Redigerer Viking (avsnitt)

== Etymologi ==
På norrønt var ordet for personen ''víkingr'' (hankjønn), gammelfrisisk ''wīking/wītsing'' og [[gammelengelsk]] ''wīċing''<ref name=":1" />, mens det abstrakte ''víking'' var et hunkjønnsord som betegnet en handling (hærferd til sjøs). Betydningen av ordet «viking» er uviss og har vært diskutert siden 1700-tallet.<ref name="Gunnes">{{ Kilde bok | forfatter = Gunnes, Erik  | utgivelsesår = 1976 | tittel = Rikssamling og kristning 800-1177 | isbn = 8202034221 | isbn = 8202034515 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Cappelen | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007072401021 | side = }}</ref><ref name=":2">{{Kilde bok | utgivelsesår = 1976 | tittel = Kulturhistorisk leksikon for nordisk middelalder fra vikingtid til reformasjonstid | utgivelsessted = Oslo | forlag = Gyldendal | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2014110506005 | side = 23}}</ref> Det er særlig tolkningen av den historiske konteksten som gjør at ordets etymologi ikke er entydig fastlagt.<ref name=":1" /><ref name=":3">{{Kilde bok|url=http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2012110906056|tittel=Who were the first vikings? (Proceedings of the Tenth Viking Congress, Larkollen, Norway 1985)|etternavn=Hødnebø|fornavn=Finn|utgiver=Universitetets oldsaksamling, UiO|år=|isbn=8271810626|utgivelsessted=Oslo|side=|sider=43ff|kapittel=|sitat=|utgivelsesår=1987}}</ref> Flere teorier er lansert for å forklare ordets opphav. En teori går ut på at uttrykket å reise ut i viking, kommer av at de seilte ut fra en ''vík'' (bukt) mens andre vil knytte det til landskapsnavnet [[Viken (historisk område)|Viken]] som var det gamle navnet på kysten ved [[Oslofjorden]].

Ifølge den danske historikeren [[Else Roesdahl]] er det et [[vestnordiske språk|vestnordisk]] ord som betyr noe i retning av «en som kjemper til sjøs», «sjørøver», «hærferd til sjøs» eller «herjing». Denne forklaringen bygger på de norrøne ordet ''víg'' som betydde kamp, strid eller drap.<ref name=":2" /> Blant andre Hødnebø har argumentert mot denne tolkningen med at en slik overgang fra ''g'' til ''k'' ikke er kjent i de nordiske språkene.<ref name=":3" /> I diktet ''[[Widsith]]'', som er den eldste kjente forekomsten av ordet, omtales å være av vikingætt, ifølge [[Harald Bjorvand|Bjorvand]] brukes ordet da om et folkeslag og ikke i den yngre gammelengelske og norrøne betydningen «en som farer til sjøs, kjemper på sjøen».<ref name=":1" /> Ifølge Hødnebø er det ikke unaturlig med at ordet har endret betydning fra å betegne et folkeslag eller person fra et område til å betegne den virksomheten disse ble assosiert med. Hødnebø viser til betydningsendringen for ord som [[vandal]], [[barbar]] og [[slave]].<ref name=":3" />

En forklaring legger til grunn at ordet viking er et lånord og skriver seg fra gammelengelsk ''wīċing'' som i sin tur kan være dannet fra verbet ''wīcian'' som betyr «å slå leir, å slå seg til midlertidig» eller ''wīc'' i betydningen «leirplass». Tre hypoteser basert på norrønt har fått lite støtte i forskningen: at hankjønnsordet ''víkingr'' skriver seg fra verbet ''vika'' i betydningen «trekke seg unna, reise»; at hokjønnsordet ''víking'' kan skrive seg fra ''vik'' og verbet ''{{nowrap|vik(j)a}}'' i betydningen «omvei»; at ordet skriver seg fra verbet ''víkja'' i betydningen «å reise, å dra» slik at hankjønnsordet ''víkingr'' betegner «en mann som reiser (utenlands)». [[Eldar Heide]] legger frem en annen forklaring som baserer seg på ''vika'' i betydningen «å avløse hverandre (ved årene)». I norrønt var ''vika sjóvar'' trolig et nautisk avstandsmål og tilsvarte avstand som ble tilbakelagt før roerne fikk avløsning. Til støtte for denne forklaringen legger Heide til grunn at ordet viking oppsto før seilet ble innført i Nord-Europa.<ref name=":4" /><ref name=":5">Heide, E. (2008). Viking, week, and Widsith. A reply to Harald Bjorvand. ''Arkiv för nordisk filologi,'' 123, 23-28.</ref> Heide argumenterer også for at ''rus'', betegnelsen på [[rusere|de skandinaviske herskerne]] i den første russiske statsdannelsen, har oppstått på lignende måte fra [[gammelsvensk]] ''rōþs'' med betydningen «å ro» eller «roing».<ref>Heide, E. (2006). Rus' eastern Viking'and the víking'rower shifting'etymology. ''Arkiv för nordisk filologi,'' 121, 75-77.</ref>

