Redigerer Yang Tingyun (avsnitt)

==Liv og virke==
I [[1579]] tok han som ung mann den høye embedsmannseksamen som gav ham graden ''[[juren]]'', og i [[1592]] tok han den aller høyeste graden, ''[[Jinshi (mandarin)|jinshi]]'', og ble stormandarin. Fra [[1592]] til [[1599]] var han distriktsmagistrat ''(zhixian)'' i [[Anfu]] i [[Jiangxi]], og fra [[1602]] til [[1609]] «sensor» (dvs. regionalinspektør) for [[Keiserkanalen]] og senere i [[Sichuan]], [[Huguang]] og så [[Jiangxi]].<ref>Nicolas Standaert (red.): ''Handbook of Christianity in China – Volume One: 635-1800'', Brill, Leiden 2001, s. 403, 413</ref> 

Høyst sannsynlig kom han som ivrig lek [[buddhist]] inn i den bevegelsen som var oppstått rundt munken Zhuhong (1535–1615), og var nokså sterkt rotfestet der religiøst. Han traff den kjente jesuittmisjonæren [[Matteo Ricci]] i [[Beijing]] i [[1602]], men ble først døpt i eller rundt 1611, etter å ha funnet veien til kristendommen gjennom sin venn Li Zhizao og jesuittmisjonæren [[Lazzaro Cattaneo]]. Antagelig var det pater Cattaneo som døpte ham i Hangzhou, men det kan også ha vært pater [[Nicolas Trigault]].<ref>Nicolas Standaert (red.): ''Handbook of Christianity in China – Volume One: 635-1800'', Brill, Leiden 2001, s. 405, 408</ref> Mange detaljer om hans dyptpløyende konversjonsprosess er kjent gjennom vestlige kilder.<ref>Kildene ''Litterae Annuae'' og [[Daniello Bartoli]]: ''Dell'Historia Delle Compagnia di Giesu: La Cina'', 1663.</ref> Som så mange andre mandariner måtte han i forbindelse med dåpen finne en løsning for sin [[konkubine]] – han sendte henne fra seg, men sørget rikelig for hennes underhold. 

Yang Tingyun hjalp pater [[Giulio Aleni]] og fire-fem andre jesuittmisjonærer i sikkerhet ved å skjule dem i sin residens i Hangzhou under den forfølgelsen som brøt ut etter Nanjingepisoden og var på sitt mest intense fra [[1616]] til [[1617]]. Yang Tingyun engasjerte seg samtidig skriftlig og muntlig i debatt med og kritikk av viseministeren Shen Que i [[Nanjing]] hvis stadige memorialer med angrep på misjonærene hadde utløst forfølgelsene og beslagleggelsen av jesuittenes residens i Nanjing og deres eiendeler der.<ref>Ad Dudink: ''«The Inventories of the Jesuit House at Nanking, Made Up During the Persecution of 1616-1617 (Shen Que, '"Nangong shudu", 1620)»'', i ''Humanistic Culture'' (1996), s. 119-157</ref>      

Likesom de to andre av ''de tre søyler'' hadde han et omfattende forfatterskap i det som ble kalt «Himmelske Studier» ''(tianxue)''. Han søkte solid eller praktisk kunnskap ''(shixue)'', og en dypere forståelse av [[De konfucianske klassikere|de klassiske tekster]] ''(jingxue)''. Likesom de andre strebet han etter en objektiv moral i motsetning til den intuitivt orienterte Wang Yangming-skolen (han var som de andre mer tilknyttet [[Donglin-akademiet|Donglinbevegelsen]]), hadde en kritisk holdning til Cheng-Zhu-skolen og var mer inspirert av Han-visdom. Deres konversjon til kristendommen ble ledsaget av en kritikk av buddhismen, og ledende buddhister rettet også kritikk mot katolisismen. 

Yang var aktiv i oppbyggingen og undervisningen av de kristne der han kom. Det var etablert mange katolske [[sodalitet]]er i Kina, og Yang gav undervisning for disse, som i Hangzhou for ''Vievannssodaliteten'',<ref>Nicolas Standaert: ''Yang Tingyun, Confucian and Christian in late Ming China : his life and thought'', Leiden – New York: E. J. Brill 1988, s. 65, 88</ref>, og sikkert også for det karitative selskap ''(renhui)'' som han selv hadde vært med på å opprette sammen med [[Wang Zheng (mandarin)|Wang Zheng]].  Han var også med på å finansiere trykking og spredning av jesuittmisjonærenes omfattende religiøse og [[humanisme|humanistiske]] forfatterskap og oversettelsesarbeid, og skrev forord til flere av deres verker. Mange av disse vitner om en dyp forståelse også av deler av kristen lære som var særlig fremmed for vanlige kineseres tankegang, og viste hvordan disse elementer også hadde en resonansbunn i den tidlige konfucianisme. Særlig illustrerende i så måte er hans forord til Alenis ''Dizui zhenggui'' der han går inn på syndsbekjennelse og [[skriftemål]].   

Yang Tingyun hadde også høye embedsstillinger etter at han ble katolikk. Blant annet var han viseminister ved hoffet for de keiserlige underhold ''(guanglu shaoqing)'' i [[1623]] og deretter viseguvernør for metropolitanprefekturet ''(shuntian fucheng)''. Sannsynligvis var han også engasjert i oppbyggingen av de keiserlige styrker i lys av den voksende trussel fra [[tungusere|tungusiske]] stammer i nord. Han trakk seg tilbake i [[1625]], og døde to år etter i Hangzhou. 

Hans datter, ''Agnes Yang'', ble en av de fremtredende katolske kvinner som i sin tid betød meget for kirkens vekst; hun ledet en gruppe konsekrete jomfruer som utførte karitativt arbeid i Hangzhou.<ref>Nicolas Standaert (red.): ''Handbook of Christianity in China – Volume One: 635-1800'', Brill, Leiden 2001, s. 394</ref>