Redigerer Wings (avsnitt)

== Årene med Wings ==
Sent i 1971 ble trommeslager [[Denny Seiwell]] og eks-[[Moody Blues]]-gitaristen og -sangeren [[Denny Laine]] hyret inn for å delta på Paul McCartney og hans kone Linda McCartneys tredje post-Beatles-prosjekt, å spille inn albumet ''[[Wild Life]]''. Det ble det første albumet som helt ble kreditert «Wings». Gruppens navn sies å ha kommet til McCartney mens han var på sykehuset og ba for sin kone som holdt på å føde deres andre barn, [[Stella McCartney|Stella]]. McCartney minnes i filmen ''[[Wingspan]]'' at fødselen var «litt av et drama»; det var komplikasjoner, og både moren og barnets liv var en stund i fare. McCartney ba intenst, og bildet av vinger kom for hans indre. Navnet på hans nye gruppe skulle derfor være «Wings».

I 1972 vendte McCartney tilbake til å turnere med musikken sin. Det ble en svært improvisert turne til universiteter i [[England]] og steder i [[Europa]] (deriblant Oslo) med gruppen i en liten varebil. McCartney insisterte på at ingen Beatles-sanger skulle spilles. Han hadde noen hits med de relativt lette singlene «[[Mary Had A Little Lamb]]» og «[[C Moon]]» samt rockeren«[[Hi Hi Hi]]». Den siste ga ham trøbbel med [[BBC]] på grunn av påståtte narkotika-referanser.

Tidlig på året 1973 gjentok McCartney dette mønsteret og hyrte eks-[[Spooky Tooth]] gitaristen [[Henry McCullough]] og ga bandet nytt navn – Paul McCartney and Wings – for det nye albumet ''[[Red Rose Speedway]]''. Albumet ble ikke godt mottatt av kritikerne, men publikum sendte det til topps på de amerikanske albumlistene. Sangen «[[My Love]]» som han annonserte som den nye«[[Yesterday]]», ble Wings' første nummer 1 hit.

Det samme året filmet han sin første [[TV]]-spesial, ''James Paul McCartney'', som ble hardt kritisert av rockejournalisten Lillian Roxon. 

=== «Live and Let Die» ===
Wings spilte også inn tittelsangen for ''[[James Bond]]''-film med [[George Martin]] som produsent; «[[Live and Let Die]]». I årene etter har denne sangen, «[[Live and Let Die]]», stått som en av de mer minneverdige tittelsangene og blir alltid framført på McCartneys konserter, ofte med [[fyrverkeri]] som ekstra effekt.

Etter albumet ''Red Rose Speedway'' forlot både Denny Seiwell og Henry McCullough gruppen. Ekteparet McCartney sto igjen med Denny Laine for å gjøre deres neste album. De dro til [[EMI]]s innspillingsstudio i [[Lagos]], [[Nigeria]], og spilte inn det som skulle bli deres gjennombruddsalbum: ''[[Band on the Run]]''.

Albumet, hvor McCartney igjen spilte de fleste instrumentene, inkludert trommer, fikk en meget god mottakelse av både media og publikum. Albumet gjorde mye for å restaurere McCartneys noe ødelagte post-Beatles-renommé. Albumet gikk rett til topps på hitlistene og avga et halvt dusin med hit-singler, deriblant rockere som «[[Jet (sang)|Jet]]» og «Helen Wheels» (som forøvrig kun var inkludert på den amerikanske utgivelsen av albumet) og tittelsangen «[[Band on the Run]]». Albumet regnes i dag som det beste post-Beatles albumet.

=== En gruppe igjen ===
Etter dette ble [[Jimmy McCulloch]] og Geoff Britton ansatt i den reduserte gruppen på henholdsvis gitar og trommer. Sammen utga de albumene ''[[Venus and Mars]]'' ([[1975]]), innspilt i [[New Orleans]], og ''[[Wings at the Speed of Sound]]'' (1976), innspilt i [[Nashville]]. Begge tok topp-plasseringer. I løpet av denne tiden erstattet [[Joe English]] Britton på trommer.

I den samme perioden hadde Wings en svært suksessfull og teatrisk verdensturne, dokumentert på trippel-LP-en ''[[Wings Over America]]'' som inneholdt konsertopptak fra [[1975]]-turnen i [[Australia]], som var McCartneys første besøk der siden The Beatles i [[1964]].

