Redigerer Villanovakulturen (avsnitt)

==Kjennetegn og levninger==
Villanovakulturens opprinnelse, skjønt kanskje ikke for alle dens folk, lå i de østlige [[Alpene]] med forbindelse til [[hallstattkulturen]]. Villanoverne innførte fremstilling av [[jern]] til våpen og redskaper til Den italienske halvøya, de praktiserte [[kremasjon]] og gravla asken av sine døde i keramikkurner av en markant dobbelkjegle form.

Kulturen er løselig delt inn i en før-villanovakultur (''Villanova I'') som strekker seg fra 1100 f.kr. og til 900 f.Kr., og deretter videre til den ‘egentlige’ villanovakulturen (''Villanova II'') som strekker seg fra 900 f.Kr. til 700 f.Kr. da de etruskiske byene begynte å bli grunnlagt og vokse til.

Navnet «Villanova» kommer fra de typer funnsteder som de første [[arkeologi]]ske utgravninger ble gjort for denne avanserte kulturen, levninger av en gravlund i nærheten av ''Villanova'' ([[Castenaso]], 8 kilometer sørøst for [[Bologna]]) i nordlige Italia. Utgravningene varte fra [[1853]] til [[1855]] og ble ledet av en kunnskapsrik eier, grev [[Giovanni Gozzadini]], og involverte 193 graver og hvor seks ble atskilt fra de resten ved å få tildelt spesiell sosial status. «Brønngraven», gropgrav foret med steiner inneholdt gravurner. De var kun sporadisk blitt plyndret og de fleste var urørt. En tilfeldig oppdagelse i [[1893]] avdekket en annen særegen villanovisk necropolis (gravlund) ved [[Verucchio]] med utsikt utover [[Adriaterhavet]]s kyst.

Generelt var villanovakulturens bosetninger sentrert i [[Podalen]] og [[Etruria]] rundt Bologna — senere et betydningsfullt etruskisk senter — og områdene i [[Emilia-Romagna]] (ved [[Verucchio]]) i [[Toscana]] og ved Fermi, [[Lazio]]. Videre sør i [[Campania]], en region hvor jordfesting var en utbredt praksis for deres døde. Villanovakulturens kremasjonsbegravelser har blitt identifisert ved [[Capua]] med de «fyrstelige gravsteder» i [[Pontecagnano]] i nærheten av [[Salerno]]<ref>Funn fra Pontecagnano er konservert i Museet i Agro Picentino.</ref> og ved [[Sala Consilina]]. Mindre og spredte bosetninger har etterlatt få spor annet enn deres mer permanente gravsteder som lå en del unna bosetningene, hovedsakelig ettersom etruskerne bygde oppå kulturens bosetninger i senere tid. Dette mønsteret har gitt støtte til [[Massimo Pallottino]]s oppfatning at villanovakulturen var forgjengeren til den senere etruskiske kulturen.

De karakteristiske gravene knytter villanovakulturen til den sentraleuropeiske [[urnemarkskulturen]] (ca. 1300 – 750 f.Kr.) og til [[hallstattkulturen]] (som etterfulgte urnemarkskulturen). Kremerte levninger ble plassert i askeurner og deretter begravd. En skikk som er antatt å ha sin opprinnelse i villanovakulturen er bruken av «hytteurner», askeurner formet som små hytter, og annen avanserte formgivning av urner. Typisk dekorasjon med ''sgraffiato'' som [[svastika]], krokveier og [[kvadrat]]er ble ripet inn med et [[kam]]-lignende redskap. Urner ble fulgt av enkle barberkniver og ringer i [[bronse]].

Den senere fase (''Villanova II'') så radikale endringer, bevis på kontakt med den greske sivilisasjon og handel nordover langs [[Ravvegen]]: glass og halssmykker av [[rav]] for kvinner, bronserustninger og seletøy for hester, og utviklingen av graver for eliten i kontrast til den tidligere sosiale likheten. Kammergraver og jordfesting ble utviklet side ved side med den tidligere praksisen med [[kremasjon]]. 

Disse kulturelle sporene er ikke nødvendigvis direkte likeverdige med en utstrakt etnisk kultur som identifiserer seg selv som lik «villanovakulturen». [[Renato Peroni]] har foreslått at de tenderer til å ligge under både den [[Keltere|keltiske]] og [[Italiske språk|italiske]] opprinnelsen, noe som kommer i tillegg til vanskelighetene i å bedømme «grunnleggelsen» av kulturen.