Redigerer Zhou Enlai (avsnitt)

== Livsløp ==
[[Fil:ZhouEnlai.jpg|thumb|190px|Zhou Enlai, 1917]]
[[Fil:1924 Zhou Enlai in National Revolutionary Army uniform2.jpg|thumb|190px|Zhou Enlai, 1924]]
[[Fil:ZhouEnlai2.jpg|thumb|190px|Zhou Enlai, 1940]]
[[Fil:ZhouAndDeng.jpg|thumb|190px|[[Deng Yingchao]] og Zhou Enlai, 1954]]
Zhou Enlai var adoptert inn i en velstående familie, og fikk en tradisjonell klassisk utdannelse. Han tilbragte deler av sine universitetsår i [[Tianjin]], og senere studerte han også i [[Japan]], først ved [[Meijiuniversitetet]] i [[Tokyo]] (1917–19) og senere ved [[Universitetet i Kyoto]].

Etter tilbakekomsten til Kina ble Zhou berømt landet over under [[4. mai-bevegelsen]] i 1919. Han ledet et angrep på et regjeringskontor under studentprotestene mot [[Versaillestraktaten]]. Han ble arrestert, men løslatt året etter. I 1920 dro han som del av ''[[Mouvement Travail-Études]]'' til Frankrike der han var aktiv blant revolusjonære kinesiske studenter, året etter ble han medlem av [[det franske kommunistparti]], og reiste rundt i halve Europa. Han studerte også i [[Heidelberg]], og der fikk han en sønn med en tysk tjenestepike fra [[Hundeshagen]] i [[Eichsfeld]]. Sønnen falt som tysk soldat under [[slaget ved Stalingrad]].

Zhou reiste tilbake til Kina i 1924, der det i mellomtiden var opprettet enhetsfront mellom kommunistene og [[Guomindang]]. Kort tid etter begynte han i 1926 som formann for den politiske komite ved [[Whampoa-militærakademiet]]. Dette militærakademiet var et fellestiltak mellom kommunistene og nasjonalistene. Zhous plassering der var fra kommunistisk side ment som motvekt til  [[Chiang Kai-shek]].

I 1925 giftet Zhou seg i [[Tianjin]] med [[Deng Yingchao]], en studentleder. Hun ble senere en viktig leder i det kinesiske kommunistparti. De fikk ingen barn, men adopterte flere barn som var blitt foreldreløse, barn av «revolusjonens helter». Ett av barna var den senere statsminister [[Li Peng]].

Etter at [[Kuomintang]] begynte [[nordekspedisjonen]] virket Zhou som arbeideragitator. I [[1926]] organiserte han generalstreik i [[Shanghai]] og åpnet byen for Kuomintang.

Etter bruddet med Kuomintang lyktes det Zhou å flykte i sikkerhet fra deres terror mot kommunistene. Han klarte å komme seg til provinsen [[Jiangxi]], som var blitt til en kommunistisk høyborg og der det ble organisert en [[den kinesiske sovjetrepublikk|kinesisk sovjetrepublikk]]. Der utviklet Zhou seg bort fra den ortodokse kommunisme med sin hovedvekt på byproletariatets og arbeiderklassens revolusjonære lederrolle, til den [[maoismen|maoistiske]] vektlegging på bøndenes og landbefolkningens revolusjonære potensial. Her ble Zhou en av kommunistpartiets viktigste ledere.

Tiden i Jiangxi ble avløst av ''«[[den lange marsjen]]»'', en sentral begivenhet under [[den kinesiske borgerkrig]]. I januar 1935 hjalp Zhou med [[Mao Zedong|Maos]] bekjempelse av «[[De 28 bolsjeviker]]».

De årene da kommunistene hadde sitt hovedkvarter i [[Yan'an]] i [[Shaanxi]] gikk Zhou inn for en allianse med Kuomintang mot Japan, som holdt deler av Kina okkupert. Han spilte en viktig rolle under [[Xian-episoden]]. Under [[den annen kinesisk-japanske krig|den kinesisk-japanske krig]] var Zhou kommunistenes sendemann til Kuomintang i deres overgangshovedstad [[Chongqing]]. Han deltok også under de feilslåtte forhandlingene mellom de to kinesiske gruppene etter [[annen verdenskrig]].

I [[1949]] ble Zhou [[Folkerepublikken Kina]]s første statsminister og [[Folkerepublikken Kinas utenriksministerium|utenriksminister]]. I juni 1953 offentliggjorde han ''de fem fredserklæringer''. Han var leder av den kinesiske kommunistiske delegasjon ved [[Genève-konferansen (1954)|Genèvekonferansen]] i 1954 og [[Bandungkonferansen]] i 1955. I 1958 overlot han utenriksministerposten til [[Chen Yi (1901-1972)|Chen Yi]], men beholdt statsministerposten. Han var en populær politiker og beholdt sine stillinger også gjennom [[det store spranget]] og [[kulturrevolusjonen]]. Etterpå gikk han inn for de såkalte [[de fire moderniseringer|fire moderniseringer]] som skulle reparere på skadene fra kulturrevolusjonen.

