Redigerer Venetiansk (avsnitt)

== Historie ==
Venetiansk nedstammer fra [[vulgærlatin]], påvirket av [[Gallia|gallere]], og muligens delvis fra et venetisk underlag, og av språkene til germanske stammer som [[vestgotere]], [[østgotere]], og [[langobarder]] som invaderte Italia på [[400-tallet]]. Venetiansk, som et kjent skriftlig språk, er dokumentert på [[1200-tallet]]. Det finnes også påvirkninger og parallellismer med [[gresk]] og [[albansk]] i ord som ''piròn'' (gaffel), ''inpiràr'' (å dele), ''carega'' (stol) ''fanela'' (skjorte).

Språket fikk betydelig prestisje i tiden til [[republikken Venezia]] da det fikk status som et ''[[lingua franca]]'' i [[Middelhavet]]. Kjente venetiansk-språklige forfattere var dramatikerne [[Angelo Beolco]] (1502–1542) og [[Carlo Goldoni]] (1707–1793). Både Ruzante og Goldoni, som fulgte den gamle italienske teatertradisjonen ''[[commedia dell'arte]]'', benyttet venetiansk i deres [[komedie]]r som morsmålet til vanlige folk. De er vurdert som blant de fremste italienske dramatikerne gjennom tidene, og Goldonis skuespiller blir fortsatt framført i dag. Andre kjente verker på venetiansk er oversettelsene av ''[[Iliaden]]'' av [[Giacomo Casanova]] (1725–1798) og Francesco Boaretti, og diktene til [[Biagio Marin]] (1891–1985). Kjent er også et venetiansk manuskript med tittelen ''Dialogo de Cecco da Ronchitti da Bruzene in perpuosito de la stella Nova'', om en [[Nova (stjerne)|nova]] og andre [[astronomi]]ske emner, som er tilskrevet [[Galileo Galilei]] (1564–1642).

Men som et litterært språk ble venetiansk overskygget av [[Dante Alighieri]]s [[toskansk]] «dialekt» og [[fransk]]e språk som [[provençalsk]] og [[langues d'oïl]] (historisk betegnelse på de gallisk-romanske språk og dialekter).

Selv før nedgangen for republikken Venezia, hadde venetiansk gradvis opphørt å bli benyttet for administrative arbeid til fordel for toskansk-avledet italiensk som hadde blitt foreslått og benyttet som et virkemiddel for en felles italiensk kultur sterkt støttet av framstående [[Humanisme|humanister]] og poeter i Venezia, fra [[Pietro Bembo]] (1470–1547), en avgjørende figur i utviklingen av det italienske språk, til [[Ugo Foscolo]] (1778–1827).

For øyeblikket er bortimot alle de som snakker venetiansk det som heter ''[[diglossi]]ske'', det vil si en stabil språksituasjon hvor høyspråk og lavspråk lever side om side, og de benytter venetiansk i uformelle sammenhenger. Dagens situasjon fremmer spørsmål om språkets betingelser for å overleve som et levende språk. Til tross for skritt for å anerkjenne det, har venetiansk forblitt et språk som stadig vanskeligere lar seg overføre til neste generasjon da yngre generasjoner synes å foretrekke standard italiensk i mange situasjoner. Dette problemet er også blitt ytterligere komplisert av større andel innvandrere som kun snakker eller lærer seg standard italiensk.