Redigerer Vitellius (avsnitt)

== Liv og virke==
===Bakgrunn ===
Vitellius' far [[Lucius Vitellius]] var under keiser [[Tiberius]] overstattholder over [[Syria]] med et visst ansvar også for [[Palestina]].  

===Veien til makt ===
Vitellius ble kommandant for de romerske styrker i det sørlige Tyskland i år 68. I forviklingene etter keiser [[Nero]]s død utropte styrkene i [[Germania Superior]] og [[Germania Inferior]] ham til keiser den [[2. januar]] [[69]],<ref>Encyclopædia Britannica, oppslagsord ''Vitellius, Aulus'' og ''Caecina Alienus, Aulus''</ref> tretten dager før [[Otho]]s ble keiser. 
[[Fil:Aulus Vitellius (MRABASF Matritum) 01.jpg|miniatyr|180px|Vitellius.|left]]
Denne kåringen skyldtes ikke Vitellius' egna meritter; Vitellius ble etter utnevnelsen til kommandant inndratt i et maktspill som han hadde liten kontroll over. De tyske arméene var misfornøyde etter at de ikke var blitt belønnet av Galba for at de hadde kvalt Vindex' opprør, og Vitellius ble derfor sendt av Galba for at han var uten militære meritter og ble vurdert som svak. Den 1. januar nektet styrkene i [[Germania Superior]] åt fornye sin troskapsed til keiseren hvorpå de utropte Vitellius.<ref name="Chris Scarre 1995">Chris Scarre, ''Chronicle of the roman emperors'', London 1995, s. 61–62</ref>

Med to keisere var konfrontasjonen så godt som uunngåelig. Otho tilbød Vitellius innflytelse og et giftemål med Vitellius' datter, men i mars 69 begynte Vitellius' tropper å forflytte seg mot Roma; ikke anført av Vitellius, men av hans generaler [[Fabius Valens]] og [[Caecina]]. Ved å bygge en bro over [[Po (elv)|Po]] tvang man ut Othos tropper i tallmessig underlegenhet og beseiret dem ved [[Cremona]] den 14. april, hvorpå Otho begikk selvmord.<ref name="Chris Scarre 1995"/>

===Vitellius som keiser===
Vitellius marsjerte inn i Roma den 17. juli samme år, 69 (det tok noe tid å komme seg dit, ettersom han befant seg i [[Gallia]] under hele krigent). Maktovertagelsen gikk smidig, bortsett fra at Vitellius ble nødt til å belønne de tyske arméer ved å opplösa praetoriangarden og byvakten i Roma og erstatte dem med sine egne lojale tropper.<ref>Chris Scarre, ''Chronicle of the roman emperors'', London 1995, s. 62–63</ref>

I midten av juli, omtrent samtidig som Vitellius gjorde sin seiersparade inn i Roma, fikk Vitellius nyheter om at de østre provinser hadde utropt [[Vespasian|Titus Flavius Vespasianus]] til keiser. Dette innledet sen såkalte flaviske revolt. Antonius Primus, kommandant for den sjette legion i [[Pannonia]], valgte å alliere seg med Vespasian og beseiret Vitellius' styrker i det [[andre slaget ved Bedriacum]] den 24. oktober 69. Vitellius forsøkte deretter å stanse sine fiender ved å sende styrker tll [[Apenninene]]; de deserterte imidlertid uten kamp. 

Nå forsøkte Vitellius å abdisere fra keisertronen for å redde seg selv og sin familie, men hans politiske allierte tvang ham tilbake til keiserpalasset. Da hadde allerede Vespasians eldre bror Titus Flavius Sabinus forsøkt å ta kontroll over byen i den tro at Vitellius hadde abdisert. Hans følge ble angrepet av Vitellius' styrker og barrikaderte seg på [[Capitolium]], noe som endte med at bebyggelsen på høyden (medregnet tempelet til guden [[Jupiter (mytologi)|Jupiter]]) brant ned og Vespasians bror med følge ble slept for Vitellius og drept.<ref name="ReferenceA">Chris Scarre, ''Chronicle of the roman emperors'', London 1995, s. 63</ref>

Den 20. desember 69 inntok de flaviske styrkene Roma. Vitellius hadde først planlagt å flykte, men vendte tilbake til palasset som han fant forlatt. Da kledte han seg i skitne klær, og forsøkte å gjemme seg blant tjenestefolkets bosteder. Soldatene oppdaget ham og slepte ham halvnaken til [[Forum Romanum]]. Der ble han torturert og drept, hvorpå liket ble kastet i [[Tiberen]].<ref name="ReferenceA"/>