===Sammenheng med vik/bukt/fjordarm===
En teori går ut på vikingene holdt til i eller seilte ut fra viker, eller at de skjulte seg i viker og angrep handelsskip derifra.<ref name=":4">Heide, E. (2005). Víking-'rower shifting'? ''Arkiv för nordisk filologi'', 120, 41-54.</ref> Det var vanlig på den tiden at sammensatte ord med ''-vik'' (i betydning våg, bukt) fikk nominaldannelsen ''-vikingr''. [[Peter Andreas Munch|P.A. Munch]] mente at det abstrakte ''víking'' (''vera i víkingu'') er vanskelig å forene med denne tolkningen. [[Fritz Askeberg]] mente denne tolkningen ikke er rimelig fordi vikingen like mye opererte fra øyer og elver.<ref name=":2" /> [[Eldar Heide]] påpeker at det ikke var noe særegent for vikingene å operere fra viker og bukter.<ref name=":4" /> Denne tolkningen innebærer at ordet viking må ha oppstått i det nordgermanske språkområdet fordi vik er et nordgermansk ord.<ref name=":3" />

===Person fra Viken===
Blant andre [[Finn Hødnebø]] tolket ordet som en betegnelse for folk/sjømenn fra kystdistriktene i Vík-området. Vík antas å være en svært gammel betegnelse på [[Skagerrak]] og [[Oslofjorden]] med landet innenfor (fra [[Rygjarbit]] til [[Göta älv|Göta elv]]<ref name=":3" />). Viking er i så fall ikke nødvendigvis navn på et folkeslag eller en stamme, men kan være en samlebetegnelse på folk eller sjømenn fra kysten av Oslofjorden og Skagerak. Her  er ''víkingr'' dannet på samme måte som for eksempel norrønt ''strendingr'' «strandboer».<ref name=":1">{{Kilde bok | forfatter = Bjorvand, Harald | utgivelsesår = 2000 | tittel = Våre arveord: etymologisk ordbok | isbn = 8270993190 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Instituttet for sammenlignende kulturforskning | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2009050600046 | side = 1051}}</ref><ref name=":2"/> Denne tolkningen har det møtt innvendinger. Folk fra området [[Viken (historisk område)|Viken]] blir i norrøne kilder alltid omtalt som ''víkverir'' eller ''víkverjar'' – aldri som ''víkingar''.<ref name=":2" /><ref>F.eks Snorre: Harald Hårfagres saga, kap. 36, 42; Olav Tryggvasons saga, kap 40, 52; Olav den helliges saga, kap. 64.</ref> [[Peter Andreas Munch|P.A. Munch]] mente at det abstrakte ''víking'' (''vera i víkingu'') er vanskelig å forene med denne tolkningen.<ref name=":2" /> Eldar Heide påpeker at vikingene ikke var spesielt forbundet med Skagerrak-kysten. Heide skriver også at ''-ing'' i norrønt bare ble avledet av sammensatte stedsnavn, mens enkle stedsnavn som Vik fikk endelsen ''-ungr'' og ''viking'' måtte i så fall ha vært lånt fra gammel dansk.<ref name=":4" /> Samtidige franske kilder omtaler personer fra Viken som ''westfaldingi'' etter Vestfold.<ref name=":3" />

===Kilder===
[[File:Tirsted-stenen Dmr tgn sa 0165.tif|thumb|Avskrift fra 1765 av runesteinen fra [[Tirsted kirke]], oppbevart i [[Nationalmuseet]], avsluttes med ordene «þo aliR uikikaR»/«þá allir víkingar»]]
Eldste bevarte kilde til ordet «viking» er fra det [[angelsaksere|angelsaksiske]] diktet ''[[Widsith]]'' (som trolig stammer fra omkring år 700 og nedskrevet omkring 1000<ref name=":2"/>, diktet omhandler hendelser på 600-tallet eller tidligere<ref name=":4" />): «siþþan hy forwræcon wicinga cynn» («siden de jagde viking-ætt»).<ref name=":1" />  I Widsith omtales også skandinaviske folkegrupper som ''Swēon'', ''Gēatas'' ([[gøter]]), ''Dene'', ''Sūþdene'' og ''Venlas'' (folk fra [[Vendsyssel]]).<ref name=":5" />

