Redigerer Danmarks historie (avsnitt)

== Middelalderen ==
=== Fra borgerkrig til vekst ===
[[Fil:Administrative division of denmark in medieval times.jpg|thumb|300 px|Danmark i middelalderen.]]I [[1103]] opprettet Romerkirken et erkebispesete for hele [[Skandinavia]] i [[Lund (by)|Lund]] i [[Skåne]]. Kort tid etter løsrev kirkene i [[Norge]] og [[Sverige]] seg fra den danske kirke og opprettet egne erkebispedømmer, i henholdsvis [[1152]] og [[1163]]. Men erkebiskopen i Lund ble tilkjent overhøyhet over sin svenske kollega i [[Uppsala]]. Årene fra midten av [[1100-tallet]] var harde for Danmark. Etter en 30 år lang fredsperiode under [[Niels av Danmark|Kong Niels]] (1104-1134) kom det som følge av drapet på Erik Ejegods sønn, [[Knud Lavard]] en 25 års borgerkrigslignende tilstand forårsaket av stridigheter mellom stridende slekter, som alle strevet etter kongemakten.<ref>{{Harvnb|Deurs|1996|s=93.}}</ref> Disse tilstandene ble først avsluttett med  [[Valdemar I av Danmark|Valdemar den stores]] tronbestigelse i 1157, da han maktet å bringe ro og skape en ny ordning i statsadministrasjonen. Begge deler skjedde i samarbeid med den mektige biskop [[Absalon]].

I den tidlige [[Middelalderen|middelalder]] var Danmarks hovedstad ikke plassert på noe bestemt sted. Hovedstaden var på det sted hvor [[danehoff]]et ble holdt, og i lang tid var det i [[Nyborg]]. I løpet av Valdemars regjeringstid førte Skånes økonomiske betydning og behovet for kontroll med sjøvegen gjennom [[Øresund]] til at Absalon lot oppføre en borg ved strandstedet [[Hafn]] i årene [[1167]]–[[1171]]. Det skulle vise seg å bli kjernen i byen [[København]], som etterhvert ble landets hovedstad.

I en tid da Norge fortsatt var herjet av ødeleggende borgerkriger, bygde Valdemar og Absalon opp Danmark til en stormakt i området rundt [[Østersjøen]]. Det førte til konflikt med de tyske byene under ledelse av den mektige byen [[Lübeck]]. Grevene av [[Holstein]] og [[Den tyske orden]]s riddere var også bekymret over denne utviklingen, hvor Danmark satte sitt preg på handelen og landområdene langs Østersjøen. I henhold til myten skal det ha vært under et [[korstog]] i [[Estland]] at Danmark fikk sitt flagg. «[[Dannebrog]]» skal ha dalt ned fra himmelen under et slag ved [[Slaget ved Lyndanisse|Lyndanisse]] den [[15. juni]] [[1219]]. Miraklet med Dannebrog fant egentlig sted i [[1208]], og det skal være skjedd ved den estiske byen Tallinn, den gang Lyndanisse.

På denne tiden var det et godt samarbeid mellom konge og kirke. Det ble bygget tusener av landsbykirker i første halvdel av [[1100-tallet]]. Framgangen i rikets økonomi kom av økte inntekter fra bøter, toll for sjøtrafikken gjennom Øresund, og avgifter fra sildemarkedet, eksempelvis [[Skanørmarkedet]], men også på grunn av en omlegging av jordbruket. Landsbyene dannet dyrkningsfellesskaper slik av man kunne utnytte fordelene ved [[vekselbruk]], den nye [[hjulplog]]en og de lange, høyryggede åkrene. Totalt sett skapte det et overskudd, som bare delvis kom bøndene til gode. Det meste gikk videre til adel, kirke og konge. Takket være den stigende velstanden kunne kirken manifestere sin makt langt tydeligere ved hjelp av de opp imot 2000 stenkirkene som avløste trekirkene i løpet av det 12. århundre. I 1103 lyktes det for [[Erik Ejegod]] å få pavens tillatelse til å opprette et erkebispesete i Lund, og dermed ble den danske kirken frigjort av erkebispesetet i Hamburg.<ref>{{Harvnb|Deurs|1996|s=73.}}</ref>

=== Valgkongetiden ===
[[Fil:Svartedauden Europa 1347-1351.png|thumb|300px|Kart over svartedaudens spredning ved det første utbrudd i Europa.]]Det gikk igjen dårlig med Danmark på [[1200-tallet]] da kongemakten brøt sammen. De danske kongene fikk etter hvert problemer med å hevde sin myndighet overfor adel og kirke. Det skjedde etter en lang periode med et anspent forhold mellom kongemakten og [[Den hellige stol|pavemakten]] i [[Roma]], noe som også var tilfellet i Norge under kong [[Sverre Sigurdsson]]. I takt med kongemaktens svekkelse ble også sølvinnholdet i de danske myntene mindre – i perioden [[1241]]–[[1375]] kalles de for borgerkrigsmynter. På slutten av [[1200-tallet]] var kongemakten så svekket at adelen i [[1282]] kunne presse kong [[Erik Klipping]] til å underskrive en erklæring som kan betraktes som Danmarks første grunnlov. Den bestemte at kongen regelmessig skulle rådføre seg med stormennene og at bøndenes rett skulle sikres. Et svekket Danmark var til [[Hansaen|Hansaforbundets]] fordel. Kongen ble nødt til sette skatteoppkrevingen i store deler av landet i pant til grevene i [[Holstein]], og i praksis fikk disse makten over hele Danmark på [[1320-tallet]].

