Redigerer Varmestråling (avsnitt)

==Historie==

Basert på målinger av utstrålingen fra glødende [[platina]]tråder, kunne den østerrikske fysiker [[Josef Stefan]] i [[1879]]  vise at intensiteten til varmestrålingen varierte med fjerde potens av den [[absolutt temperatur|absolutte temperaturen]]. Fem år etterpå viste hans tidligere student [[Ludwig Boltzmann]] at denne lovmessigheten kunne forklares ved bruk av de [[termodynamikk|termodynamiske lover]] for strålingen. Den kalles derfor for [[Stefan-Boltzmanns lov]] og er av stor praktisk betydning. 

I [[1893]] viste den tyske fysiker [[Wilhelm Wien]] at variasjonen av intensiteten til den sorte strålingen ikke varierte uavhengig med temperatur og frekvens, men på en bestemt, sammenkoblet måte.<ref> W. Wien, ''Eine neue Beziehung der Strahlung schwarzer Körper zum zweiten Hauptsatz der Wärmetheorie'', Sitzungsberichte der Königlichen Preußischen der Wissenschaften zu Berlin, 662-669 (1893).</ref> Dette hadde som konsekvens at den mest intense bølgelengden alltid er omvendt proporsjonal med den absolutte temperaturen til strålingen, noe som stemmer med observasjoner. I dag heter dette [[Wiens forskyvningslov]]. Et par år senere brukte Wien denne innsikten til å foreslå en [[Wiens strålingslov|formel]] som skulle beskrive intensiteten ved alle frekvenser og temperaturer.<ref> W. Wien, ''Ueber die Energievertheilung im Emissionsspectrum eines schwarzen Körpers'', Annalen der Physik, '''294''' (8), 662–669 (1896). [http://www.physik.uni-augsburg.de/annalen/history/historic-papers/1896_294_662-669.pdf PDF].</ref> Allerede året etter ble den bekreftet ved nøyaktige målinger for bølgelengder opp til 4&thinsp;&mu;m av [[Friedrich Paschen|F. Paschen]] som uavhengig hadde kommet frem til omtrent samme formel.<ref> F. Paschen, Annalen der Physik und Chemie '''58''', 455-491 (1896); '''60''', 662-723 (1897).</ref><ref> F. Paschen, Sitzungsberichte der Akademie der Wissenschaften zu Berlin, 405, 959 (1899).</ref> 

Noen få år senere gjennomførte Lummer og Pringsheim nye eksperiment for bølgelengder opp til 18&thinsp;&mu;m<ref> O. Lummer und E. Pringsheim, Verhandlungen der Deutschen Physikalischen Gesellschaft '''1''', 23-41, 215-235 (1899); '''2''', 163 (1900). </ref> som viste at loven likevel ikke var riktig for slike store bølgelengder. Ved å gjøre målinger på såkalte ''Reststrahlen'' for enda større bølgelenger ble dette avviket bekreftet av [[Heinrich Rubens|Rubens]] og Kurlbaum.<ref> H. Rubens und F. Kurlbaum, '' "Über die Emission langwelliger Wärmestrahlen durch den schwarzen Körper bei verschiedenen Temperaturen'', Sitzungsberichte der Akademie der Wissenschaften zu Berlin, 929-941 (1900). [http://articles.adsabs.harvard.edu//full/1901ApJ....14..335R/0000335.000.html PDF]</ref><ref> H. Rubens und F. Kurlbaum, ''Anwendung der Methode der Reststrahlen zur Prüfung des Strahlungsgesetzes'', Annalen der Physik '''309''' (4), 649-666 (1901).[http://zs.thulb.uni-jena.de/servlets/MCRFileNodeServlet/jportal_derivate_00149131/19013090402_ftp.pdf PDF]</ref> Dette fikk den tyske fysiker [[Max Planck]] til å utlede en helt ny og revolusjonerende [[Plancks strålingslov|strålingsteori]] som viste seg å stemme med alle målinger.<ref> M. Planck, ''Über das Gesetz der Energieverteilung im Normalspektrum'', Annalen der Physik '''309''' (4), 553-563 (1901). [http://www.physik.uni-augsburg.de/annalen/history/historic-papers/1901_309_553-563.pdf PDF.]</ref>  De nye ideene som inngikk i denne utledningen, var begynnelsen på [[kvantemekanikk]]en. Slik sett har forståelsen av varmestrålingen vært opphav til alt det som i dag kalles moderne fysikk.