Redigerer Det osmanske rike (avsnitt)

== Staten ==

Det osmanske riket ble administrert ved hjelp av erfarne kristne, jøder og folk fra andre etniske og religiøse grupper, i motsetning til andre herskere, som favoriserte folk av egen religion og nasjonalitet. Det var et fornuftig veivalg for en raskt ekspanderende stat, som trengte lokalkjente undersåtter til å styre imperiet. Denne pragmatiske holdningen kom også til uttrykk ved at riket i begynnelsen brukte [[gresk|gresk språk]] i sin diplomatiske korrespondanse med fremmede makter. Sultanene brukte rådgivere (såkalte ''[[vesir]]er'') som ofte ble valgt blant lojale kristne – grekere, italienere og andre. Diplomater omtalte ofte imperiet som بابِ علی (''Bâb-i-âlî'' «Den store porten» eller «Porten»), en hentydning til den store slottsporten til det keiserlige [[Topkapı-palasset]], der Sultanen tok i mot utenlandske [[ambassadør]]er. Andre tror det stammer fra imperiets plassering og byen Istanbul, som en slags passasje mellom Europa og Asia, øst og vest. Folk fra vest omtalte ofte Det osmanske riket som ''Det tyrkiske rike'' eller bare ''Tyrkia'', noe som er noe misvisende. Det osmanske riket må ikke forveksles med den moderne [[nasjonalstat]]en Tyrkia. 
[[Fil:Topkapı - 01.jpg|thumb|left|Topkapislottet]]
Riket produserte lite varer, bortsett fra osmantyrkiske bønder som produserte matvarer. Det osmanske riket var ikke økonomisk utnyttende eller oppstått og motivert som de europeiske koloniriker. Den osmanske regjeringen var opptatt av å beskytte landet og å sørge for sikkerhet og harmoni i landet. Det er en del vestlige og kristne som forbinder Det osmanske rike med vold på grunn av rikets siste år, men dette var heller et resultat av nasjonsbygging, og ikke av den osmanske administrasjonen. Ellers er Det osmanske rike også kjent for å være et sentrum for forskere og vitenskapsmenn, og det er først på 1700-tallet at de ble forbigått av andre europeiske stormakter når det gjelder teknologi og medisin.

=== Sultaner ===

[[Sultan]]en var den offisielle enehersker i riket. Dynastiet ble som oftest kalt ''Osmanli'' eller Huset Osman. De første herskerne kalte seg for ''[[bey]]'' og gav med det til kjenne at de aksepterte Suljek-sultanatets forrang og overherredømme, etterfølgerriket etter Ilkhanat-sultanatet. [[Murad I]] var den første tyrkeren som tok tittelen «sultan» (konge). Med erobringen av Konstantinopel i 1453 var staten på vei til å bli et mektig rike med Mehmed II som hersker, eller [[padishah]], i Europa ofte omtalt som Stortyrken (den store tyrker). Fra 1517 og framover var sultanen også [[Kalif|kalif av Islam]], og fram til 1922 (eller 1924) var Det osmanske rike synonymt med Kalifatet, den islamske verdensstaten. Sultanen hadde mange titler som «Hersker av huset Osman, sultanenes sultan, [[khan]]enes khan», og fra 1517, «Kommandør av de trofaste og etterfølger av [[Muhammed|Profeten]] for universets Herre», m.a.o. kalif, som teoretisk sett gav ham herredømme over alle andre muslimske herskere i hele verden.

=== Organisasjon ===

Det var en del endringer i organisasjonen opp igjennom tiden, men det var også mye som var konsekvent. Den øverste herskeren var alltid sultanen. De utviklet en avansert organisasjon over tid. De hadde en veldig sentralisert regjering med sultan som overhode, men hadde også en veldig effektiv kontroll på sine provinser og byer. De hadde en klasse som ble kalt for ''[[askeri]]'', som inkluderte adelige, militære offiserer og den religiøse klasse ''[[ulama (islam)|ulama]]''. Middelklassen ble kalt ''[[reaya]]''. Denne klassen hadde ingen hentydning til religion, det betydde i en mer praktisk forstand at man ikke tilhørte askeriklassen. Likevel har klasseskillet aldri vært like stort i Det osmanske riket som i land som Storbritannia og Russland.