McCartney holdt seg fortsatt langt unna Beatles-sanger. Kun fem nummer ble inkludert. Konserten i [[Seattle]], [[USA]], ble filmet og senere utgitt som konsertfilm kalt ''Rockshow'' i [[1980]]. Ny singler fra denne perioden var «[[Silly Love Songs]]» og «[[Let 'Em In]]»

=== Forretningsmannen ===
I 1976 tok McCartney initiativet til [[Buddy Holly]]-uken i London, grunnlagt på det som ville ha vært Hollys 40-års-fødselsdag og markert med årlig kjendisfest. McCartney har hatt en livslang beundring for musikken til denne rock'n'roll-pioneren. Det ble også reflektert i at han kjøpte alle rettighetene til Hollys etterlatte sanger. 

Som en god forretningsmann kjøpte han også rettighetene til en musikal han hadde sett i USA, og denne investeringen betalte seg da den ble gjort om til film; ''[[Grease]]''.

=== Obskur og suksessrik ===
Etter den store verdensturneen tok McCartney en pause, og i dette avbruddet produserte han to album, ett som var ett av de mest obskure og ett annet som var ett av de mest suksessfulle:

I løpet av 1977 produserte han et lite kjent album kalt ''Thrillington'', en orkesterversjon uten vokal av hans tidligere ''[[Ram (album)|Ram]]''-album, utgitt under [[pseudonym]] «Percy ‘Thrills’ Thrillington». 

Og på slutten av 1977 utga han en ballade ved navn «[[Mull of Kintyre (sang)|Mull of Kintyre]]», en ode til [[Skottland]]s våte kyst han hadde gjort til sitt hjem tidlig på 1970-tallet. Dens brede appell, utgitt rett før julesalget, gjorde den til en massiv suksess som dominerte platelistene i [[Storbritannia]], [[Australia]] og i mange andre land fram til nyttår og ble en av de mestselgende singler i Storbritannia gjennom alle tider.

=== Tilbake i London ===
I 1978 kom albumet ''[[London Town]]'', men under innspillingen av dette i mai [[1977]] forsvant både Joe English og Jimmy McCulloch fra bandet. Sistnevnte døde av en [[heroin]]-overdose i [[1979]]. Selv om albumet fortsatt ble utgitt som et Wings-album, var musikerne McCartney, hans kone og Danny Laine pluss en rekke studiomusikere. Albumet steg likevel nesten helt til toppen av hitlistene, nådde andreplassen med en markert mykere soft-rock, synt-basert lyd. Ut av albumet fikk også Wings en ny #1 hit på samvittigheten. «[[With a Little Luck]]» føk til toppen i USA. Albumets andre singelslipp var rockeren I've Had Enough, men ble ingen nevneverdig stor hit på tross av at den hyppig ble spilt på radiostasjoner i USA.

I 1979 utga Wings singlen «[[Goodnight Tonight]]», som ble gruppas svar på den nye discobølgen og som endte som en topp 5-singel i USA. I det samme året ble også gruppas siste album gitt ut. ''[[Back to the Egg]]'', ble ingen stor suksess for gruppa. Den ble ikke godt mottatt av kritikerne, og heller ikke publikum var over seg av begeistring. Plata endte sin ferd på albumlistene med en beskjeden 6.-plass. Likevel har dette albumet blitt gjenoppdaget og har i dag et bedre ry enn det den hadde rundt utgivelsesdatoen.

===Siste turne===
I november og desember i 1979 hadde Wings sin avskjedsturne i Storbritannia som hadde sitt klimaks i en massiv konsert i London med mengder av andre musikere i ‘rockestra’-sammensetning til støtte for [[UNICEF]] og flyktningene i [[Kambodsja]]. Den siste oppsetningen av Wings hadde gitaristen [[Laurence Juber]] og trommeslager [[Steve Holly]] som kom med i gruppen i [[1978]]. I løpet av turnen ble live-utgaven av «[[Coming Up]]» spilt inn. En versjon som senere (i 1980) kom til å bli en listetopp i USA.

Wings ble aldri oppløst. Det døde forsiktig ut og ble endelig avsluttet i [[1982]], men var i realiteten dødt allerede da McCartney ble arrestert og fengslet i Japan for narkotikabesittelse. Den utsolgte turneen ble avlyst, og etter dette ga McCartney ut to album (''McCartney II'' og ''Tug of War''), før gruppa fikk sin endelige spiker i kista.