En i etterkant vanlig tolkning av statsminister Zhou Enlais rolle under kulturrevolusjonen, var at han innenfor det handlingsrom han rådde over kjempet en stille og for seg selv livsfarlig kamp for å dempe revolusjonens eksesser, og aller helst ville han ha stanset den helt. Dette er et bilde som nok har meget for seg, men det er også elementer som nyanserer bildet.

Det er også på det rene at Zhou Enlai slet med å begripe hva Mao egentlig siktet til med sin analyse av at det var ''vandrere på kapitalismens vei'' innen selve kommunistpartiet. Dette var så vidt han kunne se uten sidestykke og overraskende ut fra ortodoks marxisme. Til og med Maos aller nærmeste hadde problemer med å skjønne seg på dette. Zhou Enlai spurte en gang en av sine assistenter: ''«Motsetningene mellom partilinjer er vanligvis forstått som venstre- eller høyrelinjer, men hvordan kan vi forestille oss en kapitalistklasse innen selve partiet?»''.<ref>Ziyuan Cui: «Mao Zedong wenge lilun de deshi yu 'xiandaixing' de chongjian» [The Success and Failure of Mao Zedong's Cultural Revolution Theori and the Restablishment of Its "contemporary Relevance"] i ''China and the World'' (kinesisk elektronisk tidsskrift), februar 1997, http://www.chinabulletin.com/indexe.htm</ref><ref>Xing Li: «The Chinese Revolution Revisited», i ''The China Review'', Vol 1, No.1 (Fall 2001), s. 150</ref>

[[Deng Xiaoping]] sa i et berømt intervju han i 1980 gav til den italienske forfatterinnen [[Oriana Fallaci]] om Zhou:

{{Sitat|Han var i en ekstremt vanskelig stilling den gang, og han sa og gjorde mange ting som han ville ha ønsket ikke å si eller gjøre. Men folket tilgav ham, for hadde han ikke gjort og sagt disse ting, ville han selv ikke kunnet overleve og spille den nøytraliserende rolle som han spilte, og som reduserte tapene. Han lyktes i å beskytte et betraktelig antall mennesker.|<ref>Intervjuet tilgjengelig på [[Folkets Dagblad]]s nettsider - «Answers to the Italian Journalist Oriana Fallaci,  August 21 and 23, 1980»[http://english.peopledaily.com.cn/dengxp/vol2/text/b1470.html]</ref>}}

I 1992 fremsatte historikeren [[Stephen I. Levine]] et annet syn, som går ut på at Zhou Enlai var en beredvillig Maos tjener ''(supple sycophant)'' som personlig fordømte sine kolleger og praktiserte en form for brutal politisk hensiktsmessighetsvurdering ''(a kind of brutal political triage)''.<ref name="keith">Ronald C. Keith: «Review: Barbara Barnounin og Yu Changgren: Zhou Enlai: A Political Life», i ''The China Journal'', nr. 57, januar 2007, s. 236</ref> Denne synsmåten går ut på at Zhou var «despotens villige tjener» og at han for å overleve selv måtte fôre «monsteret» med hans gamle kampfellers nedbrutte kropper, selv om han var helt klar over at de var hengivne kommunister. Dette bildet gjør Zhou til en mann som behersket overlevelsens kunst, ikke til en forbilledlig skikkelse, - det selv om han var med på å legge grunnlaget for de senere «fire moderniseringer». For han hjalp Mao med mye av planleggingen, og uten Zhous opplagte lederegenskaper ville Kina ha sunket ned i borgerkrigskaos.<ref name="keith" />

Zhou var ansvarlig for åpningen mot Vesten i 1970-årene. I februar 1972 var han med på [[Nixons besøk i Kina i 1972|å ta imot den amerikanske president Richard Nixon]] og undertegnet [[Shanghaikommunikeet]] med ham.

Etter en kreftdiagnose i 1973 overlot han mange av sine embedsplikter til Deng Xiaoping.  Han ble innlagt på sykehus, og den 8. januar 1976 døde han, bare noen få måneder før Mao Zedong. På selve [[qingmingfesten]] i april 1976 ble sørgemarsjer for Zhou oppløst med makt, en hendelse som har fått betegnelsen [[Tiananmenepisoden]].

Zhou Enlai ble etterfulgt av [[Hua Guofeng]].