Redigerer Augustus (avsnitt)

==== Krig mot Antonius ====
* ''Se hovedartikkel, [[Den romerske republikkens siste krig]]

[[Fil:Picou, Henri Pierre -Mark Antony and Cleopatra aboard an Egyptian barge - 1891.jpg|miniatyr|Antonius og Kleopatra om bord på et egyptisk skip, illustrasjon ved Henri-Pierre Picou, 1891.]]
I mellomtiden hadde Marcus Antonius' krig mot Partia endt i katastrofe, og de 2000 legionærer som Octavius hadde sendt ham var ikke nok for å dekke tapene.<ref name="eck 29">Eck (2003), s. 29.</ref> På den andre siden kunne Kleopatra etterfylle hæren hans til dens fulle kraft, og ettersom han allerede hadde et forhold til henne, besluttet han å sende Octavia tilbake til Roma.<ref name="eck 29 30">Eck (2003), ss. 29–30.</ref> Octavius benyttet det som grunn til å spre ryktet om at Antonius var blitt egyptisk ettersom han hadde avvist en lovlig romersk hustru til fordel for en «orientalsk elskerinne».<ref name="eck 30">Eck (2003), s. 30.</ref> I 36 f.Kr. benyttet Octavius et politisk triks for å få seg selv til se mindre autokratisk og Antonius mer som en skurk ved å proklamere at borgerkrigenes tid, som hadde vart et århundre, var kommet til slutt, og at han ville gå av som triumvir om også Antonius gjorde det samme. Som Octavius antagelig hadde forutsatt nektet Antonius å gjøre det.<ref name="ccaa 20">Eder (2005), s. 20.</ref>

Etter at romerske tropper hadde erobret [[Oldtidens kongedømme Armenia|kongeriket Armenia]] i 34 f.Kr. utnevnte Antonius sin (og Kleopatras) sønn [[Aleksander Helios]] til Armenias hersker; han belønnet også Kleopatra med tittelen «dronning av konger», en handling som Octavius benyttet for å overbevise det romerske senatet at Antonius hadde ambisjoner om ha forrang over Roma.<ref name="eck 30"/> Da Octavius ble konsul på nytt den 1. januar 33 f.Kr. åpnet han den påfølgende sesjonen i senatet med et heftig angrep på Antonius' utnevnelser og utdeling av landområder til sine slektninger og til hans dronning.<ref name="eck 31">Eck (2003), s. 31.</ref> Avhoppende konsuler og senatorer gikk over til Antonius i vantro over propagandaen, som var så effektiv ettersom den også var riktig, men høsten 32 f.Kr. hadde ministrene desertert fra Antonius' fraksjon.<ref name="eck 32 34">Eck (2003), ss. 32–34.</ref> Disse avhopperne, Munatius Plancus og Marcus Titius, ga Octavius den informasjonen som han trengte for å bekrefte overfor senatet alle anklagene han hadde kommet mot Marcus Antonius.<ref name="eck 34">Eck (2003), 34.</ref> Ved å storme helligdommen til [[vestalinnene]] med makt tvang Octavius deres øverste prestinne til å overlevere Antonius' hemmelige testamente. Her sto det at han ville gi alle de områder som romerne hadde erobret til sine sønner som deres kongedømmer, foruten hans planer om å bygge et gravsted i [[Alexandria]] for seg selv og sin dronning.<ref name="eck 34 35">Eck (2003), ss. 34–35</ref><ref name="ccaa 21 22">Eder (2005), ss. 21–22.</ref> På slutten av 32 f.Kr. opphevet senatet offisielt Antonius' maktposisjon som konsul og erklærte krig mot Kleopatras styre i Egypt.<ref name="eck 35">Eck (2003), s. 35.</ref><ref name="ccaa 22">Eder (2005), s. 22.</ref>

[[Fil:Castro Battle of Actium.jpg|miniatyr|venstre|''[[Slaget ved Actium]]'', maleri ved Lorenzo Castro, 1672, National Maritime Museum, London]]
[[Fil:The Death of Cleopatra arthur.jpg|miniatyr|''Kleopatras død'', maleri ved Reginald Arthur, 1892. Roy Miles Gallery, London]]

Tidlig i 31 f.Kr. mens Antonius og Kleopatra var midlertidig stasjonert i Hellas fikk Octavius en innledende seier da flåten under kommando av Agrippa vellykket fraktet tropper over Adriaterhavet.<ref name="eck 37">Eck (2003), 37.</ref> Mens Agrippa forhindret at Antonius og Kleopatras hovedstyrke fikk forsyninger sjøvegen, gjorde Octavius landgang på fastlandet overfor øya Corcyra (dagens øy [[Korfu]]) og marsjerte sørover.<ref name="eck 37"/> Antonius satt fast i blokaden mens Sittende fast på land mens desertører dro fra Antonius hær og til Octavius' styrker som i all bekvemmelighet kunne gjøre sine forberedelser.<ref name="eck 37"/> I et desperat forsøk på å bryte gjennom blokaden seilte Antonius' flåte gjennom bukten ved [[Actium]] på vestkysten av Hellas. Antonius flåte møtte der en langt større flåte, men med mindre skip som var lettere å manøvrere under kommando av Agrippa og [[Gaius Sosius]] i [[slaget ved Actium]] den 2. september 31 f.Kr.<ref name="eck 38">Eck (2003), s. 38.</ref> Antonius og hans gjenværende styrker ble kun spart grunnet en siste anstrengelse fra Kleopatras flåte som lå ikke langt unna.<ref name="eck 38 39">Eck (2003), ss. 38–39.</ref> Octavius forfulgte dem og etter ytterligere et nederlag i [[Alexandria]] den 1. august 30 f.Kr. begikk Antonius og Kleopatra [[selvmord]]. Antonius falt på sverdet sitt og inn i armene på Kleopatra mens hun lot en giftig slange bite seg.<ref name="eck 39">Eck (2003), 39.</ref> Etter å ha utnyttet sin posisjon som Cæsars arving for å fremme sin egen politiske karriere, var Octavius altfor oppmerksom på de farer som lå i å la andre gjøre det samme, og skal etter sigende ha uttalt at «to cæsarer er en for mange». Han beordret således [[Cæsarion]] —  Julius Cæsars sønn med Kleopatra — til å bli drept. Derimot sparte han Kleopatras barn med Antonius, unntatt [[Marcus Antonius Antyllus]], en eldre sønn.<ref>Green (1990), s. 697.</ref><ref>Scullard (1982), s. 171.</ref>

Octavius hadde tidligere vist liten nåde for militære stridende og opptrådte på en måte som hadde vist seg upopulær hos romerne, dog er det sagt at han viste nåde for mange av sine motstandere etter slaget ved Actium.<ref name = "eck 49">Eck (2003), s. 49.</ref>