Redigerer Vennskap (norrønt) (avsnitt)

== Vennskap ==
Det norrøne samfunnet var, spesielt i starten, preget av få lover, svak sentralmakt og lite rettsvern for den enkelte. Å opprette vennskap ble datidens løsning på dette problemet.<ref>Jon Vidar Sigurdsson (2008): 24</ref> Personlige maktforhold mellom over- og underordnede var det som holdt samfunnet sammen.<ref>Krag (2000): 50</ref>

=== Vennskap mellom bonde og høvding ===
For [[Bonde|bøndene]] var det å opprette vennskap nærmest livsviktig. Det gjaldt å finne en mektig [[høvding]] som kunne gi beskyttelse og støtte i konflikter. Til gjengjeld måtte bøndene stille opp når høvdingen trengte militære ytelser. For høvdingene var det viktig å tiltrekke seg nok bønder slik at de kunne skaffe en hær til å krige mot sine politiske motstandere. Når man opprettet vennskap, var det vanlig å befeste vennskapet med en [[gave]], som skulle gjengjeldes. Gaver som våpen og klær var vanlige for en person høyt i rang å gi til en person lavere i rang. Bøndene kunne ofte ikke gjengjelde gaven i materielle ting, men måtte gi militær støtte eller arbeid i stedet. Å avvise en gave ble sett på som en stor fornærmelse. Det holdt imidlertid ikke bare å opprette vennskap; vennskapene måtte også pleies. Høvdingene måtte holde [[gjestebud]] for å holde på tilhengerne (bøndene) sine, slik at de ikke gikk over til å støtte en mer gavmild høvding.<ref>Jon Vidar Sigurdsson (2010): 27-28</ref>

Venner forpliktet å støtte hverandre i konflikter. Dersom en venn havnet i en [[tvist]], hadde man som venn plikt til å hjelpe ham. I praksis betydde dette at høvdingene måtte «rydde opp» når bøndene fikk problemer. De fleste mindre konflikter ble trolig løst privat, bare større tvister kom til tinget. Dersom en høvding nektet å hjelpe en venn i en slik konflikt, sendte det ut signaler om at denne høvdingen ikke var til å stole på, og dermed kunne det føre til at han ville tiltrekke seg færre venner, eller til og med miste venner. Dette ville høvdingene for enhver pris unngå, så det var sjelden at de ikke støttet bøndene «sine». Ikke å oppfylle sine plikter var dessuten å anse som tap av [[ære]], noe som i det norrøne samfunnet var ensbetydende med sosial degenerering. Dersom begge parter oppfylte sine plikter, bestod trolig de fleste vennskap mellom bønder og høvdinger livet ut.<ref>Jon Vidar Sigurdsson (2010): 21-22</ref><ref>Jon Vidar Sigurdsson (2008): 79-80</ref>

=== Vennskap mellom to høvdinger ===
Vennskap mellom to høvdinger var gjerne av mer midlertidig art enn vennskapene mellom en bonde og en høvding. En høvding kunne opprette vennskap med en annen høvding av politisk/strategiske grunner, for eksempel et mål om å «knekke» en tredje høvding eller allianse av høvdinger. Det hendte også at en høvding kunne opprette vennskap med en annen fordi han anså denne høvdingen som mektigere enn seg selv og dermed ønsket «en bit av kaka». Slike høvding-vennskap tok ofte slutt når målet var oppnådd. Det var ofte den høvdingen som stod lavest i rang som tok initiativ til vennskapet. Ved en gaveutveksling var måtte det være minst tre personer til stede - giver, mottaker og tilskuer. Det var viktig at noen kunne bevitne gaveutvekslingen, slik at vennskapet dermed var «offisielt».<ref>Jon Vidar Sigurdsson (2010): 48-52</ref>

=== Vennskap mellom to konger ===
Konger kunne også inngå vennskap med hverandre, enten av samme grunner som for høvdingene, eller fordi man for eksempel ønsket å skape fred. Det siste gjaldt særlig for vennskap mellom to konger i samme land. I [[Heimskringla]] ([[Snorre Sturlason|Snorres]] kongesagaer) fortelles det om at [[Olav Haraldsson]] (den hellige) opprettet forlik og vennskap med svenskekongen [[Anund Jakob]] i grensebyen [[Konghelle]]. Likeledes fortelles det om at Olavs sønn [[Magnus den gode|Magnus Olavsson]] (den gode) og Magnus' onkel, Olavs halvbror, [[Harald Sigurdsson]] (hardråde) opprettet vennskap og delte riket på oppfordring fra begges venner. Magnus gav onkelen Harald halvparten av sitt rike, og som motgave fikk han halvparten av rikdommene Harald hadde skaffet seg i utlandet.<ref>Jon Vidar Sigurdsson (2010): 69-71; 82-83</ref>

