Redigerer Wannsee-konferansen (avsnitt)

==Bakgrunn==
[[File:Bundesarchiv Bild 183-B0716-0005-007, Oberstes Gericht, Globke-Prozess, Beweisstück.jpg|thumb|Side 6 i SS-offiser Karl Jägers rapport om fremdriften i [[holocaust i Litauen]] fra juli til november 1941. Rapporten viser antall drepte med sted og dato. Rapporten ble levert den 1. desember 1941.]]
Det var omkring 10 millioner jøder i Europa i [[mellomkrigstiden]], over halvparten av disse i [[Polen]] og [[Sovjetunionen]]. Okkupasjonen av Polen i 1939 og erobringen av vestlige deler av Sovjetunionen (inkludert de baltiske landene) fra 1941 innebar at flere millioner jødiske innbyggere befant seg på tyskkontrollert område. Tyskland og Sovjetunionen delte Polen og Baltikum mellom seg i henhold til [[Molotov-Ribbentrop-pakten]] av 1939. Vest for delelinjen ble jødene for en stor del holdt i ghettoer etter okkupasjonen fra september 1939.<ref name="Snyder2011" /><ref>[[#Encyclopedia|Rozett & Spector (2013)]] s. 5-6</ref>

I mai 1939 viste folketelling at det var {{formatnum:112500}} ''mischlinge'' i det tyske riket. I 1942 var antallet langt større når de okkuperte og annekterte områdene ble regnet med.<ref name="hofmann" />

=== Utvandrings- og bosettingsplaner===
{{Se også|Madagaskarplanen}}
På 1930-tallet ønsket nazistene å presse flest mulig jøder til å utvandre.<ref name="Davis" /> I august 1938 ble ''Zentralstelle für jüdische Auswanderung'' (sentralkontoret for jødisk utvandring) etablert i Østerrike under daglig ledelse av [[Adolf Eichmann]].<ref name="Safrian">Safrian, H. (2000). Expediting Expropriation and Expulsion: The Impact of the “Vienna Model” on Anti-Jewish Policies in Nazi Germany, 1938. ''Holocaust and Genocide Studies'', 14(3), 390-414.</ref><ref>Niewyk, D. L., & Nicosia, F. R. (2003). ''The Columbia guide to the Holocaust''. Columbia University Press.</ref> Etter Eichmanns arbeid med å presse jødiske østerrikere til å utvandre, opprettet Heydrich en tilsvarende ordning i selve Tyskland  (''Altreich'') fra januar 1939.<ref name="Safrian" /> Formelt hadde jødiske borgere av Tyskland anledning til å utvandre også etter krigsutbruddet og formelt til oktober 1941.<ref>[[#Encyclopedia|Rozett & Spector (2013)]] s. 58-59</ref> I [[Riksprotektoratet Böhmen-Mähren]] videreførte Eichmann arbeidet med å presse jødene til å utvandre fra det okkuperte området fra juli 1939.<ref name="Bukey">{{Kilde artikkel|tittel=The Greater German Reich and the Jews: Nazi Persecution in the Annexed Territories 1935−1945|publikasjon=Holocaust and Genocide Studies|doi=10.1093/hgs/dcw061|url=https://academic.oup.com/hgs/article/30/3/534/2738911|dato=2016-12-01|fornavn=Evan B.|etternavn=Bukey|serie=3|språk=en|bind=30|sider=534–537|issn=8756-6583|besøksdato=2020-02-17}}</ref> Under Wannsee-konferansen ble det rapportert at i alt {{formatnum:537000}} jøder var «overtalt» til å utvandre fra riket og fra okkuperte områder: {{formatnum:360000}} fra selve Tyskland (''Altreich''), {{formatnum:147000}} fra Østerrike og {{formatnum:30000}} fra Böhmen og Mähren. Utvandringen ble finansiert av velstående jøder som også dekket reisekostnader for ubemidlede.<ref name="Poliakov" /><ref>{{Kilde www|url=https://encyclopedia.ushmm.org/content/en/article/the-holocaust-in-bohemia-and-moravia|tittel=The Holocaust in Bohemia and Moravia|besøksdato=2020-02-11|forfattere=|dato=|språk=en|verk=encyclopedia.ushmm.org|forlag=|sitat=The partition of Czechoslovakia in 1938–1939 determined the fate of its Jews during World War II. After the breakup of Czechoslovakia, approximately 118,310 persons defined as Jews lived in the Protectorate of Bohemia and Moravia. Before 1941, approximately 26,000 Jews were able to emigrate.}}</ref>

Høsten 1939 utarbeidet Eichmann og [[Franz Walter Stahlecker]] [[Nisko-planen|Niskoplanen]] som la opp til å fordrive jøder fra øvre Schlesien til Lublin-området i Generalguvernementet, helt øst i tyskkontrollert område ved grensen til delelinjen mot Sovjetunionen. Planen ble oppgitt etter noen måneder på grunn av angivelige tekniske problemer eller på grunn av motstand fra [[Hans Frank]]. Noen tusen hadde da blitt deportert til det tiltenkte «reservatet» ved [[Lublin]].  [[Bełżec (utryddelsesleir)|Bełżec utryddelsesleir]] ble senere anlagt i dette området.{{Sfn|Mixon|2019|s=53}}<ref>Milton, S. (1990). The context of the Holocaust. ''German Studies Review'', 13(2), 269-283.</ref><ref>[[#Encyclopedia|Rozett & Spector (2013)]] s. 47</ref><ref>Mazower, M. (2009). ''Hitler's empire: how the Nazis ruled Europe.'' Penguin.</ref> Eichmann hadde allerede lagt plan for deportasjon av flere hundre tusen jøder fra Bøhmen, Mähren, Wien og selve Tyskland da Himmler stanset planen.<ref>Browning, C. R. (2000). ''Nazi policy, Jewish workers, German killers''. Cambridge University Press.</ref><ref>Browning, C. R. (1995). ''The path to genocide: Essays on launching the final solution.'' Cambridge University Press.</ref> [[Odilo Globocnik]], SS-sjef i Lublin, skal i 1939 ha vært innforstått med at en stor andel av jødene i reservatet ville sulte ihjel.<ref>Longerich, P. (2001). ''Policy of Destruction: Nazi Anti-Jewish Policy and the Genesis of the Final Solution'' (Vol. 22). United States Holocaust Memorial Museum, Center for Advanced Holocaust Studies.</ref>

