Redigerer Benito Mussolini (avsnitt)

== Mussolini som regjeringssjef ==
Sommeren 1922 [[Marsjen mot Roma|marsjerte titusenvis av fascister mot Roma]] for å kreve regjeringens avgang. Sosialistene var splittet i mange forskjellige fraksjoner som kranglet seg imellom, og den liberale statsministeren [[Luigi Facta]] styrte uten nevneverdig folkelig støtte eller begeistring. Fascistene hadde ingen støtte i hæren, men den sittende regjeringen lot være å sette inn tropper for å knuse opprøret av frykt for at dette ville føre til et blodbad. I stedet ble Mussolini regjeringsleder for en [[samlingsregjering]] av de forskjellige partiene på høyresiden. Mussolini selv hadde ved mange anledninger uttalt at en venstre-koalisjon mellom sosialister og fascister hadde vært å foretrekke, men ettersom sosialistene ikke ville samarbeide, og svartskjortene under fascistlederen [[Italo Balbo]]s ledelse hadde knust deres partikontorer og banket opp (og i enkelte tilfeller drept) tusenvis av sosialister på veien mot [[Roma]] var dette ikke lenger et alternativ.

Fascistpartiet fortsatte å bevege seg lenger bort fra sine radikale og venstreorienterte røtter mens det satt i regjering. Mussolini anså gjeninnføringen av ro og orden, samt velfungerende offentlig transport, som viktige kriterier for å få Italia på fote igjen etter den borgerkrigslignende tilstanden som hadde vært mellom 1920 og 1922.

I 1924 vant fascistene valget med klart flertall og kunne dermed lage sin egen regjering uten å måtte forhandle med andre partier. I årene mellom 1922 og [[1926]] hadde Mussolinis hemmelige politi eliminert mesteparten av opposisjonen på venstresiden, og under valget ble valglister forfalsket og motstandere trakassert. Like fullt er dagens historikere enige i at fascistene hadde stor støtte i befolkningen, men muligens ikke nok til å få et klart flertall uten juks.

Etter 1926 var tiden for alvor inne for å omsette fascistisk teori til praksis. Et helhetlig korporativt system ble etablert, der landets næringsliv ble organisert i 22 korporasjoner. Disse fastsatte priser på forskjellige varer, lønningene til arbeidere og sjefer – og veiledet regjeringen i hva slags politikk som ville være til beste for hver næringsgren. For å unngå marxistisk og sosialistisk påvirkning i dette systemet, innførte fascistpartiet begrensninger på hvem som kunne bli valgt inn i en korporasjon, og i mange tilfeller ble representanter valgt ovenfra og ned, framfor å bli valgt inn fra organisasjonen og av personene de ble satt til å representere. Dette gjorde det korporative eksperiment mye mer udemokratisk enn det var ment for å være, og senere korporative og fascistiske stater slik som [[Portugal]] og [[Spania]] har fulgt samme modell som [[Italia]] valgte etter 1926.

Etter fascistenes valgseier i 1926 ble også liberalistene utsatt for fascistisk undertrykking og gikk under jorden. Hemmelige organisasjoner som motarbeidet fascistpartiet eksisterte dermed over hele det politiske spekteret.

Fascistpartiet etter 1926 fortsatte i omtrent samme spor som det hadde fulgt i sin første regjeringsperiode i 1922. Etter 1926 ble Mussolini stadig gjenvalgt som regjeringssjef av kong [[Viktor Emmanuel III av Italia|Viktor Emmanuel III]] hvert fjerde år, og dermed kunne han styre uten at landets grunnlov ble brutt. Det ble fortsatt satset tungt på [[politi]] og hær, men også offentlige sykehus og utdanning var satsingsområder for staten. Et program kalt ''dopolavoro'' («etter arbeidet») ble igangsatt for italienske arbeidere, dette programmet gikk ut på å tilby en mengde aktiviteter etter arbeidstid, betalt av staten, omtrent som en fritidsklubb for voksne. Fascistpartiet ønsket å involvere hele befolkningen i sin politikk og tenkemåte, og derfor ble også en rekke fascistiske ungdoms- og barneorganisasjoner igangsatt. Fascistene definerte denne politikken som ''totalitario'', som på [[norsk]] kan oversettes til «helhetlig». Mussolini selv beskrev resultatet av politikken som en «organisk stat» (''stato organico''), og «organisk» er et ord som fortsatt går igjen i ny-fascistisk språkbruk.