==== Regjeringen ====

Alle avgjørelser ble tatt av den imperiale regjeringen. Rikdom og rang var ikke noe du nødvendigvis arvet, men derimot måtte det fortjenes. Militærtjeneste var ett viktig element for å kunne stige i hierarkiet. Dette viser seg ved at videreføring av sultantittelen ikke fulgte noe spesifikt mønster: Tittelen kunne gå til eldste sønn, men like gjerne til eldste bror.

==== Den administrative eliten ====

Ministrene (''Nazir''ene) hadde ikke så mye innflytelse på sultanen som vesirene, men kontrollerte ministerium (''Nazereti''). Ministeriet og avdelingene var viktige deler av det osmanske byråkratiet. Ministeriet gav vesirene alt av informasjon som de krevde. Den viktigste ministeren var ''Adliye Nazırı'' (justisministeren) som omfattet både den borgerlige rett (''kadis'') og den militære rett (''kadiaskers'' eller ''kaziaskers''), som var den øverste juridiske autoriteten etter ''seyhulislam'' som var den øverste religiøse lederen av ''ulama''. Andre representanter innenfor et ministerium var ''Kethüdar'', en assistent til ministeren som hadde flere funksjonærer (''kalfas'') under ham. Det var ''kalfaene'' som gjorde alt papirarbeidet.

==== Den militære eliten ====
[[Fil:La_pattuglia_turca.jpg|thumb|Janitsjarene på patrulje i Konstantinopel.]]
For hver militære avdeling var det en ''nazir'' som hadde den administrative makten. Under ham var det en ''Ağa'' som hadde den høytidelige kommandoen over avdelingen. Det var også en avdeling av palassvakter (''Zuluflu Baltaci'') som var under kommando av Sverdmesteren og palassgartnere (''Bostancı'') som også hadde ansvaret for sultanens luksusbåt. De som ble lært i europeisk etikette og språk (for det meste [[fransk]]) tjente som ''yasakçi'', vakter for utenlandske ambassadører i Konstantinopel. Man hadde også det berømte elitekorpset janitsjarene.

==== Den politiske eliten ====

Til tross for at sultanen var eneveldig, hadde han mange rådgivere og ministere. Den med størst makt var ''vizeri'', [[storvesir]]en, av [[Divan (riksråd)|Divan]]et. Divanet var et råd hvor vesirene møttes og diskuterte politikken i imperiet. Det var den øverste vesiren sin plikt å informere sultanen om rådets mening. Sultanen tok veldig ofte dets mening til betraktning, men han måtte på ingen måte adlyde det. Noen ganger innkalte sultanen selv til møte hvis det var noe viktig han måtte informere om, som for eksempel en forstående krig. Vesirene sørget så for at hans ordre ble fulgt. Antallet vesirer i Divanet varierte fra tre til sju. Enkelte ganger deltok også lederen av janitsjarene (''ağa'') på møtene.

==== Retten ====
Vesirene var den harde kjerne av adelen, til tross for at de hovedsakelig var tjenere for sultanen. I tillegg hadde vesirene egne rådgivere (''kahya''). Andre adelige familier som bodde i Konstantinopel besøkte ofte retten for festlige anledninger og seremonier. Geistligheten var en annen prominent del av retten. Muftiene og imamene var alltid til stede ved religiøse seremonier, noe som det ofte var. ''Müteferrika'' var en slags klubb for unge adelige menn. De var ofte ute på jakt med sultanen.

==== Palasset ====

I palasset var det også en hel del tjenere som brakte mat, drikke og ved til peisene gjennom palasset. Avdelingen til døråpnerne (''Kapıcı'') talte mange hundre og var ansvarlige for å åpne dører. Den øverste av døråpnerne var også ansvarlig for å eskortere viktige gjester. En del lakeier (''Çikadar'') tjente som budbringere i palasset og i byen.

==== Osmanhuset ====

Sultanen ble bevertet av en hærskare av tjenere. Han hadde kokker, tjenestemenn til å vedlikeholde sine skatter og våpen, tjenere som fulgte han på kampanje, og de beste av tjenerne ble valgt til å tjene sultanen personlig. En som var ansvarlig for hans garderobe, en til å servere han drikkevarer, en til å bære hans våpen, en til å hjelpe han på hesten, en var ansvarlig for turbanen hans og en barberer som barberte sultanen hver dag. Men mange av sultanene er også kjente for å ha gitt avkall på luksus selv om de levde i palasset.