Ifølge Molotov-Ribbentropp-pakten skulle rundt {{formatnum:500000}} etnisk tyske ([[Folketyskere|''Volksdeutsche'']]) forflyttes fra Øst-Europa og bosettes vest for delelinjen. Ifølge [[Götz Aly]] skapte de titusenvis tilflyttede til tyskokkuperte områder en kjedereaksjoner ved at jøder og etnisk polske ble fordrevet østover til områder der det manglet mat og husly: Sult, epidemier og husmangel blant de fordrevne utløste planer for mer drastiske tiltak. De sivile tyske administratorene ønsket ikke at fordrevne jøder skulle ha varig tilhold i deres ansvarsområder.<ref>{{Kilde www|url=https://www.idunn.no/doi/abs/10.18261/ISSN1504-3053-2002-02-01|tittel=Tilintetgjørelsen av de europeiske jødene {{!}} NNT|besøksdato=2022-01-06|forfattere=Fure, Odd-Bjørn|dato=26. mai 2002|språk=no|verk=Nytt Norsk Tidsskrift|doi=10.18261/issn1504-3053-2002-02-01}}</ref><ref name="Zukier" />

Eichmann tok initiativ overfor Himmler om å iverksette [[Madagaskarplanen]] som flere ledende nazister snakket om. Himmler ga klarsignal til innledende undersøkelser og planlegging som Eichmann og [[Dieter Wisliceny]] gjennomførte. I august 1940 sendte Eichmann medarbeidere til alle okkuperte områder for å sammenstille statistikk over den jødiske befolkningen. Etter møter med det franske kolonidepartementet skisserte planen at 4 millioner jøder kunne bosettes på [[Madagaskar]].<ref name="Poliakov" />{{Sfn|Reynolds|1961|p=97-98}} Madagaskarplanen var vanskelig å gjennomføre så lenge Storbritannia fortsatte krigen mot Tyskland. Etter invasjonen av Sovjetunionen den 22. juni 1941 ble iverksetting av planen utsatt på ubestemt tid.<ref name="Poliakov" />{{Sfn|Reynolds|1961|p=97-98}}{{Sfn|Mixon|2019|s=53}}

Da de forskjellige bosettings- og utvandringsprosjektene ble lite eller ikke noe av, medvirket det til at ideen om å drepe alle jødene ble befestet i ulike deler av naziregimet i løpet av 1941. Da Madagaskarplanen ikke ble noe av fikk Hans Frank lovnad fra Hitler om at jødene skulle fjernes fra Generalguvernementet i nær fremtid.<ref name="buhler" />

===Holocaust===
Holocaust begynte med [[Operasjon Barbarossa|invasjonen av Sovjetunionen]] juni 1941 og begynte øst for delelinjen av 1939. Utryddelsen skjedde hovedsakelig i form av masseskytinger bak [[Østfronten (andre verdenskrig)|østfronten]] i regi særlig av ''[[Einsatzgruppen]]'', blant annet ved [[holocaust i Litauen]], [[holocaust i Latvia]],<ref name="Hagtvet2000" /><ref name="Schleunes" /><ref name="Zukier" /><ref name="Boyd" />{{Sfn|Mixon|2019|s=84}} [[Holocaust i Romania|Bukovina og Bessarabia]].<ref name="Solonari" /><ref name="Dobroszycki" /> Innen utgangen av 1941 var mellom {{formatnum:500000}} og {{formatnum:800000}} jøder drept og hele regioner ble erklært som «jødefrie».<ref name="Matthaus" /> Den antijødiske propagandaen ble trappet opp, «løsning på jødespørsmålet» ble diskutert åpent i tyske aviser og de første jødene ble deportert fra selve Tyskland i oktober 1941.<ref name="introduction" />

Sommeren 1941, etter at Einsatzgruppene hadde innledet massedrapene bak østfronten, fastsatte det tyske [[Reichsministerium für die besetzten Ostgebiete|østministeriet]] retningslinjer for håndtering jødespørsmålet. Ministeriet så for seg at etter krigen ville jødespørsmålet bli behandlet samlet og likt for hele Europa og påpekte at erfaringene fra de erobrede områdene (det vil si massedrap) peker på en løsning for hele problemet. De erobrede områdene av Sovjetunionen og [[Generalguvernementet]] hadde den største delen av jøder i Europa.<ref name="buhler" />

[[Tilintetgjørelsesleir]]er ble etablert i den okkuperte delen av Polen fra sent i 1941.<ref>[[#Encyclopedia|Rozett & Spector (2013)]] s. 48, 62</ref><ref name="Maher" /> [[Chełmno (konsentrasjonsleir)|Kulmhof]] (polsk: ''Chełmno'') var i drift fra den 8. desember 1941 for å drepe jødene i [[Łódź]] og [[Reichsgau Wartheland|Wartheland]], og der ble [[gassvogn]]er tatt i bruk i stor skala.<ref>Reed-Purvis, J. (2003). From" Mercy Death" to Genocide'. ''History Review,'' 45, 5-8.</ref><ref>[[#refBruland2008|Bruland (2008)]] s. 16</ref> Kulmhof var det første faste drapsanlegget.<ref name="buhler" /> [[Bełżec]] ble den andre rene utryddelsesleiren under [[holocaust]] etter at den i november 1941 ble omgjort til utryddelsesleir.<ref name="ONeil" /><ref>{{Kilde bok|tittel=Heinrich Himmler|etternavn=Longerich|fornavn=Peter|utgiver=Oxford University Press|år=2011|isbn=|utgivelsessted=Oxford|side=|sider=|kapittel=|sitat=}}</ref><ref name="Mazower">Mazower, M. (2009). ''Hitler's empire: how the Nazis ruled Europe''. Penguin.</ref> Firmaet [[J. A. Topf & Söhne]] fikk i oktober 1941 i oppdrag å utvide krematoriekapasiteten i [[Auschwitz]] som på det tidspunktet ikke var en utryddelsesleir.<ref name="Davis" />