Mussolini mislikte også den «servile og fremmedartede» høflighetsformen ''lei''. På italiensk betyr [[pronomen]]et ''lei'' både «hun» og høflig tiltale (norsk «De»). Mussolini ville ha slutt på at menn ble tiltalt med et hunkjønnsord, og innførte et påbud om i stedet å bruke formen ''voi'' (= dere), tilsvarende den franske høflighetsformen ''vous''.<ref>[[Primo Levi]]: ''De druknede og de frelste'' (s. 115), Dreyers forlag, Oslo 2020, ISBN 978-82-8265-496-8</ref>

[[11. september]] 1926 ble Mussolini utsatt for et [[attentat]] på plassen ved [[Porta Pia]] i Roma, da [[Anarkisme|anarkisten]] [[Gino Lucetti]] kastet en [[bombe]] mot ham, uten noen virkning.

=== Krig i utlandet ===
[[Fil:Mussolini&Hitler1.gif|thumb|Mussolini paraderer sammen med [[Adolf Hitler]] på besøk i Italia.]]
I 1936 angrep og erobret italienske styrker [[Etiopia]] og gjorde landet til en del av sitt [[koloni]]rike i Øst-[[Afrika]]. Dette førte til at Italia ble internasjonalt isolert og utstøtt fra [[Folkeforbundet]].

Samme år gjorde deler av den spanske hær opprør mot landets marxistiske regjering, og dermed var [[den spanske borgerkrigen]] i gang. De vestlige demokratiene holdt seg nøytrale i striden og nektet eksport av våpen til den lovlige regjeringen. Partene fikk imidlertid militærhjelp fra sine respektive støttespillere blant de autoritære statene og fra frivillige politiske sympatisører. [[Sovjetunionen]] forsynte regjeringsstyrkene med våpen og militære rådgivere, mens Italia og [[Tyskland]] sendte både våpen og militære mannskaper, særlig flystyrker. Til sammen mottok den spanske opprørshæren 70 000 italienske og 10 000 tyske støttetropper, og disse bedre utstyrte og bedre trente mannskapene, kombinert med egne folk, sikret nasjonalistenes leder, generalissimo [[Francisco Franco]], den militære seieren. Korporativ reorganisering av samfunnet etter italiensk modell ble igangsatt like etter nasjonalistenes seier i 1939. 
Italias intervensjon på Francos side forverret forholdet til Frankrike og Storbritannia, men førte til en tilnærming til Tyskland.

=== Forholdet til Tyskland og nasjonalsosialismen ===

I likhet med de fleste italienere både i og utenfor fascistpartiet tok Mussolini til å begynne med avstand fra [[Adolf Hitler]]s [[rasisme|rasistiske]] [[ideologi]], med [[antisemittisme]] og forherligelse av «[[Ariere|den ariske rasen]]». Store deler av  befolkningen i Italia og de andre middelhavslandene var ifølge [[nasjonalsosialisme|nasjonalsosialistisk ideologi]] ikke «ariere». Men Italias tiltagende internasjonale isolasjon etter erobringen av Etiopia og støtten til de spanske nasjonalistene, sammen med de grunnleggende likhetstrekkene mellom fascisme og [[nazisme]], førte Hitler og Mussolini sammen. I 1938 innførte Italia etter forbilde av de tyske [[Nürnberg-lovene]] nye raselover som fratok [[jøde]]ne deres statsborgerskap og adgang til offentlige stillinger. Mens Mussolini forlot sitt tidligere anti-tyske standpunkt og gikk stadig mer helhjertet inn på tysk side, forble hans utenriksminister (og svigersønn) grev [[Galeazzo Ciano]] skeptisk til tysk [[nasjonalsosialisme]] og ekspansjonisme, og han forsøkte forgjeves å bevare Italias nære forhold til vestmaktene

