Redigerer Vilhelm IX av Aquitaine (avsnitt)

== Som hertug ==
Vilhelm IX var sønn av Vilhelm VIII av Akvitania hans tredje hustru Hildegard (Audéarde) av Burgund.<ref name="taylor"/> Farens to skilsmisser og blodsbåndet med Audéarde gjorde at kirken opprinnelig betraktet sønnen som illegitim, og Vilhelm VIII måtte gjøre en [[pilegrim]]sreise til [[Roma]] for å søke paven om at det tredje ekteskapet ble godkjent og den nye arvingen gjort legitim.

=== Tidlige karriere, 1088–1102 ===
Da Vilhelm var femten år gammel, arvet han hertugdømmet Aquitaine ved sin fars død. I [[1088]], året etter, giftet han seg med sin første hustru, [[Ermengarde av Anjou|Ermengarde]], datter av [[Grever og hertuger av Anjou|greve av Anjou]], [[Fulko III av Anjou|Fulko III]]. Hun var etter sigende vakker og godt utdannet, men led av tunge humørsvingninger, vinglet mellom lystig livlighet og tungsindig misnøye. Hun ble således, etter sigende, ei vrang kjeftesmelle som trakk seg tilbake i raseri til et kloster etter en krangel med ektemannen, nektet å ha noe å gjøre med omverden inntil hun brått dukket opp ved hoffet igjen som om hennes fravær aldri hadde skjedd. Denne oppførselen, foruten at hun heller ikke ble gravid, fikk Vilhelm til slutt å sende henne tilbake til hennes far og fikk i [[1091]] ekteskapet oppløst.

I [[1094]] giftet han seg med [[Filippa av Toulouse]], datter og arving til [[Vilhelm IV av Toulouse]]. Med Filippa fikk Vilhelm to sønner og fem døtre, inkludert hans etterkommer, [[Vilhelm X av Aquitaine]]. Hans andre sønn [[Raymond av Antiokia|Raymond]] ble til slutt prins av [[fyrstedømmet Antiokia]] i Det hellige land, og hans datter [[Agnes av Aquitaine|Agnes]] ble først gift med Aimery V av Thouars, og deretter med [[Ramiro II av Aragón]], og etablerte dynastiske bånd mellom de to fyrstehusene.

Vilhelm inviterte pave [[Urban II]] til å tilbringe julefeiringen i [[1095]] ved hans hoff og i løpet av jula overtalte paven ham til «å ta korset», det vil si gi sin korsfarered og dra til [[Det hellige land]], men Vilhelm var mer interessert i å utnytte fraværet til andre adelige som var dratt på korstog, særlig Raymond IV av Toulouse, onkelen til hans hustru, ved å kreve [[Toulouse]]. Med sin hustru erobret han Toulouse uten et sverdslag i [[1098]], en handling som de ble truet med [[bannlysing]] for ettersom de dro fordel av en korsfarer, noen kirken betraktet som en helligbrøde. Delvis ut fra et ønske om å bedre forbindelsen til kirken og delvis ut fra et ønske å se verden, dro Vilhelm på korstoget i 1101, en ekspedisjon som var inspirert av suksessen av det [[første korstog]]et i [[1099]]. For å finansiere korstoget pantsatte han Toulouse tilbake til Bertrand av Toulouse|Bertrand, sønn av Raymond IV, for en stor sum penger, noe som gjorde hans hustru Filippa rasende ved at han på denne måten behandlet hennes arv.

Vilhelm kom til Det hellige land i 1101 og ble der til året etter. Hans rulleblad som militær leder er ikke særlig imponerende. Han kjempet hovedsakelig små trefninger i [[Anatolia]] og ble som oftest beseiret. Hans likegyldighet førte til at han ble tatt i bakhold ved flere anledninger og med store tap for hans egne styrker. I september 1101 ble hele hæren hans utslettet av [[seldsjukkene]] ved Heracleia i dagens [[Tyrkia]]. Vilhelm selv klarte med nød og neppe å unnslippe og i henhold til krønikeskribenten [[Orderic Vitalis]] nådde han fram til [[Antiokia ved Orontes]] ledsaget at kun seks som hadde overlevd.

=== Konflikt med kirken og hustruen, 1102–1118 ===
Vilhelm hadde som sin far og mange andre magnater på denne tiden et skrøpelig og skjørt forhold til kirken. Han ble bannlyst to ganger, første gang i [[1114]] for en påstått krenkelse eller overtredelse av kirkens skatteprivilegier. Hans svar på dette var å kreve syndsforlatelse fra Pierre, biskopen av Poitiers. Da biskopen var klar til offentlig å utrope bannlysing truet hertug Vilhelm ham med sverdet, sverget på å drepe ham om han ikke ga ham syndsforlatelse. Biskopen lot som han gikk med på dette, og da hertugen lettet slapp ham fullførte biskopen lesningen av bannlysningen før han bøyde seg og tilbød hertugen sin nakke. I henhold til samtidens skribenter skal Vilhelm ha nølt et øyeblikk for han stakk sverdet i skjeden og svarte: «Jeg elsker deg ikke nok til å sende deg til paradiset!»