===Ordre om igangsetting av holocaust===
{{utdypende|Ansvar for holocaust}}
[[Fil:Carta Göring.JPG|thumb|Brev fra [[Hermann Göring]] til [[Reinhard Heydrich]] datert juli 1941, der Göring ønsker en hovedplan for ''Endlösung der Judenfrage'' («[[den endelige løsningen]] på [[jødespørsmålet]]») og lover full støtte til tiltakene.<ref>https://www.ushmm.org/wlc/en/article.php?ModuleId=10007112</ref> Brevet var trolig utformet av [[Adolf Eichmann]]s avdeling og lagt frem for Göring til godkjenning.<ref name="Overy" /> Ordlyden er vag og nevner «utvandring» og «evakuering» på den «gunstigste måten under de rådende omstendigheter».]]
Det er uklart når, hvordan og av hvem ordren om å gjennomføre massedrap på alle jødiske menn, kvinner og barn ble gitt. Dette skyldes at det er lite skriftlig bevart og at ordrer og ønsker fra Hitler var muntlige og vagt og omtrentlig formulert. Når Hitler uttrykte et ønske var det opp til de forskjellige delene av partiet og statsapparatet å iverksette dette etter egen tolkning.<ref name="Kay" />{{Sfn|Mixon|2019|s=40}} Det er usikkert om det sommeren 1941 fantes en overordnet ordre eller plan. Göring signerte den 31. juli 1941 et brev til sjef for [[Reichssicherheitshauptamt|RSHA]] Heydrich, trolig forfattet av Heydrich selv (eller av Eichmann). Notatet ga Heydrich fullmakt til å utarbeide den endelige løsningen på jødespørsmålet. Ordlyden er vag og nevner «utvandring» og «evakuering» på den «gunstigste måten under de rådende omstendigheter». Heydrich fikk også fullmakt til å involvere andre deler av statsapparatet der det var nødvendig.{{Sfn|Mixon|2019|s=44}} 

I mai og juni 1941 gikk det ut ordre fra Hitlers hovedkvarter om at på østfronten gjaldt ikke de vanlige reglene for behandling av sivile og krigsfanger.<ref name="Overy" /> De første ukene etter invasjonen av Sovjetunionen ble stort sett bare voksne jødiske menn massakrert. Rapporter fra en av Einsatzgruppene tyder på at drap på alle jøder ble rutine i løpet av juli og gjerningsmenn vitnet etter krigen om at ordren om massedrap også på kvinner og barn ble gitt i slutten av juli 1941. I august var massedrap på jøder et velkjent og vanlig tema i møtereferater fra den tyske toppledelsen i øst. [[Franz Walter Stahlecker]] noterte 15. oktober 1941 i sin første rapport om [[Einsatzgruppen]]e at i henhold til den grunnleggende ordren ble målet om fullstendig fjerning av jødene iverksatt besluttsomt med alle midler. Wehrmachts regler for styrkenes atferd i Sovjetunionen (delt ut før invasjonen) anga «hensynsløse tiltak» (engelsk: ''ruthless measures'') mot bolsjevikiske hatpredikanter (tysk: ''Hetzer''), partisaner, sabotører og jøder – bare jøder var nevnt uten å angi konkrete handlinger som grunnlag for straffeaksjon. [[Einsatzgruppen]]e samarbeidet med [[Wehrmacht]] bak østfronten og Einsatzgruppenes massedrap var trolig ikke mulig uten Wehrmachts aksept eller medvirkning.<ref name="Mason" /><ref name="Arad2005">Arad, Y. (2005). [https://www.zfo-online.de/index.php/zfo/article/view/2474 The Murder of the Jews in German-Occupied Lithuania (1941–1944)] {{Wayback|url=https://www.zfo-online.de/index.php/zfo/article/view/2474 |date=20181114060237 }}. ''Zeitschrift für Ostmitteleuropa-Forschung/Journal of East Central European Studies'', 54(1), 56-79.</ref>{{Sfn|Mason|1988|p=552}}<ref name="Kay" /><ref>Headland, R. (1992). ''Messages of Murder: A Study of the Reports of the Einsatzgruppen of the Security Police and the Security Service, 1941-1943.'' Fairleigh Dickinson Univ Press.</ref>{{rp|199}}  Hitler hadde den 12. desember 1941 et hemmelig møte i Berlin med topplederne, møtet er kjent fra [[Goebbels]]' og [[Hans Frank]]s notater. Himmler møtte Hitler den 18. desember og noterte at møtet blant annet handlet om jødespørsmålet og at jødene skulle utryddes som partisaner.<ref name="NYT1998" /><ref>{{Kilde www|url=https://www.dagbladet.no/a/65435339|tittel=Hitler ga ordren om drapene|besøksdato=2019-05-05|dato=1998-01-20|fornavn=Asbjørn|etternavn=Svarstad|språk=no|verk=Dagbladet.no}}</ref>

Holocaust ble gjennomført av ulike og delvis koordinerte deler av statsapparatet, og disse forskjellige grenene av apparatet var misunnelige på og konkurrerte til dels med hverandre.<ref name="Mason" /> 

====Perspektiver====
[[File:Margareta and Hans Mommsen IEIS Conference Arno J Mayer-001.jpg|thumb|Historikeren [[Hans Mommsen]] var en ledende ekspert på nazismen og holocaust, og mente at holocaust var resultat av kumulativ radikalisering. [[Margareta Mommsen]], professor i statsvitenskap, til venstre.{{byline|Olli Eickholt}}]]
Det er usikkert hva som var den utløsende faktoren for holocaust og forskningen frembragt på bakgrunn av den faglige debatten mellom intensjonalister og funksjonalister på 1970-1980-tallet skapte en god del uklarhet om hvilken rolle Wannsee-konferansen spilte.<ref name="Roseman2003" /> 

De såkalte intensjonalistene blant andre [[Eberhard Jäckel]] (tysk) og [[Daniel Goldhagen]] (amerikansk) mener at holocaust var et resultat av en tidlig og stor plan hos Hilter og de ledende nazistene, eller i det minste at holocaust var resultat av Hitlers presist uttrykte ønske. For eksempel Goldhagen har antatt at Hitler tok beslutningen om utryddelse en gang tidlig i 1941 før de omfattende massakrene begynte senere samme år.<ref name="Mason" /><ref name="Moses" /><ref name="NYT1998" /> Den amerikanske historikeren [[Lucy Dawidowicz]] mente at holocaust var en del av Hitlers politikk og ideologi så tidlig som i 1919, slik det fremgår blant annet av Hitlers taler. Den tyske historikeren [[Eberhard Jäckel]] mente at Hitler var den eneste eller avgjørende drivkraften bak holocaust med henvisning til brev fra 1919 og ''[[Mein Kampf]]''.<ref name="Davis" />

