fargenes holdbarhet === I forsøket på å gjenopplive italiensk quattrocentos fargeglans og lysstyrke, utviklet Hunt og Millais nye teknikker for å bevare fargene best mulig. Den gamle mester Joshua Reynolds hadde eksperimentert med ulike teknikker, men hans tålmodighet sto ikke i forhold til hans innsats. Reynolds var beryktet for å blande [[voks]] i malingen, blande fernisser med ulik tørketid, eller pigmenter som gikk dårlig sammen. Resultatet var at Reynolds malerier gikk i oppløsning allerede i hans egen levetid. [[Thomas Gainsborough]] ble tilsvarende kritisert for å benytte altfor tynn maling, noe som ga en effekt som var «altfor lik akvarellmaling til å være tilfredsstillende for et stort maleri».<ref>Januszczak, Waldemar: ''Berømte malerier – hvordan ble de malt?'' Oslo 1982. Side 92.</ref> Spesielt Hunt var teknisk godt skolert og omhyggelig i sitt valg av materialer. Han la stor vekt på holdbarhet og forkastet alt som var mangelfullt. Han fulgte nøye eksperimentene til [[kjemi]]keren George Field. Han fant ut at et tyktflytende medium sammensatt av valmueolje og kopalharpiks krympet lite under tørkingen. Hunt brukte nye pigmenter som smaragdgrønn som først ble lagd i [[1814]]. Generelt søkte Broderskapet rene, ubrutte farger. Rossetti, som beundret Botticelli, fulgte Ford Madox Brown i sin fargebehandling, men med enda større kontraster i toneklangene og lot fiolett og blått dominere. Broderskapet diskuterte hvordan de best kunne revolusjonere malerkunsten og delte erfaringer om materialer og teknikker. Hunt og Millais utviklet en teknikk hvor de malte en tynn glasur av pigment over en våt hvit grunning. Dette var en måte å holde på fargens glans, dens gjennomsiktighet og klarhet. Ikke minst var det en reaksjon mot den utstrakte bruken av brune asfaltfarger (bitumen eller asfalttjære) som Reynolds, David Wilkie og Benjamin Robert Haydon hadde hatt for vane, noe som gjorde maleriflaten utstabil og samtidig ga den en skitten mørkhet, noe prerafaelittene avskydde.
Redigeringsforklaring:
Merk at alle bidrag til Wikisida.no anses som frigitt under Creative Commons Navngivelse-DelPåSammeVilkår (se
Wikisida.no:Opphavsrett
for detaljer). Om du ikke vil at ditt materiale skal kunne redigeres og distribueres fritt må du ikke lagre det her.
Du lover oss også at du har skrevet teksten selv, eller kopiert den fra en kilde i offentlig eie eller en annen fri ressurs.
Ikke lagre opphavsrettsbeskyttet materiale uten tillatelse!
Avbryt
Redigeringshjelp
(åpnes i et nytt vindu)
Denne siden er medlem av 3 skjulte kategorier:
Kategori:Artikler med offisielle lenker og uten kobling til Wikidata
Kategori:Artikler uten offisielle lenker fra Wikidata
Kategori:Utmerkede artikler
Navigasjonsmeny
Personlige verktøy
Ikke logget inn
Brukerdiskusjon
Bidrag
Opprett konto
Logg inn
Navnerom
Side
Diskusjon
norsk bokmål
Visninger
Les
Rediger
Rediger kilde
Vis historikk
Mer
Navigasjon
Forside
Siste endringer
Tilfeldig side
Hjelp til MediaWiki
Verktøy
Lenker hit
Relaterte endringer
Spesialsider
Sideinformasjon