Redigerer Den tyske demokratiske republikks historie (avsnitt)

==Tidlige år, 1949&ndash;54==
===SED som ledende parti===
[[Fil:Sozialistische Einheitspartei Deutschlands Logo.svg|right|thumb|150px|SEDs logo.]]
SED kontrollerte [[Nationale Front|Den Nasjonale Front]], en sammenslutning av alle politiske partier og masseorganisasjoner som sørget for at landet fremsto med politisk pluralisme. Konstitusjonen fra 1949 etablerte formelt en demokratisk føderal republikk og dannet et "Overhus" som ble kalt Landerkammer og et "Underhus" kalt Volkskammer. [[Volkskammer]] var etter konstitusjonen DDRs høyeste statlige organ og ble gitt lovgivende myndighet. SED kontrollerte [[Ministerrat]] og reduserte derfor Volkskammers lovgivende funksjon til en ren sandpåstrøervirksomhet. Valg til Volkskammer foregikk ved at velgere kunne si ja eller nei til en liste av forhåndsgodkjente kandidater som var satt opp av Den Nasjonale Front.

SEDs tredje partikongress foregikk i juli 1950 og la vekt på industriell fremgang. Den industrielle sektoren som sysselsatte 40 prosent av den arbeidene befolkningen ble nasjonalisert, noe som førte til dannelsen av såkalte Folkeeide Bedrifter (Tysk:Volkseigener Betrieb-VEB). Disse foretakene inkorporerte 75 prosent av den industrielle sektor. Den første femårsplanen (1951–1955) introduserte sentralisert statlig planlegging; den vektla høye produksjonskvoter for tungindustrien og økt arbeidsproduktivitet.Presset planen skapte førte til en økt utvandring av østtyske borgere til Vest-Tyskland.

Den andre partikonferansen (mindre viktig enn partikongressen) samlet seg 9. – 12- juli 1952. 1565 delegater , 494 gjestedelegater og over 2500 gjester fra DDR og mange andre land deltok. Under konferansen ble en ny økonomisk politikk annonsert; «Den Planlagte Konstruksjon av Sosialisme». Planen medførte å styrke den statseide sektoren av økonomien og ytterligere fremme den enhetlige sosialistiske planleggingens prinsipper og å bruke sosialismens teorier om økonomi systematisk.

En lov vedtatt av Volkskammer i 1950 slo fast at myndighetsalderen ble senket fra 21 til 18. Kirkene, som ble forsikret om at de hadde religiøs frihet, ble i realiteten utsatt for stort press. For å svare på dette plasserte Cardinal von Preysing, Biskop av Berlin, SED under episkopalt bann. Det var også andre indikasjoner på opposisjon, også innenfra regjeringen. Høsten 1950 ble flere prominente medlemmer av SED ekskludert og arrestert for "sabotasje" og for å "mangle tiltro på Sovjetunionen". Bland dem var visejustisminister Helmut Brandt, Volkskammers visepresident Joseph Rambo, assistent for Gerhard Eisler; Bruno Foldhammer og redaktøren Lex Ende. På slutten av 1954 ble det laget et utkast for en ny familielov med henblikk på å ytterligere motarbeide foreldres kontroll med barn.

I 1951 lå tallene for de som hver måned drog fra landet mellom 11 500 og 17 000. I 1953 var gjennomsnittet på menn, kvinner og barn som drog hver måned på 37 000.

===17. juni 1953===
{{Hoved|Folkeoppstanden 17. juni 1953}}
Stalin døde i mars 1953. I juni annonserte SED (med håp om at arbeiderne skulle oppnå en høyere levestandard, en «Ny Kurs» som erstattet den «Planlagte Konstruksjonen av Sosialismen». «Den Nye Kurs» i DDR var basert på den økonomiske politikken somvar initiert av [[Georgij Malenkov]] i Sovjetunionen. Hans politikk, som hadde forbedring i levestandard som siktemål, vektla et skifte mot investeringer i lettindustri og handel og et større tilbud i forbruksvarer. SED satte i gang et program for å lette den vanskelig økonomiske situasjonen i tillegg til å skifte fokus fra tungindustri til forbruksvareproduksjon. Dette førte til en reduksjon av produksjonskvoter og skatter.

Mens den «Nye Kurs» økte forbruksvarene var det fortsatt høye produksjonskvoter. Da arbeidskvotene ble hevet i 1953 førte det til [[Folkeoppstanden 17. juni 1953|oppstanden i juni]] samme år. Streiker og demonstrasjoner fant sted i de største industrielle sentrene. Arbeiderne krevde økonomiske reformer. Volkspolizei og den sovjetiske armee slo ned oppstanden der omtrent hundre mennesker ble drept.

===Økende uavhengighet===
I 1954 garanterte Sovjetunionen DDR uavhengighet og den sovjetiske kontrollkommisjonen i Berlin ble oppløst. På denne tiden var alle erstatninger betalt og SAG hadde blitt plassert under østtysk eierskap. De fem områdene som hadde utgjort det området som ble DDR var blitt oppløst og erstattet med femten distrikter (Bezirke) i 1952; USA, Storbritannia og Frankrike anerkjente ikke det femtende distriktet: Øst-Berlin.
DDR tok aktiv del i Comecon fra 1950. I september 1955 ble Ministerratleder [[Otto Grotewohl]] invitert til Moskva og der skrev han under en avtale med Sovjet som virket fra 6. oktober. I henhold til denne avtalen var DDR fra da av «fri til å avgjøre spørsmål om innenriks- og utenriksspørsmål, inkludert relasjoner med Vest-Tyskland så vel som med andre stater.»

Selv om sovjetiske styrker ville forbli i landet skulle de etter avtalen ikke blande seg inn i DDRs indre sosiale og politiske anliggender. De to regjeringene skulle styrke de økonomiske, vitenskapelig-tekniske og kulturelle forbindelser mellom dem og skulle rådføre seg med hverandre i spørsmål som angikk dem.

I [[1956]] ble [[NVA]] opprettet og DDR ble medlem av [[Warszawapakten]].