Redigerer Den gresk-italienske krig (avsnitt)

=== Italienske forårsoffensiv og det tyske angrep (9. mars 1941 - 23. april 1941) ===
[[Fil:GreekItalian2ndItal.JPG|thumb|300px|Den italienske forårsoffensiven]]
En stillstand mellom begge sider hadde oppstått i begynnelsen på året 1941, tross lokale sammenstøter, ettersom ingen av partene hadde den nødvendige styrke til å iverksette en større offensiv. Tross gevinster som var vunnet under den greske motoffensiven var grekerne kommet i en prekær situasjon, etter å ha tømte deres nordlige grense for menn og våpen for å understøtte den albanske front var de dermed blottstilt mot et angrep fra Bulgaria. Dette skulle de tyske planleggerne som hadde fått ordre om å starte en unnsetningsoperasjon for Mussolini, ta fordel av.

Italienerne derimot ville oppnå en suksess på den albanske front før den forestående tyske intervensjonen og samlet sine styrker for å starte en ny offensiv med kodenavnet «Primavera» ([[forår]]). 17 divisjoner ble oppstilt mot grekerne som hadde 13 divisjoner, og under Mussolinis personlige overvåkning iverksatte de italienske offiserer et besluttsomt angrep mot det strategiske viktige Klisura-passet på en bred front mellom elvene [[Vjosë|Aoos]] og [[Apsos]] ved 9. mars. Offensiven raste fra 9. til 20. mars 1941 med mindre gevinster for italienerne som klarte ikke å slå grekerne tilbake. Grekerne hadde forberedt seg på den ventede storoffensiven siden slutten på februar med 2. Korps, medregnet 17a, 5a, 1a, 15a og 11a infanteridivisjoner. Forsterkninger fra vestlige Makedonia i form av 6a divisjon kom i tide til å støtte 1a og 15a divisjoner som var sterkt utsatt for den italienske ildkraften. Etter en uke avblåste Mussolini mesteparten av operasjonene under offensiven etter å ha lidd stor tap, og dro hjemover. På nytt forsøkt italienerne seg den 18. mars ved Pestani på den greske venstre flanke sør for elven Aoos, men ble stoppet etter to dager. Et isolerte forsøk på å bryte gjennom startet den 25. mars, men ble straks etterpå stoppet. De nevnte gevinster som var vunnet, som Himare, området ved Mali Harza og Trebescinifjellet ved Berat, var meget lite i forhold til innsatsen mot kraftige motstand. Heretter og frem til det tyske angrepet som begynte den 6. april var den strategiske stillstanden eller dødvannet uendret, med mindre begrensede operasjoner på begge sider.

I forventning på et tysk angrep gav britene og noen få grekerne råd om å få til en tilbaketrekning av den sterke Epirosarméen, slik at det skulle være mulig å ha tilgjengelige tropper og utstyr til et forsvar mot tyskerne. Men nasjonale følelser umuliggjorde en oppgivelse av så hardt vunnede stillinger på tross av militær logikk, og det var anset for å være vanærende å innlede en tilbaketrekning overfor de slagne italienerne. Derfor ble mesteparten av den greske hæren stående dypt inne i Albania mens de tyske forberedelsene pågikk i nabolandet Bulgaria langt nordøstover for det forekommende angrepet. General Wilson hånet dette med ordene: «den fetishistiske doktrine om å ikke miste eller oppgi en meter land til italienerne», og kun seks av 21 greske divisjoner stod til rådighet mot nord.
[[Fil:Battle of Greece - 15 April 1941.png|thumb|left|250px|Frontlinjen den 15. april 1941. «W.M.A» står for arméen i vestlige Makedonia og «C.M.A» står for arméen i sentrale Makedonia. «ANZAC» er den autralisk-newzealandske delen av ekspedisjonskorpset. Fra Bulgaria hadde den tyske XVII. Korps tatt seg fram til Thessaloniki via [[Kilkis]] mens XL. Panserkorps via [[Skoplje]] og [[Bitola]] tok [[Florina]]. Tapet av Florina og den britiske retretten fra Kleidi-passet i Makedonia avgjorde felttoget.]]
Den 6. april gjenopptok italienerne deres offensiv i Albania i sammenheng med den tyske [[Slaget om Hellas|Operasjon Marita]]. De innledende angrepene gjorde ikke større fremskritt, men den 12. april beordret den greske overkommando, som var bekymret over de tyske styrkers hurtige inntrengning fra nord og nordøst inn i landet, en tilbaketrekning fra Albania. For å møte det tyske angrepet ønsket Papagos å opprette en ny forsvarslinje, «Vermion-linjen» mellom Salonikibukten i øst og det joniske havet i vest langs elven Aliakmon som munnet ut i Egeerhavet.