Mussolini aksepterte den tyske [[Anschluss|anneksjon]] av [[Østerrike]] i 1938 og medvirket til [[Münchenavtalen]] som førte til at Tyskland innlemmet det [[Tsjekkoslovakia|tsjekkiske]] området [[Sudetenland]] med [[Sudettyskere|overveiende tysktalende befolkning]]. Mens verden var opptatt av at Tyskland i strid med München-forliket invaderte Tsjekkoslovakia og gjorde [[Bøhmen]] og [[Mähren]] til et tysk protektorat i 1939, benyttet Mussolini anledningen til å realisere sine egne ekspansjonstiske mål ved å angripe [[Albania]] våren 1939 og skaffe seg et [[brohode]] på [[Balkan]].

I mai 1939 gikk Italia og Tyskland sammen i [[Stålpakten]], som garanterte gjensidig støtte dersom en av partene ble angrepet militært. Men da Tyskland ikke informerte Italia forut for invasjonen i [[Polen]] i 1939, erklærte Italia seg som en ikke-krigførende stat.

=== Andre verdenskrig ===
[[Fil:Benito Mussolini and Adolf Hitler.jpg|thumb|Benito Mussolini og [[Adolf Hitler]] i det okkuperte [[Jugoslavia]].]]
Da tyske tropper gikk inn i Polen og dermed utløste den [[andre verdenskrig]], var det fortsatt usikkert hvordan [[Italia]] ville forholde seg til denne situasjonen. Både grev Ciano og kongen advarte mot innblanding. Men da det sommeren 1940 ble klart at Frankrike ville lide nederlag, besluttet Mussolini å gå sammen med Tyskland for å få sin andel av byttet. 10. juni sendte Italia sin krigserklæring til Frankrike og Storbritannia og gikk over den franske grense i [[Alpene]]. Som belønning fikk Italia okkupere noen landområder langs grensen og den franske middelhavskysten.

Fra koloniene i Øst-Afrika angrep italienerne de britiske styrkene i [[Sudan]], [[Kenya]] og [[Somaliland]] og hadde i begynnelsen fremgang. Da de italienske styrkene i kolonien [[Libya]] under general [[Rodolfo Graziani]] i september 1940 angrep britene i [[Egypt]], rykket de fram til [[Sidi Barrani]] før de måtte stanse for å sikre forsyningslinjene. I 1941 gikk imidlertid [[De allierte (andre verdenskrig)|de allierte]] til offensiv og trengte italienerne tilbake over grensen til Libya, og deres nederlag førte til at Tyskland gikk inn i krigen i Nord-Afrika med [[Afrikakorpset]]. I Øst-Afrika led Italia nederlag mot britiske styrker, som i løpet av 1941 erobret alle landets kolonier, inkludert Etiopia.

I oktober 1940 angrep den italienske hær [[Hellas]] fra det okkuperte Albania. Etter innledende fremgang ble også dette en militær katastrofe for Italia. Inbitt gresk motstand mot lite motiverte italienske tropper som var dårlig utstyrt for vinterkrig førte til at grekerne rykket over grensen og langt inn i Albania. Dette tvang Tyskland til å komme til unnsetning for å hindre alliert kontroll over Balkan. Tyskerne invaderte 6. april 1941 [[Jugoslavia]] for å sikre seg adkomst til Hellas. Italienerne deltok sammen med tyskerne i å nedkjempe jugoslavisk og gresk motstand, og som belønning fikk Italia okkupere deler av Hellas og kontroll over den nyopprettede staten [[Den uavhengige staten Kroatia|Kroatia]]. Italienske styrker deltok også på [[Østfronten (andre verdenskrig)|østfronten]] sammen med tyskerne, og italienske styrker var engasjert i krigshandlingene i Nord-Afrika inntil aksemaktenes endelige nederlag våren 1943. Mussolini fulgte også de andre aksemaktene og erklærte krig mot [[USA]] i 1941.