Redigerer Borgerkrigstiden (avsnitt)

== Forsoningstid og ribbunger ca. 1201–1240 ==

=== Den andre baglerkrigen og forliket på Kvitsøy ===
Håkon Sverresson hadde tilsynelatende passivisert hele landet, men døde plutselig i [[1204]]. Dødsfallet skjedde kort etter at hans stemor [[Margareta Eriksdatter (Eriksætten)|Margareta]] hadde kommet til Norge fra Sverige. Hun ble mistenkt for giftdrap, og da hun ikke kunne bevise sin uskyld flyktet hun tilbake til Sverige. Etterfølgeren til Håkon III var fireåringen [[Guttorm Sigurdsson]], som døde senere samme år. Birkebeinerne kjente ikke til noen annen direkte etterkommer etter kong Sverre, og valgte en av hans nevøer, [[Inge Bårdsson]] som sin nye konge. Samtidig hadde baglerfraksjonen blitt gjenoppvekket og fornyet i Danmark. Baglerne tok nå enda en påstått sønn av Magnus Erlingsson, en [[Erling Steinvegg]], som kongsemnet sitt. Med støtte fra den danske kongen [[Valdemar II av Danmark|Valdemar Sejer]] invaderte de Norge i 1204 og tok kontroll over [[Viken (historisk område)|Viken]]. Etter at Erling Steinvegg ble syk og døde i [[1207]] fortsatte krigen uforstyrret med [[Filippus Simonsson]], en søstersønn av biskop [[Nikolas Arnesson]], som baglernes nye kongsemne.

Baglerne var sterkest i området rundt [[Oslofjorden]], mens Trøndelag var birkebeinernes kjerneområde. Likevel var hele landet involvert i krigshandlinger. Til slutt tok biskopene initiativ til å forhandle fram et skjørt forlik mellom partene. Forliket ble til ved et møte på [[Kvitsøy]] i [[Rogaland]] høsten [[1208]], noe som ga det navnet ''[[Kvitsøyforliket]]''. Baglernes leder Filippus skulle få ha kontrollen over Viken inntil videre, men ikke bruke kongetittel. Birkebeinernes leder skulle være konge over landet. Filippus brøt forliket og fortsatte urettmessig å kalle seg selv konge inntil han døde, men freden varte fram til [[1217]].

=== Håkon Håkonsson og hertug Skule ===
[[Fil:Birkebeinerne på Ski over Fjeldet med Kongsbarnet (cropped).jpg|thumb|300px|Den unge Håkon Håkonsson blir fraktet i trygghet fra sine fiender, baglerne og kirkens menn, slik [[Knud Bergslien]] tenkte seg det.]]

I 1217 hadde birkebeinernes kong [[Inge Bårdsson]] dødd, og birkebeinerne, nervøse over å være uten en leder i tilfelle et baglerangrep, valgte den 13 år gamle [[Håkon Håkonsson]] til ny konge. Inge Bårdssons halvbror [[Skule Bårdsson]], som selv hadde ambisjoner på egne vegne, ble som et kompromiss utpekt til leder for [[Hird og hirdmenn|hirden]]. Dette gjorde Skule i praksis til Norges mektigste mann.<ref>Narve Bjørgo, "Håkon Håkonssons ettermæle" i ''Syn og segn'' 74. årg., 1968</ref>

Håkon Håkonsson var blitt født etter faren Håkon Sverressons død, og birkebeinerne hadde ikke kjent til ham da de valgte Inge som konge i 1204. Håkon kom til Nidaros i 1206. Da baglernes leder Filippus døde senere i 1217, handlet Skule raskt. Han greide å overtale baglerne til ikke å velge en ny konge, isteden skulle de offisielt oppløse gruppen sin og sverge troskap til Håkon Håkonsson og således gjenforene kongedømmet. Det var imidlertid ikke alle som gikk med på dette, og under ledelse av [[Sigurd Ribbung]], en påstått sønn av Erling Steinvegg, fortsatte en opprørsgruppe krigen. Sigurds folk ble kalt for [[ribbungene]], og opprøret trakk ut til [[1227]], da Sigurd døde en naturlig død. Resten av ribbungene ga da opp kampen.

Valget av Håkon Håkonsson til konge i 1217 synes opprinnelig å ha blitt betraktet som en midlertidig løsning inntil man hadde fått til noe mer permanent. Skule hadde uten tvil håpet på at han snart ville overta tronen, og da rikets mektigste menn var samlet i Bergen i [[1223]] lanserte han seg selv som kandidat til tronen. Likevel endte møtet med at Håkon ble bekreftet som Norges konge.

Etter hvert som Håkon vokste opp og overtok mer og mer av kontrollen, minsket Skules makt. Som et forsøk på å bevare freden mellom dem ble det bestemt at Håkon skulle gifte seg med Skules datter [[Margrete Skulesdatter|Margrete]] i [[1225]]. I [[1237]] ble Skule gitt [[hertug]]-tittel, som den første i Norge. Dette var likevel ikke nok til å pasifisere ham. I 1239 erklærte Skule seg selv som konge og gikk til krig mot kong Håkon. Opprøret ble ingen suksess, og i 1240 ble Skule drept av Håkons menn da han hadde søkt tilflukt i [[Elgeseter kloster]] i Nidaros. Med Skules død var borgerkrigen i Norge kommet til sin avslutning.<ref>Skules opprør ble den direkte foranledningen for mordet på [[Snorre Sturlason]]</ref>