Redigerer Zhejiang (avsnitt)

== Historie ==
=== Den kinesiske antikken ===
Zhejiang lå utenfor den kinesiske sivilisasjons innflytelsessfære på [[Shang-dynastiet]]s tid. Befolkningen der ble av kineserne kollektivt kalt [[yue]], som [[dongyue]]- og [[ouyue]]-folket. I [[Vår- og høstannalenes tid]] oppstod staten [[Yue (stat)|Yue]] i det nordlige Zhejiang. Dette området mottok stadig sterkere kinesiske impulser, og under kong [[Goujian av Yue]] nådde Yue maktens tinde da staten klarte i [[473 f.Kr.]] å utslette den mektige staten [[Wu (stat)|Wu]]. Men i [[333 f.Kr.|333]] ble Yue i sin tur erobret av staten [[Chu (stat)|Chu]] lenger vest. Til slutt underla staten [[Qin (stat)|Qin]] seg alle de gjenværende [[sinifisert]]e stater i [[221]], og forente Kina i sitt dynasti.

Gjennom [[Qin-dynastiet]] (221–206 f.Kr.) og [[Han-dynastiet]] (206 f.Kr.–220 e.Kr.) var Zhejiang kontrollert av det forente Kina, skjønt området var en grensesone, og det sørlige Yue i beste fall bare nominelt var del av Kina. Der dominerte fremdeles de fremmede yue-folkene, som holdt på sine egne politiske og sosiale strukturer. Mot slutten av Han-dynastiets tid var det lokale konkurrerende [[krigsherrer]] som styrte i området. De var [[Yan Baihu]] og [[Wang Lang]], som etter hvert måtte gi tapt for [[Sun Ce]] og [[Sun Quan]], som så klarte å opprette kongedømmet [[Wu (kongedømme)|Wu]] (222–280), ett av [[de tre rikers tid|de tre riker]].

Fra [[300-tallet]] og fremover trengte nomadiske folk inn i Kinas fra nord. De kom ikke så langt ned som tilø Zhejiang, men området ble sterkt preket og forandret av den store flyktningstrømmen fra nord som denne invasjonen førte med seg. De opprettet [[det østlige Jin-dynasti]] og [[de sørlige dynastier]]; dette påskyndet [[sinifisering]]en av det vi i dag betrakter som Sør-Kina, inklusive Zhejiang.

=== Kinesisk middelalder ===
[[Sui-dynastiet]] gjenopprettet den nasjonale enhet og bygde [[den store kinesiske kanal]], som knyttet  [[Hangzhou]] til [[den nordkinesiske slette]]. Denne handelsveien ble en vital lenke til sentrum av den kinesiske sivilisasjon.

[[Tang-dynastiet]] (618–907) gav hele landet en gullalder. Zhejiang var da regnet som del av [[Jiangnandong-kretsen]], og tidskilder begynner å omtale området for dets velstand. Senere, da Tang-styret smuldret hen, utgjorde Zhejiang storparten av det regionale kongedømmet [[Wuyue]].

[[Det nordlige Song-dynasti]] gjenopprettet den nasjonale enhet ca. [[960]]. Under Song-dynastiet begynte Sør-Kinas velstand å overskygge Nord-Kinas. Etter at Nord-Kina gikk tapt til de inntrengende [[jursjenerne]] i [[1127]] steg Zhejiang frem på den kinesiske hovedscene: Vår tids provinshovedstad, Hangzhou, ble hovedstaden for den [[Hankinesere|hankinesiske]] [[sørlige Song-dynasti]] som holdt seg ved makt i Sør-Kina. Byen ble viden kjent for sin velstand og skjønnhet, og kan meget vel ha vært verdens mest folkerike by den gang.<ref>{{Kilde www |url=http://geography.about.com/library/weekly/aa011201a.htm |tittel=Arkivert kopi |besøksdato=2009-02-14 |arkiv-dato=2001-02-18 |arkiv-url=https://web.archive.org/web/20010218202126/http://geography.about.com/science/geography/library/weekly/aa011201a.htm |url-status=yes }}</ref> Siden den gang har det nordlige Zhejiang, sammen med det tilgrensende sørlige [[Jiangsu]], vært synonymt med den luksus og overflod som den kinesiske kulturt kunne oppvise.