==== Harem ====
[[Fil:PatiConcubines.JPG|thumb|Haremet i Tokapi palasset.]]
[[Harem]]et var et av de viktigste delene av det osmanske hoffet. Den ble styrt av [[validesultan]]en (eller ''Baş Kadın''), som var moren til sultanen. Hun nøt absolutt makt over haremet og en utsøkt posisjon i hoffet. Hun ville til tider involvere seg i statspolitikk og svekke makten og posisjonen til sultanen i det som ble kalt «Sultanatet av kvinner». Under sultanens mor i hierarkiet var ''Hasseki Sultan'', dronningen og moren til sultanens førstefødte sønn. Sultanen hadde også tre andre offisielle koner, ''Hasseki Kadın''. Under sultanens koner kom hans åtte favorittelskerinner (''ikbaliks'' eller ''hassodaliks'' direkte oversatt «heldig jente») foran de «foretrukne» elskerinnene (''gözde'' eller ''gedik''). Neste på rangstigen var elskerinnene til embetsmenn under sultanen. Elever (''acemi'') eller noviser (''cariye'' eller ''şahgird'') var yngre kvinner som enten ventet på å bli giftet bort eller som ikke var ferdig med Haremskolen.

Haremet var under administrasjon av [[evnukk]]ene, som igjen var delt i to kategorier, svarte og hvite evnukker. Svarte evnukker var slaver tatt i Afrika som serverte og tjente harem-kvinnene og embetsmennene i haremet som sammen med vanlige tjenestepiker var av lav rang. Hvite evnukker var europeere fra Balkan. De tjenestegjorde som rekrutter til Palasskolen og mistet adgang til haremet fra 1582. En viktig person i det osmanske hoffet var sjefen for de svarte evnukkene (''Kızlar Ağası'' eller ''Harem Ağası''). Han hadde kontroll over haremet og hadde et nettverk av spioner over hele palasset, blant de svarte evnukkene. Han var involvert i de fleste intriger og kunne dermed oppnå en viss makt over sultanen, vesirer og andre embetsmenn av hoffet.

=== Feil av staten ===

Slutten på Det osmanske imperiet var sterkt knytet til økonomi. Det er allment ment at de ikke klarte å etablere ett økonomisk og politisk hegemoni innenfor sitt eget imperium. Uten økonomisk støtte eller deltagelse i sykehus, biblioteker, nært sagt med alt som hadde med allmenn trivsel og velferd å gjøre, så var dette kun avhengig av sivile investeringer som fikk navnet ''vakif''. Gjennom hele veksten til imperiet gikk så å si all handel mellom Europa og Asia gjennom Det osmanske imperiet både på land og på sjø. Når dette endret seg på slutten av 1700-tallet mistet imperiet ett av sine viktigste inntektskilder. Staten feilet også ved at de ikke fornyet seg med tanke på at de ikke industrialiserte seg noe nevneverdig, men var stort sett avhengig av bønder som en inntektskilde. Mens Europa hadde en enorm industrialisering i samme periode, stod Det osmanske riket i det store og det hele stille.{{Trenger referanse}}	

=== Økonomi ===

Den økonomiske strukturen til Det osmanske rike var definert av geopolitisk struktur. Imperiet stod midt i mellom Vesten og Østen, og dermed blokkerte de spanjolene og tvang dem til å søke ut en ny rute til Orienten. Imperiet holdt samme rute som [[Marco Polo]] en gang brukte. Da [[Christofer Columbus]] ankom Amerika var Det osmanske rike på sitt største og en økonomisk stormakt som spredde seg over tre kontinenter. Det er studier som viser at det er en sammenheng mellom en endret politikk mellom Det osmanske imperiet og Sentral-Europa og åpninger av nye ruter til Østen. Det er også mulig å se forfallet av Det osmanske imperiet ved følge tapene av viktigheten av land rutene. I realiteten stod imperiet fast på sine tradisjoner, mens Sentral-Europa beveget seg framover.