Ordet er brukt i norske og islandske skrifter fra hele middelalderen inkludert skaldedikt. Danske runesteiner fra omkring år 1000, blant annet steinen ved [[Tirsted kirke]], bruker ordet, men er ikke kjent fra dansk og svensk skrift ellers. På svenske runesteiner antyder bruken av ordet forhold utenfor Sverige. [[Adam av Bremen]] brukte ordet i omtale av danske forhold. Frisiske lovtekster fra 1000-tallet omtaler «nordmenn» i forbindelse med «viking» i betydningen nordisk sjørøver.<ref name=":2"/> Innbyrdes angelsaksiske overfall kaltes den gang av angelsakserne for «vikingeoverfall». <!-- kilde ? Kilde Engels WP. Finnes det en ekstern referanse som er egnet?!--> Angrep fra de skandinaviske områdene omtales i de samme kildene som regel som angrep fra hedninger, daner eller nordmenn. Personene som angrep Lindisfarne i 793 ble omtalt som hedninger.<ref>{{ Kilde bok | forfatter = Shetelig, Haakon | utgivelsesår = 1933 | tittel = Vikingeminner i Vest-Europa | utgivelsessted = Oslo | forlag = Aschehoug | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2010121605078 | side = }}</ref><ref>{{ Kilde bok | forfatter = Paasche, Fredrik  | utgivelsesår = 1938 | tittel = Landet med de mørke skibene | utgivelsessted = Oslo | forlag = Aschehoug | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007010401037 | side = }}</ref>

===Bruk av ordet===
Iføge Hødnebø ble ordet brukt i Danmark og den vestlige del av Norden, utenfor dette området brukte datidens kilder andre betegnelser; og «viking» som betegnelse på skandinaviske sjørøvere eller handelsmenn er innført i moderne tid. For eksempel ble det latinske ''pirata'' brukt om de skandinaviske sjørøverne. Personer som reiste fra svenske områder til Øst-Europa hadde andre betegnelser som ''rus'', ''varjager'' eller ''væring''. I [[sagalitteratur]]en brukes ''viking'' også abstrakt som i uttrykket «å dra i viking» og denne bruken er ikke kjent utenfor det vestnordiske området.<ref name=":2"/> Vikinger var da personer som dro på oversjøisk hærferd. Eksempelvis blir mennene fra muslimske galeier ved Portugal kalt vikinger i ''[[Magnussønnenes saga]]''<ref>{{Kilde bok|tittel=Snorres Kongesagaer|etternavn=Sturluson|fornavn=Snorre|utgiver=Den norske Bokklubben|år=1981|isbn=82-525-0641-0|utgivelsessted=|sider=570|kapittel=}}</ref>. Beskrivelse av vikinger i ''[[Harald Hårfagres saga]]'' (kap. 22) er eksempel på bruk av ordet i Norge:
 
:«Kong Harald fikk høre at vikinger herjet over hele Vestlandet, de holdt til vest for havet om vinteren. Han hadde leidang ute hver sommer, og så vel etter på øyer og utskjær, men bare vikingene fikk øye på flåten hans, flyktet de alle sammen og de fleste rett til havs.»

Bjorvand tror at bruken av ord om sjøfarende etter hvert fikk en mer negativ betydning som betegnelse på sjøkrigere, sjørøvere og ransmenn (fra det nordiske området). Gammelfrisiske kilder beskriver vikinger som fiender som ikke nøler med å voldta, drepe og plyndre.<ref name=":1" />

Historiker John H. Lind mener at viking i middelalderen ble brukt i betydningen sjørøver eller pirat, og ikke som en generell betegnelse for skandinaver. Lind viser blant annet til at i ''Heimskringla'' roses [[Magnus Berrføtt]] for opprydning av vikinger i Norge og at [[Sigurd Jorsalfar]] erobret skip fra maurisk vikinger. Anglesaksiske kilder bruker «viking» først 100 år etter angrepet på Lindisfarne, mens den erobringen av [[Danelagen]] ble gjort av «den danske hær», ifølge Lind.<ref>Lind, John H. (2017): Populismens triumf - Vikingerne en nationalromantisk fiktion. ''Arkæologisk forum'', nr 36</ref>