Kongeriket Danmark var i ferd med å gå i oppløsning. [[Skåne]] ble underlagt den svenske og norske kongen. Vendepunktet kom da [[Valdemar Atterdag]] i [[1340]] arvet den formelle rett til riket. Med [[Niels Ebbesen]]s attentat mot grev [[Gerhard III av Holstein]] det samme året ble forutsetningene endret. Valdemar var en dyktig politiker og lyktes i å fri landet gjennom giftemål, snedighet og krig. [[Svartedauden]], som danske kaller for «Den sorte død», rammet Danmark hardt i årene [[1349]]–[[1350]]. Selv om [[pest]]en rammet Danmark like hardt som Norge, ble ikke konsekvensene like store som i Norge, selv om det førte til store lidelser og tilbakegang for det danske folket. For Valdemar var det en situasjon som han visste å utnytte.

Under forsøkene på å gjenskape Østersjøimperiet kom Valdemar i åpen konflikt med Hansaforbundet. Hans hær invaderte og erobret [[Gotland]], hvor den viktige handelsbyen [[Visby]] var medlem av forbundet. En allianse mellom Hansaen, [[Sverige]] og opprørske adelige i [[Jylland]] tvang Valdemar i eksil på [[1370-tallet]]. Hansaen overtok deretter kontrollen over festningsverkene langs kysten av [[Øresund]] og trengte ikke lenger å betale [[toll]]. Valdemar Atterdag døde i [[1375]]. Han hadde seks barn, men kun et av dem overlevde ham, datteren [[Margrete I|Margrete]].

=== Margrete og Kalmarunionen ===
[[Fil:Margrete 1.jpg|thumb|Margrete I.]]Valdemar Atterdags datter Margrete I ble gift med den norske kongen [[Håkon VI Magnusson]]. Håkon var arving til både den norske og den svenske krone. Meningen var at Håkon og Margretes eneste sønn [[Olav Håkonsson]] skulle regjere over alle de tre nordiske rikene. Han ble valgt til dansk konge i [[1376]] og arvet Norge etter faren i [[1380]]. Olavs regjering innledet 434 år med en dansk-norsk union. Ettersom Olav bare var et barn, og i tillegg døde etter kort tid, valgte riksrådet i Danmark Margrete som «fullmektig frue og husbond, Danmarks rikes formynder». Tilsvarende titler fikk hun også i Norge og Sverige. Dette ble innledningen til [[Kalmarunionen]], oppkalt etter byen av samme navn i Sverige, hvor unionsdokumentet ble underskrevet i [[1397]]. Unionen omfattet også de daværende norske skattland [[Orknøyene]], [[Shetlandsøyene]], [[Færøyene]], [[Island]] og [[Grønland]], og den svenske provins [[Finland]]. som var svensk.

Margretes etterfølger var [[Erik av Pommern]]. Han hadde ikke hennes format og blir gitt skylden for at unionen gikk i oppløsning ved at Sverige rev seg løs. Norge forble i unionen og ble etter hvert formelt og praktisk underlagt Danmark. Sundtollen for fremmede skip som passerte [[Øresund]] ved [[Kronborg slott|Kronborg]] ble opprettet i [[1429]] av Erik av Pommern. Den ga Danmark store inntekter, men var også grunnlaget for internasjonale konflikter. Forhandlinger om reduksjon av tollen eller midlertidig opphør inngikk som et element i flere fredsforhandlinger helt opp til [[1600-tallet]]. Den strategiske plasseringen av [[København]] som landets hovedstad og flåtens base ga kontroll med all trafikk inn og ut av [[Østersjøen]].

[[Fil:Stockholm Bloodbath.jpg|thumb|left|300px|Straks etter [[Stockholms blodbad]] lot [[Gustav Vasa]] utføre den såkalte [[«Blodbadsplansjen»]] som viser to scener fra hendelsene, spesielt halshuggingen og parteringen av biskopene.]]

Det fantes stadig et ønske om å beholde unionen, og da [[Kristoffer av Bayern]] kom på tronen i [[1440]] klarte han etter hvert å bli valgt til konge av alle de tre rikene. Innen den svenske adelen vokste imidlertid misnøyen med unionen, og den ble etter hvert en formalitet uten større praktisk betydning. Da [[Christian II]], også kalt Christian Tyrann, kom til makten i [[1513]], fikk man en konge som hadde lest sin [[Niccolò Machiavelli|Machiavelli]]. Etter et erobringstokt gjennom Sverige i [[1520]] klarte han å få unionsmotstanderne samlet i [[Stockholm]] under løfte om fritt leide. Han stengte deretter portene og lot lederne henrette, sammen med mange uskyldige som ble dratt med i dragsuget. Massakren i november 1520 har gått inn i historien som «[[Stockholms blodbad]]», men handlingen førte også til at unionen gikk i oppløsning.

Etter at Sverige resolutt gikk ut av unionen i [[1521]] brøt det ut borgerkrig i Danmark, ofte kalt for «[[Grevens feide]]», og midt i den politiske uroen kom den religiøse [[reformasjonen]]. Da Danmark igjen falt til ro var det danske riksråd svekket, og det norske ble like godt avskaffet i [[1536]] ved [[håndfestning]]en eller avtalen mellom kongen og det danske riksrådet, uten norsk medvirkning. Håndfestningens erklæring om at Norge var innlemmet i Danmark skulle tjene den mektige danske adelens interesser ved å åpne for len i Norge. Men i praksis fortsatte kongemakten å betrakte Norge som et separat kongerike, ettersom det var et arverike. Med arverett til Norge sto en kandidat mye sterkere når adelen skulle velge Danmarks nye konge. Reelt ble de to rikene forent i en tett [[personalunion]], [[Danmark-Norge]]. Norge formelt beholdt egne lover, kansler, mynt og hær, men ble ellers i alle forhold regjert fra København.