De såkalte funksjonalistene mener at holocaust vokste frem gradvis tildels på lavere nivå i statsapparatet som resultat av stadig flere anti-jødiske tiltak - noe som var mulig på grunn av de kaotiske forholdene i nazistaten med konkurrerende administrative enheter med overlappende ansvarsområder. Den amerikanske historikeren [[Wendy Lower]] skriver at naziregimet var preget av til dels motstridende tiltak fra ledere i ulike deler av apparatet. Handlingene var drevet dels av egeninteresse, preget av rivalisering og med ulike perspektiver på det tredje rikets fremtid. Regionale ledere valgte ofte de mest radikale alternativene og iverksatte målrettede initiativer.<ref>Lower, W. (2005). ''Nazi empire-building and the Holocaust in Ukraine''. Univ of North Carolina Press.</ref> For eksempel ble [[Alfred Rosenberg]] som [[Reichsministerium für die besetzten Ostgebiete|riksminister for de okkuperte områdene i øst]] utkonkurrert av Himmlers SS. [[Martin Broszat]] stilte spørsmål ved om Hitler hadde gitt ordre om å drepe alle jødene. Historikeren Hans Mommsen mente det ikke var belegg for en tidlig og klar plan.<ref>Schleunes, K. A. (1970). ''The twisted road to Auschwitz: Nazi policy toward German Jews, 1933-1939.'' University of Illinois Press.</ref><ref name="Zukier" /><ref name="Boyd" />{{Sfn|Mixon|2019|s=39}} Mommsen regnet Hitler som en svak diktator som ble drevet av omstendighetene og motstridende fraksjoner.<ref name="NYT1998" /><ref name="Moses">Moses, A. D. (1998). [https://doi.org/10.1111/0018-2656.00049 Structure and agency in the Holocaust: Daniel J. Goldhagen and his critics]. ''History and Theory'', 37(2), 194-219.</ref><ref name="Mason" /> [[Ian Kershaw]] beskrev situasjonen som ''working towards the Führer'' der det ble valgt stadig mer radikale tiltak som tilsammen skapte politikken antydet ideologisk av Hitler.<ref>{{Kilde artikkel|url=https://doi.org/10.2307/j.ctvw0498r.4|verk=The Participants: The Men of the Wannsee Conference|forfattere=Kulka, Otto Dov|dato=2017|utgiver=Berghahn Books|isbn=978-1-78533-671-3|utgave=1|tittel=Foreword|sider=xi-xix|redaktør1-fornavn=Hans-Christian |redaktør1-etternavn= Jasch |redaktør2-etternavn= Christoph |redaktør2-fornavn = Kreuttzmüller|doi=10.2307/j.ctvw0498r.4}}</ref>

Den tyskfødte historikeren [[Gerhard Weinberg]] tror at nazistenes beslutning om å drepe alle jødene kan ha vært påvirket eller utløst av reaksjonene på de første veldige massakrene på jøder straks etter invasjonen av Sovjetunionen.<ref name="McKale">McKale, D. M. (2011). ''Nazis after Hitler: how perpetrators of the Holocaust cheated justice and truth.'' Rowman & Littlefield Publishers.</ref>  [[Christopher Browning]] mener at euforien ved den raske fremrykkingen sommeren 1941 var den avgjørende drivkraften bak holocaust: Følelsen av å være uovervinnelige gjorde at nazistene ville utvide folkemordet fra Sovjetunionen (der det pågikk for fullt) til alle områder de kontrollerte.<ref>{{Kilde avis|tittel=Observer review: The Origins of the Final Solution by Christopher Browning|url=https://www.theguardian.com/books/2004/may/23/historybooks.features1|avis=The Observer|dato=2004-05-22|besøksdato=2019-11-17|issn=0029-7712|språk=en-GB|fornavn=Neal|etternavn=Ascherson|sitat=Browning shows that this is wrong. The decisive impulse was not defeat but the euphoria of victory in Russia, in the summer of 1941. It was the sense that they were invincible which persuaded the Nazis that the genocide of Soviet Jews, which they were already carrying out, could be extended to the Jews of every nation they controlled.}}</ref> Browning konkluderte med at beslutningen om å drepe jødene Sovjetunionen ble tatt i juli 1941, mens beslutningen om å drepe jødene i resten av Europa ble tatt i oktober 1941. Browning antar at beslutningene ble tatt etter flere måneder med planlegging igangsatt av Hitler.<ref name="Browning1994" />

Det er ifølge blant andre [[Timothy Snyder]] mye som tyder på at invasjonen av Sovjetunionen var en utløsende faktor for holocaust.<ref name="Snyder2012">Snyder, T. (2012). The causes of the Holocaust. ''Contemporary European History,'' 21(2), 149-168. «Physical extermination was already German policy well before Auschwitz became the extermination facility with which we are familiar. Whether or not there was a camp at Auschwitz the Holocaust would have happened; indeed most of it happened before the major gas chambers at Birkenau were even on line; the same cannot be said about the German invasions of Poland and the Soviet Union – without these, the Holocaust is inconceivable.»</ref><ref name="Matthaus2007" /> Snyder tror at Tysklands [[Slaget om Moskva|tilbakeslag ved Moskva]] og [[Angrepet på Pearl Harbor|USAs inntreden i krigen]] side medvirket til opptrapping av massedrapene fra desember 1941. Hitler ga jødene skylden for tilbakegangen.<ref name="Snyder2015" /> Med Tysklands krigserklæring mot USA (11. desember) var det en virkelig verdenskrig og Hitler kunne trekke frem sin profeti fra januar 1939. Den tyske historikeren Christian Gerlach tror at denne nye og farlige situasjonen for det tyske regimet skapte en forestilling hos Hitler om jødene som sabotører, spioner eller partisaner - Heydrich og Rosenberg betraktet situasjonen på lignende måte. Basert på en detaljert studie av bakgrunnen for Wannsee-konferansen mener Christian Gerlach at den prinsipielle beslutningen om å drepe alle jødene ble tatt mellom den 7. og den 14. desember 1941.<ref name="Gerlach1998" />