=== Vennskap mellom konge og høvding ===
Vennskap mellom en høvding og en konge var et viktig redskap for både konge og [[høvding]] for sikre deres egne interesser. Vennskap ble brukt av kongene til å sikre makt i sitt eget kongedømme. Denne måten å sikre makt var vanlig i [[tidlig middelalder]] og [[høymiddelalderen]] frem til 1100-tallet.<ref>Jon Vidar Sigurdsson (2010): 65</ref>

Kongen var nødt til å konstant sikre seg høvdingens lojalitet. Dette ble gjort å danne vennskap til forskjellige høvdinger. Høvdinger fikk ikke vennskap med andre høvdinger automatisk bare fordi de var venner med en felles konge. De var nødt til å inngå vennskapsbånd mellom seg. Hvis høvdingene som tjente en konge havnet i konflikt med hverandre var det kongens jobb å mekle mellom dem og få et forlik. Det var viktig for kongen og få i stand et forlik høvdingene kunne leve med, eller kunne han risikere å miste vennskap. Det var farlig for en konge å favorisere mellom høvdingene, da dette ble oppfattet negativt.

For å opprettholde vennskapsbåndet var kongen nødt til å gi gaver til høvdingen som et tegn på at de fortsatt hadde et godt vennskap. I retur skulle høvdingene bistå kongen i konflikter enten med mannskap, midler eller råd. Høvdingene hadde i det norrøne samfunnet et større behov for midlene kongen hadde å tilby, enn resten av Europa da høvdingene i det norrøne samfunnet var i sammenligning fattigere enn sine europeiske likemenn.

Høvdingene i det norrøne samfunnet mistet gradvis makten over sine områder. Det var risikabelt og ikke ha vennskap med kongen. Høvdinger som havnet i konflikt med kongen, kunne risikere å miste kontroll over sine områder. En vanlig måte for høvdingene å sikre kontroll over sitt område og få større rikdom var å bli kongens lendmann, kongens håndgagne menn. Høvdingene ga sine områder over til kongen og fikk dem tilbake som len.

Når det var flere konger i et kongedømme som det var i [[Norge]] en tid. Kunne høvdingene spille på konflikten mellom kongene. En høvding kunne da få bedre betingelser enn han ville fått hvis det kun en konge.<ref>Jon Vidar Sigurdsson (2010): 69</ref>

I [[borgerkrigstiden]] kunne høvdinger prøve å inngå vennskapsbånd med den fiendtlige kongen, menns de fortsatt var i tjeneste hos sin egen konge. Kong [[Sverre Sigurdsson]] skal ha hevdet at flere av [[Magnus Erlingsson]] sine lendmenn ønsket å inngå vennskap med ham, mens de fortsatt var Magnus Erlingsson sine håndgangne menn.<ref>Jon Vidar Sigurdsson (2010): 70</ref>

Vennskapsbåndet var gjensidig, det betydde at kongen også måtte oppfylle de kravene han hadde blitt enige med høvdingene han hadde gått i vennskap med. Hvis kongen ikke klarte å oppfylle sine forpliktelser kunne han risikere å miste vennskapet til høvdingene under ham og dermed deres støtte. Høvdingene kunne ikke uten videre bryte vennskapsbåndet til kongen. Det var sett på som et tap av ære å bryte et fungerende vennskap. 

Hvis kongen hadde vært en dårlig venn, kunne høvdingene bryte vennskapsbåndet de hadde med ham, uten å miste noen ære. Det var legitimt å bryte vennskap med dårlige venner. Dette ble konsekvensen for [[Olav den hellige]]. Flere høvdinger hadde oppfattet Olav som en dårlig venn, da de følte seg forsømt av ham. De brøt da vennskapet med ham og skiftet side i krigen mot [[Knut II av Danmark|Knut den mektige]].<ref>Jon Vidar Sigurdsson (2010): 69-70</ref>

[[Island]] var i unntakposisjon i det [[Norrøn|norrøne samfunnet]]. De islandske høvdingene kunne styre over sine egne områder med liten innblanding utenfra. Det var derimot vanlig for islandske høvdinger med ambisjoner å inngå i vennskapsbånd med konger.<ref>Jon Vidar Sigurdsson (2010): 73</ref> Dette endret seg på 1200-tallet når den norske kongen [[Håkon Håkonsson]] prøvde å øke sin innflytelse over Island. I årene 1264-1266 ble Island et norsk skatteland og høvdingene ble kongens lendmenn.

Fra midten av 1100-tallet begynte vennskapet å miste sin posisjon i samfunnet. Det vokste frem en ny ideologi basert på lydighet og tjeneste. Makten ble bygget ovenfra ifra Gud, den ble ikke bygget opp nedenfra av vennskapsbånd med høvdinger. Da vennskapet mistet posisjon var ikke kongene like avhengig lenger å inngå vennskap med høvdingene. Kongen fortsatte å inngå i vennskapsbånd, men kun med sine viktigste støttespillere.