Vilhelm ble bannlyst for andre gang da han «bortrøvet» vicomtesse Dangerosa eller [[Dangereuse de L' Isle Bouchard]] ([[1079]]–[[1153]]), hustru av hans [[vasall]] [[Aimery I av Châtellerault]]. Fruen synes å ha vært et villig «offer» i denne hendelsen. Vilhelm installerte henne i Maubergeonne-tårnet i sin festningen i Poitiers, noe som ga henne tilnavnet ''La Maubergeonne'', og i henhold til den engelske [[krønike]]skribenten og historikeren [[William av Malmesbury]] skal han også ha fått malt hennes bilde på sitt skjold.

Da hustruen Filippa kom tilbake til Poitiers fra Toulouse ble hun rasende over å oppdage en rivaliserende kvinne som levde i hennes palass. Hun appellerte til sin venner ved hoffet og til kirken, men ingen adel våget å støtte henne mot deres føydale overherre. Pavens skallede legat Giraud klagde til Vilhelm og krevde at han leverte Dangereuse tilbake til hennes ektemann. Hertugen svarte da at «Krøller vil vokse på din skalle før jeg skiller meg fra henne!»

Ydmyk valgte Filippa i [[1116]] å trekke seg tilbake til [[Fontevraud-klosteret]] hvor hun ironisk nok ble venner med Ermengarde av Anjou, Vilhelms første hustru. I klosteret skal hun hatt mange samtaler eller brevvekslinger med grevinne [[Adela av Blois]], som var konstant kontakt med Fontevraud fra [[Marcigney-klosteret]]. Filippa skal uansett ikke ha blitt lenge ved klosteret da institusjonens nedtegnelser viser at hun døde den [[28. november]] [[1118]].

=== Senere karriere, 1118–1126 ===
Forholdet mellom hertugen og hans eldste sønn Vilhelm X ble også anstrengt, skjønt det er usannsynlig at han noen gang begynte på et opprør som varte i syv år, som den engelske presten og krønikeskribenten [[Ralph de Diceto]] har påstått, kun for å bli tatt til fange av sin far. Andre nedtegnelser motsier likefrem at noe opprør noen gang skjedde. Ralph påsto at opprøret begynte i [[1113]], men på den tiden var unge Vilhelm kun 13 år og farens amorøse eventyr med Dangereuse hadde ennå ikke startet. Far og sønn ble uansett forsont da sønnen ble gift med [[Aenor de Châtellerault]], datteren til Dangereuse, med hennes lovlige ektemann, i [[1121]].

Vilhelm ble tillatt tatt inn i kirken igjen en gang rundt 1120 etter å ha kommet med innrømmelser. Imidlertid ble han etter 1118 konfrontert med sin første hustru Ermengarde igjen. Da Filippa døde skal Ermengarde ha stormet ned fra Fontevrault og til hoffet i Poitou og krevde å bli reinstallert som hertuginne av Aquitaine, muligens et forsøk på hevne den dårlige behandlingen av Filippa. I oktober [[1119]] dukket hun brått opp for [[kirkerådet i Reims]] som ble holdt av pave [[Calixtus II]] og krevde at paven bannlyste Vilhelm IX (igjen), forvise Dangereuse fra hertugdømmets palass og gjeninnsette henne på hennes rettmessige posisjon. Paven «avslo å hjelpe henne», men hun fortsatte å skaffe Vilhem bråk og vanskeligheter i årene etter, og indirekte sørget for at han ble med på ''[[Reconquista]]'', gjenerobringen av [[Spania]] fra [[Maurere|maurerne]].

Mellom [[1120]] og [[1123]] slo Vilhelm sine styrker sammen med hæren til kongedømmene i [[Kongeriket Castilla|Castilla]] og [[Kongeriket León|León]]. De franske soldatene fra Aquitaine kjempet side ved side ved spanjolene i et forsøk på å ta [[Córdoba (Spania)|Córdoba]]. I løpet av hans tid i Spania fikk Vilhelm IX et vase av bergkrystall av en [[muslim]]sk alliert som han senere trolovet til sønnedatter [[Eleanora av Aquitaine]], et forhold som det aldri ble noe av. Vasen hadde antagelig sin opprinnelse fra [[Sasanide-dynastiet]]s [[Persia]] på [[600-tallet]].

I 1122 tapte Vilhelm kontrollen over Toulouse, Filippas medgift, til [[Alfonso Jordan]], sønn og arving av Raymond IV, som hadde tatt Toulouse etter at Vilhelm IV døde. Han gjorde ikke noe forsøk på å kreve det tilbake og døde den [[10. februar]] [[1126]], 55 år gammel, etter en kort sykdom.