===Planlegging av og formål med konferansen===
[[File:Wannsee Conference - Letter from Reinhard Heydrich to Martin Luther (Invitation).JPG|thumb|Brev fra Heydrich til [[Martin Luther (diplomat)|Martin Luther]] med beskjed om at konferansen er utsatt fra opprinnelig dato den 9. desember 1941.]]
Hensikten med konferansen var ikke å sette i gang massemordet, men å koordinere og forsterke den pågående innsatsen samt ordne opp i mangfoldet av anti-jødiske tiltak i Tyskland og okkuperte områder.<ref name="Gerlach1998" /><ref name="Hagtvet2000" /><ref name="Schleunes" /><ref name="Zukier" /><ref name="Boyd" />{{Sfn|Mixon|2019|s=84}} Da møtet ble avholdt var minst ½ og opp mot 1 million jøder myrdet i de erobrede områdene i øst. Etterhvert som historikerne har blitt overbevist om at beslutningen om å igangsette utryddelsen av jødene ble tatt sommeren eller høsten 1941, har det blitt tydelig at hensikten med møtet ikke var å ta den avgjørende beslutningen slik inntrykket opprinnelig var.<ref name="Roseman" /> 

Okkupasjonsmakten, særlig Himmlers elitestyrker, bak østfronten drev fra sommeren 1941 massakrer som i løpet av siste halvår 1941 utkrystalliserte seg til et fullskala folkemord. Himmlers avtalebok er bevart og Wannsee-konferansen kan dermed settes inn i en tidslinje med en serie møter Himmler holdt vinteren 1941-1942.<ref name="Roseman" /> Wannsee-konferansen omfattet ikke topplederne og derfor ble ikke den avgjørende beslutning om overgang til et altomfattende drapsprosjekt fattet der.<ref name="Roseman2003" /> Heydrichs invitasjon hadde som vedlegg fullmakten fra Göring av 31. juli 1941 der Heydrich ble oppnevnt som koordinator for den endelige løsning av jødespørsmålet innenfor den tyske innflytelsessfæren i Europa.<ref name="introduction" />

Wannsee-konferansen var en viktig hendelse under det pågående massemordet på jødene spesielt på grunn av Eichmanns utførlige møtereferatet som er et uvurderlig historiske dokument. Den samlede planleggingen av holocaust utenom dette møtet er omstridt i ettertid og lite dokumentert. Betegnelsen «Wannsee-konferansen» ble tatt i bruk etter krigen.<ref name="Gerlach1998" /> På grunn av mangel på skriftlige kilder uttalte [[Eberhard Jäckel]] at det mest bemerkelsesverdige med konferansen er at vi egentlig ikke vet hvorfor den ble avholdt.<ref name="Roseman" /><ref>Jäckel, E. (2019). On the purpose of the Wannsee conference. In James S Pacy & Alan Wertheimer (red): ''Perspectives on the Holocaust. Essays in Honor of Raul Hilberg'' https://doi.org/10.4324/9780429301513 (pp. 39-49). Routledge.</ref> Konsensus blant historikerne er at konferansen ble avholdt for å sikre en effektiv koordinering og iverksetting av jødeutryddelsen over hele Europa; fra Heydrichs perspektiv var et formål å knesette at RSHA hadde ledelsen av prosjektet.{{efn|«Today, it is widely held that the conference was convened either to ensure the efficient and European-wide implementation of a murderous programme that had already been decided upon or—and this is more an extension of this hypothesis than an alternative—to bring the participants to accept the co-ordinating role of the SS. Both interpretations, however—and here they don't differ from Kempner's early view—accept that the Wannsee Conference initiated the final phase of Nazi antisemitic policies and therefore has to be analysed in this context.»<ref name="Wolf2015" />}}<ref name="Wolf2015" />

Konferansen var opprinnelig berammet til den 9. desember 1941. Møtet ble trolig utsatt på grunn av [[angrepet på Pearl Harbor]] den 7. desember og forberedelsene til Tysklands [[krigserklæring]] mot [[USA]] (11. desember), verdenskrigen var dermed et faktum. Samtidig (5. desember) begynte en sovjetisk motoffensiv på østfronten. Tyske aviser gjenga konspirasjonsteorier om at jødene hadde skyld i at USA kom med i krigen.<ref name="Longerich2011" /><ref name="Russell" /><ref name="introduction" /><ref name=":4">{{Kilde avis|tittel=Byråkratane bak folkemordet|avis=Dag og Tid|url=https://www.dagogtid.no/feature/historie/byrakratane-bak-folkemordet-6.121.25044.186b30991b|etternavn=Hagtvet|fornavn=Bernt|dato=4. mars 2022}}</ref>

Til den 20. januar 1942 ble i tillegg til de opprinnelige deltakerne også [[Friedrich-Wilhelm Krüger]] ([[HSSPF]] i [[Generalguvernementet]]) og generalguvernør [[Hans Frank]] invitert, i deres stede deltok [[Karl Eberhard Schöngarth]] og [[Josef Bühler]]. Den britiske holocaustforskeren [[David Cesarani]] antok at utvidelse av deltakerlisten kan skyldes en glipp fra Heydrich ved den opprinnelige invitasjonen.<ref name="Longerich2011" /><ref name="Russell" /> Heydrich hadde tilsynelatende ikke tenkt å invitere noen fra Generalguvernementet. I et møte med Himmler i november 1941 hevdet Krüger at Hans Frank forsøkte å tilrive seg kontroll over den samlede håndteringen av jødespørsmålet. Etter samråd med Eichmann i desember konkluderte Heydrich med at det ville være best å invitere både Bühler og Krüger for å ordne opp i konflikten i Generalguvernementet.<ref name="buhler" /> Det er uklart hvorfor Schöngarth møtte i stedet for Krüger som hadde blitt invitert til det opprinnelige datoen 9. desember og Krüger var er mer naturlig valg som Himmlers nærmeste medarbeider i Generalguvernementet. Trolig ønsket Heydrich at møtet skulle forløpe rolig uten store krangler og munne ut i en enighet, noe som kunne være vanskelig med både Krüger og Bühler tilstede.<ref name="schongarth" /> 

Leopold Gutterer, Goebbels’ statssekretær, var opprinnelig invitert til konferansen. Eichmann og et par andre tilreisende bodde trolig i villaen mens de var i Berlin i forbindelse med konferansen.<ref name="introduction" />

På et møte i Generalguvernementet fortalte Frank tydelig hva han ønsket:<ref name="buhler" />
{{sitat|Jeg vil derfor fortsette med arbeidet under forutsetning at jødene forsvinner. De må bort. For dette formål har jeg organisert forhandlinger om å sende dem østover. En stor konferanse om dette spørsmålet vil finne sted i Berlin i januar, som jeg vil sende herr statssekretær Dr. Bühler til. Denne konferansen skal holdes i regi av SS-Obergruppenführer Heydrich. Uansett vil det bli satt i gang en storstilt migrasjon av jøder. Men hva vil skje med jødene? Tror du de vil bli innkvartert i landsbyer i ''[[Reichskommissariat Ostland|Ostland]]''? I Berlin sa de til oss: hvorfor alt dette bryderiet; vi kan ikke håndtere dem i ''Ostland'' eller ''Reichskommisariat'', dere må likvidere dem selv.

