Redigerer Verb (avsnitt)

== Bøying av verb ==
På norsk har ethvert '''verb''' seks forskjellige former. På andre språk har verbene gjerne mange flere former. For eksempel har italienske verb nesten tjue forskjellige former og på rikt [[agglutinerende språk]] som [[tyrkisk]] kan verbene ha millioner av forskjellige former. De seks norske verbformene er vist nedenfor, for de regelmessige verbene ''spise'' og ''spå'', og det uregelmessige verbet ''gå''. Språk som har relativt mange forskjellige bøyninger av ord kalles ofte for [[syntetisk språk]], og et språk som bruker bøyning relativt lite, slik som norsk, kalles gjerne [[analytisk språk]]. [[Mandarin (språk)|Mandarin kinesisk]] er enda mer analytisk enn norsk, og bruker ingen bøyninger i det hele tatt.

{| class="wikitable"
|+ Noen norske verb og deres morfologiske former
|-
! Imperativ
| spis
| spå
| gå
|-
! Infinitiv
| spise
| spå
| gå
|-
! Presens
| spiser
| spår
| går
|-
! Preteritum
| spiste
| spådde
| gikk
|-
! Perfektum partisipp
| spist
| spådd
| gått
|-
! Presens partisipp
| spisende
| spående
| gående
|-
|}

På norsk er [[stamme (morfologi)|stammen]] av verbet som regel imperativformen: Det er denne som går igjen i alle de andre formene for regelmessige verb.

Siden norsk har relativt få bøyningsendelser må man bruke ''sammensatte'' former, også kalt ''perifrastiske former'' eller ''analytiske former'' for å uttrykke det som kan uttrykkes i ett ord i andre språk. For eksempel finnes det en bøyningsendelse for [[futurum]] i latin (eksempel: ''audiam'' 'jeg kommer til å høre') mens vi på norsk bruker sammensatte former som ''vil høre'' eller ''komme til å høre.''

=== Tider ===
På [[norsk]] er det vanlig å snakke om seks verbtider, eller [[tempus]]: ''infinitiv'' (gjerne med ''å'' foran), ''[[presens]]'' (nåtid), ''[[preteritum]]'' (fortid), ''[[presens perfektum]]'' (''før Perfektum'', fortid, perfektum partisipp med hjelpeverbet ''ha'' eller ''være'' i presens eller infinitiv), ''[[preteritum perfektum]]'' (''før Pluskvamperfektum'', fortid, perfektum partisipp med hjelpeverbet ''ha'' i preteritum) og ''[[futurum]]'' (framtid, ''skal'' eller ''vil'' fulgt av infinitiv). Noen av tidene gjør bruk av hjelpeverb i tillegg til en partisipp eller infinitiv. Slike verbtider kalles for ''perifrastiske'' eller «sammensatte» tider. Perifrastiske tider er ikke egentlig å regne som «bøying» av verbet, siden de involverer separate hjelpeverb, snarere enn bøyningsendelser ([[affikser]]).

{| class="wikitable"
|+ Verbets tider
! Verb !! Infinitiv !! Presens!! Preteritum !! Presens perfektum !! Preteritum perfektum !! Presens futurum !! Preteritum futurum
|-
! å kaste
| å kaste || kaster || kastet/kasta || har kastet/kasta || hadde kastet/kasta || skal/vil kaste || skulle/ville kaste
|-
! å smile
| å smile || smiler || smilte || har smilt || hadde smilt || skal/vil smile || skulle/ville smile
|-
! å være
| å være || er || var || har vært || hadde vært || skal/vil være || skulle/ville være
|-
! å sprekke
| å sprekke || sprekker || sprakk || har sprukket || hadde sprukket || skal/vil sprekke || skulle/ville sprekke
|}

[[Presens]] kan ofte tolkes som framtid, slik som i eksemplet nedenfor.
:: Jens kommer i morgen.
Ved spesielle tilfeller, kan [[preteritum]]sformen tolkes uten referanse til fortiden. Et eksempel på det er setninger som denne, der ytringen ofte kan referere til høyst nåtidig snøvær. Slik bruk av preteritum er umulig i andre språk som engelsk.
:: Nå snødde det fælt, du!