=== Lov og rett ===

Rettssystemet til imperiet var basert på filosofien av lokal rettsvitenskap. Lokale rettssystemer som ikke var i konflikt med staten som en helhet, ble stort sett latt være i fred. Det betydde at kristne og andre grupper kunne dømme hverandre etter egne roller. Det osmanske imperiet hadde tre rettssystemer; en for muslimer styrt av ''kadi'' (dommere), en for ikke-muslimer (utnevnte jøder og kristne hadde sine trosretninger som ansvar) og en for handel. Retten som ble brukt var avhengig av hvilke parter som var involvert. På toppen av dette var [[Kanun]]-loven. Disse kategoriene var ikke eksklusive; muslimske rett kunne bli brukt for en handelskonflikt eller intern-religiøse saker. Øverst var den islamske retten.

For lovsystemer gjaldt Kanun-loven og [[Sharia]]-loven. Det osmanske imperiet involverte seg ikke i andre religiøse lovsystemer. Sharia utviklet seg fra [[koranen|Qur'an]] og fra ordene til [[Muhammed|profeten Muhammed]], og baserte seg hovedsakelig på Hanafi-tradisjonen. Kanun-loven var en sekulær lov fra sultanen. Det var undervisning av begge på jusskolene, som var lokalisert i [[Bursa]] og i Konstantinopel.

Jøder og kristne gikk ofte til den islamske retten for å få en mer mektig avgjørelse på konflikter og saker. Kvinner gikk som regel alltid til den islamske retten, da denne oftere tok parti for kvinner og gav dem mer rettferdige erstatninger.<ref>Academia.edu {{Cite web|url=http://www.academia.edu/193378/Women_in_the_Ottoman_Empire |title=Women in the Ottoman Empire |publisher=Eric R Dursteler |accessdate=24. desember 2012}}</ref>

=== Militæret ===

Det første osmanske militæret var en [[armé|hær]] organisert av Osman I. Den bestod av tyrkiske stammefolk fra [[Anatolia]], sent på 1400-tallet. Dette var ryttere som var utstyrt med enkle våpen, som pil og bue og spyd. De ble tildelt landområder i okkuperte land som ble kalt ''timars'', og de ble tildelt tyvgods eller krigsbytte. Dette var belønning og lønn for deltakelse i kampanjen. [[Orhan I]] organiserte en hær som ble betalt lønn og ikke landområder som de okkuperte. [[Infanteri]]et ble kalt ''yayas'' og [[kavaleri]]et ble kalt ''müsellems''. Det var stort sett utenlandske [[leiesoldat]]er, fordi tyrkere generelt ikke godtok overgangen fra ikke å få tyvegods og landområder. Disse utenlandske leiesoldatene ble ikke tvunget eller bedt om å konvertere til islam, de måtte kun adlyde den osmanske kommandøren. Under et bilde av H. G. Dwight av begravelsen til mange frivillige osmanske soldater var teksten:

::«''En offiser var igjen, han holdt en enkel tale for de som gravde gravene. Brødre, sa han, her er menn av alle nasjonaliteter, tyrkere, albanere, grekere, bulgarere, jøder; men de døde sammen, på samme dag, kjempet under samme flagg. Mellom oss er det også menn fra alle nasjoner, både muhammedanere og kristne; men vi har ett flagg og vi ber til en Gud. Nå kommer jeg til å be en bønn, og når jeg ber så skal enhver av dere be også, på deres språk og på deres måte.''»

Den osmanske hæren var på sin tid en av de mest avanserte og best trente. Hæren var blant annet en av de første til å ta i bruk [[muskett]]. De berømte janitsjarsoldatene var en eliteavdeling som tok seg av vaktholdet rundt sultanen. De var også kjent for å være korrupte, og avdelingen ble oppløst i 1826. Den osmanske hæren led under janitsjarenes korrupsjon, og i krigene mot Russland manglet hæren moderne våpen og teknologi. Moderniseringen av Det osmanske rike på 1800-tallet startet med militæret. Offiserer ble sendt på trening i vesteuropeiske land, og det ble hyret inn utenlandske eksperter som skulle forbedre militæret. Teknologi og nye våpen ble kjøpt inn fra Tyskland og Storbritannia. Landet fikk både flyvåpen og marine. Modernisering av hæren var vellykket, men det var fortsatt veldig langt igjen til de vestlige stormaktene.