Mine herrer, jeg må be dere stålsette dere mot alle følelser av sympati. Vi må utrydde jødene, uansett hvor vi møter dem og hvor det er menneskelig mulig. Vi kan ikke skyte disse 3,5 millioner jødene, vi kan ikke forgifte dem, men vi vil være i stand til å gjennomføre prosedyrer som på en eller annen måte fører til deres vellykkede utryddelse, nemlig de som er knyttet til de viktige tiltakene som skal diskuteres i riket [''Reich'', selve Tyskland]. Generalguvernementet må bli like fri for jøder som riket.{{efn|I will therefore proceed in the expectation that the Jews disappear. They have to go. To this end, I have organized negotiations on expelling them to the East. A major conference on this question will take place in Berlin in January, to which I will send Herr State Secretary Dr Bühler. This conference is to be held in the Reich Main Security Office under the aegis of SS-Obergruppenführer Heydrich. In any case, a large-scale migration of Jews will be launched. . . . But what will happen to the Jews? Do you believe they will be accommodated in settlement villages in Ostland? In Berlin they said to us: why all this bother; we can’t deal with them in Ostland or the Reichskommisariat, liquidate them yourselves. Gentlemen, I must ask you to steel yourselves against all notions of sympathy. We have to exterminate the Jews, wherever we encounter them and wherever humanly possible . . . We can’t shoot these 3.5 million Jews, we can’t poison them, but we will be able to carry out procedures that somehow lead to their successful extermination, namely those relating to the important measures to be discussed in the Reich. The General Government must become as free of Jews as the Reich.<ref name="buhler" />}}|Hans Frank (16. desember 1941)<ref name="buhler" />}}
Cesarani antok alternativt at Krüger og Frank ble invitert fordi formålet med konferansen kan ha blitt utvidet til å omfatte mer enn deportasjon av jøder fra ''Altreich''. Bakgrunnen for endringen kan være diskusjonen på Hitlers møte med den innerste krets den 12. desember i Rikskanselliet. Deltakerne på Wannsee-konferansen var hovedsakelig sivile tjenestemenn fra de høyeste nivåene. [[Rudolf Lange]] var en som ikke passet i dette selskapet og han var også den med særlig førstehånds kunnskap i «forflytning» (det vil si drap) på jøder blant annet ble titusenvis av jøder massakrert under hans ledelse.<ref name="Longerich2011">{{Kilde bok|tittel=Heinrich Himmler|etternavn=Longerich|fornavn=Peter|utgiver=Oxford University Press|år=2011|isbn=|utgivelsessted=Oxford|side=|sider=|kapittel=|sitat=}}</ref><ref name="Russell">{{Kilde bok|url=https://link.springer.com/book/10.1007/978-3-319-97999-1|tittel=Understanding Willing Participants, Volume 2|etternavn=Russell|fornavn=Nestar|utgiver=Springer|år=2018|isbn=978-3-319-97999-1|utgivelsessted=|side=|sider=|kapittel=|sitat=}}</ref> Rudolf Lange, som var SD-sjef i Latvia, ble trolig innkalt på grunn av sin erfaring med massedrap der.{{Sfn|Mixon|2019|s=84}} 

Bühler hadde, på hans initiativ, et separat møte med Himmler den 13. januar 1942 (syv dager før Wannsee) der ansvarsfordelingen trolig ble avtalt. Bühler skal ha sagt seg svært fornøyd med dette møtet. Generalguvernementet hadde tidligere blitt skissert som destinasjon for deporterte jøder og det er mulig at det allerede var avtalt med Bühler om å drepe jøder i Generalguvernementet før å gi plass til jøder deportert fra Tyskland og andre steder.<ref name="buhler" />

Heydrich overlot ofte til Eichmann å skrive brev for seg hvorpå han bare godkjente og signerte. Invitasjonen til Martin Luther var merket «personlig» og begynte med «Kjære partimedlem Luther». Brevet var utarbeidet i gestapos avdeling IV B4 som var ledet av Eichmann.<ref>Lozowick, Y. (2005). ''Hitler's bureaucrats: The Nazi security police and the banality of evil''. A&C Black/Bloomsbury.</ref> Luther ble trolig invitert til Wannsee på grunn av sin brutale holdning til jødene i Serbia høsten 1941: Utenriksdepartementets utsendinger i Serbia ba om hjelp til å stanse Wehrmachts massakrer på jøder, dette ble avfeid av Luther som støttet massedrapene.<ref name="Roseman" />

===Deltakere===
[[File:Wannsee Protokoll januar 1942.pdf|thumb|Forsiden av Wannsee-protokollen med tid, sted og deltakere; stemplet «Geheime Reichssache» (statshemmelighet) i rødt. Protokollen ble trolig skrevet ut av Eichmanns sekretær, Ingeburg Werlemann, som var til stede på konferansen.<ref>{{Kilde avis|tittel=NS-Täterin auf der Wannseekonferenz: Eichmanns Sekretärin|url=https://taz.de/!5654203/|avis=Die Tageszeitung: taz|dato=2020-01-17|besøksdato=2022-09-12|issn=0931-9085|språk=de|fornavn=Marcus|etternavn=Gryglewski|sitat=15 Männer besprachen auf der Wannsee-Konferenz 1942 die „Endlösung“. Jetzt gerät eine Frau in den Fokus: die Stenografin Ingeburg Werlemann.}}</ref> Eichmann hevdet under rettssaken at stenografen var mannlig.<ref name="Kay2021" />]]
====Deltakernes roller====
Konferansen har blitt omtalt som statssekretærenes konferanse fordi Heydrich inviterte representanter for de sivile departmentene og disse personene var av samme rang.<ref name="luther" />  Det var ingen deltakere fra toppledelsen: [[Hitler]], [[Himmler]] og [[Göring]] eller noen av statsrådene. Deltakerne var stort sett fra et eller to nivåer under.<ref name="Roseman" /> Deltakerne var ikke en etablert gruppe: De møttes bare for denne anledning og utgjorde et tverrsnitt av eliten i nazistaten.<ref name="introduction" /> 