Ordet var trolig i bruk i omkring 500 år i middelalderen.<ref name=":3" /> Ordet forsvant fra språket i århundrene etter sagatiden. Hos [[Ludvig Holberg]] på 1700-tallet er ordet synonymt med sjørøver. I de nærmeste år etter 1810 ble ordet igjen innført i samtidens språk, i Sverige i patriotiske dikt av [[Erik Gustaf Geijer]] og [[Esaias Tegnér]], mens det ble gjeninnført i dansk av de såkalte gullalderdikterne. I Norge noe senere.<ref>[[Yngvar Ustvedt]] «''Verre enn sitt rykte - vikingene slik ofrene så dem''» Omtale [http://www.aftenposten.no/kul_und/article868865.ece?service=print i Aftenposten 13.09.2004]</ref> I nasjonalromantikken på 1800-tallet ble ordets betydning utvidet til å omfatte hele samfunnet et årtusen tidligere. En viking ble ikke bare betegnelsen på de som dro på hærferd, men en karakteristikk av hele datidens samfunn.{{tr}} «Vikingtiden» som betegnelse for en epoke ble etablert på 1800-tallet, ifølge Jørgen Haavardsholms avhandling.<ref>{{Kilde www|url=http://www.hf.uio.no/forskning/aktuelt/arrangementer/disputaser/arkiv/dok-disp/d-navn/haavardsholm.html|tittel=Jørgen Haavardsholm - disputas: Vikingtiden som 1800-tallskonstruksjon|besøksdato=2017-09-24|forfattere=|dato=5. jan. 2006|språk=no|verk=www.hf.uio.no|forlag=|sitat=|arkiv-dato=2017-09-24|arkiv-url=https://web.archive.org/web/20170924184434/http://www.hf.uio.no/forskning/aktuelt/arrangementer/disputaser/arkiv/dok-disp/d-navn/haavardsholm.html|url-status=død}}</ref> I vikingtiden var det ikke nødvendigvis noe klart skille mellom handel og plyndring.<ref name=":6" /><ref name="Gunnes" /> [[Gro Steinsland]] skriver at [[Harald Hardråde]] reiste østover og kom til Bysants med 500 vikinger. Slike leiesoldater hos keiseren i [[Bysants]] blir i sagaen kalt «væringer» («varjager» i russiske kilder fra 1100-tallet).<ref name=":7" />

Andre betegnelser på innbyggerne i Skandinavia er kjent blant annet fra den beretningen [[Ottar fra Hålogaland|Ottar]] ga den engelske kong [[Alfred av England|Alfred]] ca. 880. Ottar fra Hålogaland skilte dansker fra nordmenn politisk eller geografisk, og Ottar selv «bodde lengst nord av alle nordmenn». Danskene holdt til rundt Kattegat og Skagerrak, nordmennene holdt til langs kysten av Nordsjøen og Nord-Atlanteren. Ottar identifiserte samer/finner ved deres nomadiske livsform og at de til dels holdt til nord for nordmennene.<ref name="Gunnes" /><ref>Orning, Hans Jacob: En vestlandskonge? ''Klassekampen'', 18. februar 2013.</ref><ref>Jón Viðar Sigurðsson, Det norrøne samfunnet. Pax forlag, Oslo 2008, s. 13. ISBN 978-82-530-3147-7</ref><ref>{{ Kilde bok | utgivelsesår = 1995 | tittel = Ottars verden | utgivelsessted = Tromsø Tromsø museum | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2012121805046 | side = }}</ref>

Viking har vært brukt og brukes som fornavn. I 2018 var det 17 personer i Norge med Viking som fornavn.<ref>https://www.ssb.no/navn oppslag 20. januar 2018</ref> I gards- og ættesoge for [[Evanger]] forekommer Viking som fornavn 27 ganger.<ref>{{ Kilde bok | forfatter = Schjærven, Lars | utgivelsesår = 1982 | tittel = Evangerboka: gards- og ættesoge. Bind 1. | isbn = 8271010875 | utgivelsessted = [Voss] | forlag = Voss bygdeboknemnd | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2010070708017 | side = }}</ref><ref>{{ Kilde bok | forfatter = Schjærven, Lars | utgivelsesår = 1984 | tittel = Evangerboka: gards- og ættesoge. Bind 2 | isbn = 8299122104 | utgivelsessted = [Voss] | forlag = Voss bygdeboknemnd | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2010070708034 | side = }}</ref>