Den [[mongoler|mongolske]] erobring av Kina, og opprettelsen av deres [[Yuan-dynasti]] i [[1279]], innerbar at  Hangzhous politiske nøkkelrolle var over, men byen fortsatte å blomstre; [[Marco Polo]] besøkte byen, som han kalte «Kinsay», og kalte den for verdens «fineste og edleste by».<ref>[http://www.fordham.edu/halsall/source/polo-kinsay.html]</ref>

==== Zhejiangs keramikk ====
Zhejiang, og særlig [[Longquan]]-distriktet, ble kjent i Song- og Yuan-tiden for sion særegne grønne [[keramikk]] ([[celadon]]). Sør-Song-tidens celadon karakteriseres ved sin tykke salveaktige glasering med en egen blågrønn farge over en ellers udekorert lett grå delikat utformet porselensform. Yuan-tidens Longquan-celadoner har en tynnere grønn glasering over stadig større porselenskar i mønstre og former inspirert fra keramikk og metallarbeider fra [[Midtøsten]]. De ble produsert i store kvanta og ble en av de viktigere kinesiske eksportartikler i handelen ned [[Sørøst-Asia]] og Midtøsten, og senere (i Ming-tiden) nådde den også [[Europa]]. 
I Ming-tiden sank ellers kvaliteten og keramikkindustrien i Longquan sank hen. Etter hvert ble de forbigått i kvalitet og popularitet av keramikk fra [[Jingdezhen]] i den tilgrensende [[Jiangxi]]provinsen.<ref>Vainker, Shelaugh. <u>Chinese Pottery and Porcelain.</u> London: British Museum Press, 1991.</ref>

=== Siden Ming-tiden ===
[[Ming-dynastiet]], som utdrev mongolene i [[1368]], var det første som kalte området for ''Zhejiang'' og gjorde det til provins under dette navn. Grensene som de fastslo har siden bare gjennomgått mindre endringer.

Da den vestlige kapitalisme begynte å gjøre seg gjeldende, ble Zhejiang den viktigste handelsbro mellom [[Shanghai]], som var landets økonomiske senter, og det velstående Sør-Kina.

Etter [[Doolittle-raidet]] under [[annen verdenskrig]], havnet de fleste amerikanske [[North American B-25 Mitchell|B-25]]-mannskapene i denne delen av Kina, og ble hjulpet i sikkerhet av kinesiske sivilister og soldater. Japanerne lot dem betalte dyrt for det; den japanske hær gjennomførte [[Zhejiang-Jiangxi-kampanjen]] for å skremme kineserne fra å hjelpe flere strandede amerikanere. De drepte rundt 250.000 sivile kinesere mens de lette etter Doolittles menn.<ref>[http://www.pbs.org/perilousfight/ PBS Perilous Flight]</ref>

Etter at [[Folkerepublikken Kina]] tok kontroll over [[Fastlands-Kina]] i 1949, klarte den nå [[Taiwan]]-baserte [[Republikken Kina]] å beholde kontrollen med [[Dachenøya]] utenfor Zhejiangs kyster helt til 1955. På den øya opprettet de til og med en alternativ provinsregjering for Zhejiang.

Under [[kulturrevolusjonen]] (1966–76) rådet det kaotiske tilstander i Zhejiang; provinsens økonomi stagnerte. Særlig utpreget var dette var i årene 1966–69. Disse problemene ble intensivert av en jordbrukspolitikk som satset på kornproduksjon fremfor mer innbringende alternativer. Maos selvbergingspolitikk og den kraftige reduksjon av utenrikshandelen rammet havnebyene [[Ningbo]] og [[Wenzhou]]. Selv om Mao investerte stort i utviklingen av jernbanenettet i det indre av landet, ble det ikke bygget noen større jernbanelinjer for å bøte på de vanskelige kommunikasjonene i det sørlige Zhejiang.<ref name="www3.interscience.wiley.com">{{Kilde www |url=http://www3.interscience.wiley.com/cgi-bin/fulltext/118764017/PDFSTART |tittel=Arkivert kopi |besøksdato=2009-02-14 |arkiv-dato=2021-11-20 |arkiv-url=https://web.archive.org/web/20211120153456/http://www3.interscience.wiley.com/cgi-bin/fulltext/118764017/PDFSTART |url-status=død }}</ref>

Zhejiang var aldri sentralmyndighetenes yndling. Provinsen har dårlig med naturressurser og ligger tildels utsatt til for oversvømmelser. Men private kapitalistiske interesser har likevel gjort Zhejiang til økonomisk ledende.<ref name="www3.interscience.wiley.com"/> Det nordøstre Zhejiang, som er del av [[Yangtze]]deltaet, er flatt, mer utviklet, mer industrielt orientert, og det er her de eldste spor etter sivilisasjoner i Zhejiang er blitt funnet der.<ref name="www3.interscience.wiley.com"/> Det sørlige Zhejiang er fjellrikt, og ikke godt jordbruksland, og har tradisjonelt vært fattig og dårlig utviklet. Men [[Deng Xiaoping]]s [[reform og åpning|særegne økonomiske reformer]] frigjorde det lokale initiativ og tilrettela for entreprenører, slik at fremgangene der har vært nesten uten sidestykke i landet. Byene der, fremfor alt [[Wenzhou]] men også [[Yiwu]], er blitt viktige eksportsentra.

Selv om det skurret med [[konfucianismen]]s idealer fremmet høylærde [[mandarin (embedsmann)|mandarin]]er i Zhejiang, blant annet [[Shi Ye]] av [[Yongjia-skolen]], engasjement innen handel. Dette har også bidratt til å legge et grunnlag for Zhejiangs økonomiske vekst og velstand.