De forskjellige grenene av SS (RSHA, [[Gestapo]] og [[Sicherheitsdienst]]) og sentrale departementer (innenriks, justis og utenriks) samt [[NSDAP]] og [[rikskanselliet]] var representert. [[Wilhelm Stuckart]], [[Erich Neumann]], [[Roland Freisler]] og Bühler var statssekretærer og dermed relativt høy rang i sin departementer (Luther hadde litt lavere rang). Innenfor SS hadde Heydrich, [[Otto Hofmann]] og [[Heinrich Müller]] høy rang. [[Gerhard Klopfer]] og [[Karl Eberhard Schöngarth]] var SS Oberführer og hadde relativt høy rang. Blant deltakerne hadde Eichmann og [[Rudolf Lange]] relativt lav rang (Eichmann hadde den minst betydningsfulle stillingen blant deltakerne), henholdsvis fire og fem grader under Heydrich. Heydrich inviterte trolig Eichmann som ekspert på transportsaker.{{Sfn|Mixon|2019|s=45-47, 65}}<ref name="Roseman" /> For Schöngarth var trolig møtet et høydepunkt i karrieren fordi han møtte som statssekretærenes likemann.<ref name="schongarth" /> Klopfer og Hofmann var eksperter på rasespørsmål.<ref name="heydrich" />

Lange hadde erfaring fra okkuperte områder som hadde tatt i mot deporterte, han var [[Franz Walter Stahlecker]]s nestkommanderende.<ref name="heydrich" /> Lange var den på konferansen med mest praktisk erfaring med gjennomføring av massedrap.{{Sfn|Mixon|2019|s=45-47, 65}}<ref name="Roseman" /> I Latvia hadde Langes mannskap tatt i mot deporterte fra Tyskland (mot den sivile administrasjonens vilje) og massakrert i november-desember 1941 titusenvis fra gettoen [[Riga]] for å gi plass til de deporterte. Lange og hans mannskap hadde 19. januar 1942 drept nylig ankomne fra [[Theresienstadt]].<ref name="Klein" /> Lange var av ukjent grunn forhindret fra å møte den 9. desember (opprinnelig tid for møtet).<ref name="Longerich2011" /><ref name="Russell" /> 
[[File:Bundesarchiv Bild 146-1969-067-01, Kiew, Alfred Meyer, Erich Koch, Alfred Rosenberg.jpg|thumb|[[Alfred Meyer]] (nærmest) representerte [[Alfred Rosenberg]] (i midten). Foto fra [[Kyiv]], juni 1942.{{byline| Bundesarchiv, Bild 146-1969-067-01}}]]

[[Erich Neumann]] ble etter invasjonen av Sovjetunionen medlem av ''Wirtschaftsführungsstab Ost'' (administrativ ledelse for økonomiske saker i de erobrede områdene) som skulle iverksette Görings plan for utnyttelse av de erobrede områdene. Neumann ble på denne måten involvert i nazistenes plan om rasebasert omorganisering av Europa kjent som ''[[Generalplan Ost]]''. Det er uklart hvor direkte involvert Neumann var i massemordet, men han var godt kjent med tiltakene som ble satt i verk. Heydrich utstedte den 21. september 1939 retningslinjer for sikkerhetspolitiet med hensyn til jødespørsmålet i okkuperte områder; Stuckart og Neumann var da blant de få utenfor sikkerhetspolitiet som også ble informert. Neumann var Görings informant og talsperson, og Heydrich kunne ikke unnlate å invitere ham som representant for Göring. Dessuten var Neumanns erfaring med økonomiske forhold i øst nyttig blant annet fordi massemordet hadde økonomiske ringvirkninger. Sammen med [[Friedrich Wilhelm Kritzinger]] representerte Neumann den gamle prøyssiske administrative eliten. Kritzinger representerte [[Hans Lammers]] i rikskanselliet. Neumann ble ikke invitert som representant for ''Reichsbahn'' (statlige jernbaner) fordi disse allerede samarbeidet nært med RSHA. Det er uklart hvilken rolle Neumann hadde under konferansen.<ref name="neumann" /><ref name="Roseman" />

[[Martin Luther (diplomat)|Martin Luther]] representerte utenriksdepartementet med rang av ''Unterstaatssekretär''. Han var [[Joachim von Ribbentrop]]s altmuligmann både innenfor og utenfor departementet. Luther og øvrige ledere (inkludert Ribbentrop og [[Ernst von Weizsäcker]]) i utenriksdepartementet mottok i oktober-november 1941 rapporter om Einsatzgruppenes virksomhet på østfronten. Disse rapportene etterlot ikke tvil om omfanget av massedrapene herunder massakren i [[Babij Jar]] og det ble tydelig at målet var å fjerne alle jødene fra de erobrede områdene. Luther fikk den 29. november den første innkallingen til konferansen.<ref name="luther">{{Kilde artikkel|url=https://doi.org/10.2307/j.ctvw0498r.19|verk=The Participants: The Men of the Wannsee Conference|forfattere=Browning, Christopher R.|dato=2017|utgiver=Berghahn Books|isbn=978-1-78533-671-3|utgave=1|tittel=Undersecretary Martin Luther|sider=245-263|redaktør1-fornavn=Hans-Christian |redaktør1-etternavn= Jasch |redaktør2-etternavn= Christoph |redaktør2-fornavn = Kreutzmüller|doi=10.2307/j.ctvw0498r.19}}</ref>

[[Alfred Meyer]] var statssekretær i [[Reichsministerium für die besetzten Ostgebiete]] (departementet for de okkuperte områdene i øst) og [[Alfred Rosenberg]]s nestkommanderende/stedfortreder.<ref name="Spiegel2017" /> Schöngarth var Heydrichs forlengede arm i det okkuperte Polen, mens [[Friedrich-Wilhelm Krüger]] var [[HSSPF]], hadde høyere rang og ville være en naturlig deltaker. Schöngarth hadde i [[Lemberg]] ledet en Einsatzkommando som etter invasjonen av Sovjetunionen i løpet av par uker massakrerte flere tusen. Schöngarth arbeidet senere ved opplæringssenteret for Sipo/SD i Bad Rabka (polsk: ''Rabka-Zdrój'') sør for Krakow der opplæring i tortur og skyting skjedde med levende ofre.<ref name="schongarth" />