I forveien hadde grekerne vært i den troen om at det jugoslaviske militæret hadde en bedre forsvarsevne enn hva den var i virkeligheten, og de tyske styrkene i Bulgaria var for langt bort til å ha noe direkte påvirkning på fronten i Albania. Etter å ha stoppet de italienske angrepene beordret den greske overkommando arméen i det vestlige Makedonia om å etablere kontakt med de fire jugoslaviske divisjoner i den jugoslaviske provinsen Makedonia og gå til angrep i retning [[Tirana]] via byen [[Elbasan]]. Epirosarméen skulle få dager senere gå til angrep mot nordvest for å møte den andre arméen dypt inn i Albania. Den greske motoffensiven startet kl. 05.30 om morgen den [[7. april]]. Men offensiven kjørt seg fast etter hvert som de jugoslaviske styrker uteble, truet av de tyske styrker som fra Bulgaria rykket raskt mot den strategiske viktige [[Bitola]] i Jugoslavia. Først etter grekerne hadde realisert at det jugoslaviske forsvaret i Sør-Jugoslavia hadde kollapset, besluttet øverstkommanderende Papagos å beordre styrker tilbake til «Vermion-linjen» sør i den greske provinsen Makedonia. Enheter i arméen i det vestlige Makedonia rykket til Bitola den 9. april, og oppdaget til deres forferdelse tyske stridsvogner i byen. Det tyske fremstøtet fra Bitola dagen etterpå tok de allierte ved overraskelse, man hadde ikke rukket å forberede deres forsvarsposisjoner før de var overløpet.

Den italienske 9. armé som fulgt etter, erobret Korçë den 14. april, deretter Ersekë tre dager senere. Den 19. april ble de greske bredder av [[Prespasjøen]] besatt av italienerne og den 22. april nådde det 4. Bersaglieri Regiment broen i grenselandsbyen Perati og krysset den dagen etterpå inn på gresk område. Den greske overkommando som forsøkte å organisere fram en ny forsvarslinje i den sentrale Hellas, oppdaget at det tyske fremstøtet fra Bitola var sterkere enn ventet, og det britiske ekspedisjonskorpset tross sterk motstand klarte ikke å holde deres stillinger. Den høyre fløyen av «Vermion-linjen» kollapset etter general Wilson beordret retrett tilbake til passet [[Thermopylene]] den 16. april 1941. Med ett var Epirosarméen og arméen i vestlige Makedonia truet i deres rygg av de fremrykkende tyske styrker. Mangel på samarbeid mellom britiske, greske og jugoslaviske offiserer vist seg fatalt.

I mellomtiden ble den greske Epirosarmé avskåret den 18. april etter elementer av den motoriserte ''Leibstandarte SS Adolf Hitler'' brigade erobret det strategiske viktige Metsovon passet etter å ha overvunnet den sterke greske motstanden i området. Den neste dag falt [[Ioannina]] til tyskerne som med dette hadde effektivt isolert den greske arméen i vestlige Hellas fra resten av landet. Etter å ha realiserte hvor håpløst situasjonen var, kom det til en konferanse uten tillatelse fra Papagos mellom generalløytnant Tsolakoglou som avløste hærsjefen generalløytnant Pitsikas og en rekke andre generaler. Det ble besluttet om å ta kontakt med tyskerne for å tilby hærens overgivelse, først og fremst for å unngå forsmedelsen av å overgi seg til italienerne. [[Sepp Dietrich]] aksepterte tilbudet den [[20. april]]. Betingelsene ved overgivelse ble vurdert som ærefulle, ettersom den greske hær ble ikke ført i fangenskap, og offiserene fikk lov til å beholde deres våpen. Mussolini ble rasende over denne ensidige overgivelse, og etter mange protester overfor Hitler ble overgivelseseremonien gjentatt den [[23. april]] – med italienske representanter til stede.

Den 24. april møttes de italienske tropper med de tyske styrker, som hadde gått til angrep på [[Attika]] området ved [[Athen]], mens de slåtte britiske styrker begynte deres evakuering samtidig som Bulgaria invaderte det nordlige greske området i [[Thrakia]] omkring [[Xanthi]]. Den [[3. mai]] etter den avsluttende erobringen av [[Kreta]], ble det gjennomført en stor tysk-italiensk militærparade i den greske hovedstaden Athen for å feire aksemaktenes seier. Det var etter seieren i Hellas (og Jugoslavia) Mussolini begynte å omtale [[Middelhavet]] som «[[mare nostrum]]» ([[latin]] for «vårt hav») i sin propaganda som ikke hadde røtter i virkeligheten.