=== Modi ===
Ent. modus. På norsk finnes hovedsakelig kun to modi, som er [[indikativ]] og [[imperativ]]. Det tredje moduset er [[konjunktiv]] (''ønskeform''). Konjunktiv finnes i hovedsak i fastfrossede uttrykk, som i ''leve kongen!'' eller i ''herren være deg nådig''. Enkelte ganger brukes preteritum (indikativ) i stedet for presens hvor vi på andre språk ville brukt konjunktiv, som for eksempel i «hvis jeg ''var'' deg».

I [[tysk]] er konjunktiv mer vanlig, hovedsakelig i indirekte tale og i betingede setninger. Det fantes også konjunktiv i [[norrønt]]. Konjunktiv kan for eksempel være ønskende, innrømmende, bydende og oppfordrende.

=== Samsvarsbøyning ===
''[[Perfektum partisipp|Samsvarsbøyning]]'' (også kalt ''kongruens'') betyr at verbalet bøyes i samsvar med subjektet det står til. I [[bokmål]] eksisterer det samsvarsbøyning med verb i tall og i enkelte sterke verb også valgfri bøyning i kjønn, men [[nynorsk]] har obligatorisk samsvarsbøyning i perfektum partisipp i både kjønn og tall (''boka er lesen'', ''brevet'' er ''lese'', mens ''bøkene er lesne'') enda det er valgfritt i enkelte tilfeller.

Språk som praktiserer samsvarsbøying, skiller mellom person og tall: Entall: 1. person ''jeg'', 2. person ''du'', 3. person ''han/hun/det''. Flertall: 1. person ''vi'', 2. person ''dere'', 3. person ''de''. Enkelte språk samsvarsbøyer også etter kjønn (han, hun, det).

Engelsk har samsvarsbøyning i presens, der 3. person entall har endingen -s. Verbet ''to be'' (å være) bøyes fortsatt grundig etter person og tall i både presens og preteritum. Enkelte språk, som for eksempel fransk og tysk har samsvarsbøyning i alle tider.

=== Aktiv og passiv ===
Verb bøyes i aktiv og passiv. Aktiv infinitiv av verbet ''elske'' er ''å elske'', mens passiv infinitiv er ''å elskes''. I aktiv er det subjektet som utfører handlingen (''du elsker meg'', det er ''du'' som elsker), mens i passiv blir handlingen utført på det ''logiske subjektet'' (''jeg elskes av deg'', det er fortsatt du som elsker, men det er ''jeg'' som er subjekt). Passiv kan også uttrykkes ''perifrastisk'', med hjelpverbet ''bli'' (''jeg blir elsket av deg '').

=== Partisipper ===
Partisippformene av verbet er de ''adjektiviserte'' formene, som kan brukes som adjektiv eller adverb.

==== Perfektum partisipp ====
[[Perfektum partisipp]] er perfektumsformen uten hjelpeverbet ''har''. Det brukes oftest som adjektiv:

: Jeg har bare én '''utskrevet''' kladdebok igjen!

: Du er jo helt '''innsmurt''' av søle!

Noen ganger kan man også bruke perfektum partisipp som adverb:

: Han sukker '''utmattet'''.

: Jeg tusler '''nedslått''' mot døra.

==== Presens partisipp ====
[[Presens partisipp]] uttrykkes på bokmål med endingen -ende. Det brukes mye mer på for eksempel engelsk, der det dannes med endingen -ing (''she is sleeping'', ''I saw a boy coming''). Vanligvis brukes dette partisippet som adverb:

: Jeg begynner '''skjelvende''' å gå.

: Han kom '''løpende''' med en beskjed fra læreren.

Men det kan også brukes som adjektiv:

: Den '''syngende''' mannen smilte til meg.

: Jeg strekker en '''skjelvende''' hånd i været.