====Deltakernes bakgrunn====
[[File:Fo30141711030060-2 Bekransning på æreskirkegården på Ekeberg september 1941 Heydrich (cropped).jpg|thumb|[[Reinhard Heydrich]] (i midten foran), [[Heinrich Müller]] [[gestapo]]-sjef (til venstre), [[Heinrich Fehlis]] SD-sjef i Norge (til høyre) og andre SS-offiserer på [[Ekeberg krigskirkegård|Ekeberg «æreskirkegård»]] i Oslo, september 1941.]]
[[Reinhard Heydrich]] var 38 år gammel og en av de mektigste mennene i nazisystemet da han ledet konferansen. Han kom fra en velstående og kultivert familie. Heydrich var i marinen fra 1922 til han ble kastet ut i 1931, og gikk deretter inn i SS.<ref name="heydrich" /> Heydrich og hans jevngamle tilhørte den velutdannede «kompromissløse generasjon» som dominerte RSHA. De var for unge til å delta i første verdenskrig og deres verdensbilde dannet på 1920-tallet sammenfalt med nazismens. Samtidig var flere deltakere i utgangspunktet ikke kjent som antisemitter, og Heydrich og [[Heinrich Müller]] (gestapo-sjef) var heller ikke særlig politisk orienterte.<ref name="Roseman" />

Et av de tydeligste trekkene ved konferansen var den lange rekkene av alvorlige menn som diskuterte folkemord rundt et møtebord; noen av mennene var formelle og kultiverte, andre var vulgære og aggressive, skriver Mark Roseman i boken ''The Participants: The Men of the Wannsee Conference''.<ref name="Roseman" /> Gjennomsnittsalderen var 42 år og det flest kom fra vanlige middelklassefamilier.<ref name=":4" /> 

Heydrich, Eichmann, Müller, Neumann og Stuckart var tilstede på toppmøtet 12. november 1938 (to dager etter [[Krystallnatten]]) der Göring formidlet Hitlers ønske om at jødespørsmålet skulle løses en gang for alle. Møtet varte i 4 timer og Heydrich foreslo der å etablere et sentralt utvandringskontor for jøder tilsvarende det i Wien. Göring sluttet seg til kontoret ble opprettet i januar 1939.<ref name="introduction" />

Deltakerne hadde en gjennomsnittsalder på 42 hvorav [[Rudolf Lange]] var 31 år og yngst. Elleve var protestanter og tre var katolikker (Hofmann var trolig også av katolsk bakgrunn). De fleste var prøyssere, mens Lange og Schöngarth var fra Sachsen, Bühler fra Württemberg, Müller fra Bayern, Hofmann fra Østerrike, og [[Georg Leibbrandt]] var født nær [[Odessa]] i Russland. Friedrich Wilhelm Kritzinger var sønn av en prest. Med unntak for Luther og Stuckart kom alle fra familier i middelklassen. Av de femten hadde ti universitetsutdanning hvorav åtte hadde doktorgrad. [[Doktorgrad]] i rettsvitenskap eller filosofi var lettere å oppnå den gangen og tysk doktorgrad har lavere rang i akademia enn nordiske.<ref>{{Kilde artikkel|tittel=Does a doctoral degree pay off? An empirical analysis of rates of return of German doctorate holders|publikasjon=Higher Education|url=https://www.jstor.org/stable/23470859|dato=2013|fornavn=Anne|etternavn=Mertens|etternavn2=Röbken|fornavn2=Heinke|serie=2|bind=66|sider=217–231|issn=0018-1560|besøksdato=2022-01-06}}</ref><ref name="Klein" /><ref name="Browning" /><ref name="introduction" /> Av de åtte med doktorgrad var seks ''alte Kämpfer'' eller var involvert i NSDAP lenge før maktovertakelsen i 1933; mens de to øvrige, Lange og Klopfer, hadde lenge vært involvert i den høyreradikale ''[[Völkisch]]''-bevegelsen.<ref name="Roseman" /> Syv av deltakerne hadde tjenestegjort under første verdenskrig. Neumann ble alvorlig såret og Freisler, Hofmann, Kritizinger og Meyer hadde vært i krigsfangenskap. De yngre åtte deltakerne tilhørte den "kompromissløse generasjon" som ble formet av den første krigens voldsomme patriotisme og de vanskelige årene etter krigen.<ref name="introduction" /> Hofmann var en overbevist rasist og antisemitt som var opptatt av å bevare «det rene tyske blod».<ref name="hofmann" />

Deltakerne var tildels gamle bekjente eller venner. Klopfer, Stuckart og [[Werner Best]] etablerte i 1941 tidsskriftet ''Reich-Volksordnung-Lebesraum''. Lange og Schöngarth hadde samme utdanningsbakgrunn.<ref name="Roseman" /> Det var noen ''alte Kämpfer'' (gamle kjempere som hadde vært i nazipartien siden 1920-tallet) blant andre Freisler, Hofmann, Meyer og Stuckart. Meyer var ''Gauleiter'' og hadde høy rang internt i partiet. Bühler, Klopfer, Neumann, Leibbrandt og Schöngarth hadde opportunistisk sluttet seg til partiet da makten var sikret. Freisler, Kopfler og Lange hadde studert ved [[Friedrich-Schiller-Universität Jena|Universitetet i Jena]] der nasjonalistene sto sterkt med nazisten [[Karl Astel]] som rektor. [[Hans F. K. Günther]] underviste i Jena. Åtte av de 15 var jurister, noe som var vanlig i ledende stillinger i forvaltningen. Mange av deltakerne ble radikalisert i studentforeninger eller i [[Freikorps]], og syv hadde tjenestegjort under første verdenskrig. Noen ble radikalisert etter at hadde blitt medlemmer av SS. Luther var uten utdanning utover grunnskole og hadde arbeidet seg opp i utenriksdepartementet som [[Ribbentrop]]s støttespiller. Freisler, Meyer og Heydrich var medlemmer av Riksdagen.<ref name="Browning" /><ref name="introduction" />