Redigerer Valdresbanen (avsnitt)

== Historikk ==
Allerede i 1875 ble det diskutert om det burde bygges en jernbane i Valdres. Det ble blant annet diskutert om [[Bergensbanen]] skulle legges gjennom dalen. I 1894 ble det vedtatt at Bergensbanen skulle gå gjennom [[Hallingdal]]. Dette satte fart i diskusjonen om en privat jernbane. Tre hovedalternativer ble diskutert: en mulighet var en sidebane fra [[Nesbyen]], en annen mulighet var sidebane fra [[Hen stasjon]] på [[Randsfjordbanen]]. Det tredje alternativet var en sidebane fra [[Røykenvik stasjon|Røykenvik]] eller Eina på [[Gjøvikbanen]]. Det var sidesporet fra Eina som til slutt vant fram. Viktigste årsak til dette var den store lokale interessen i [[Land_(landskap)|Land-kommunene]].

Stortinget vedtok å bygge banen i 1899, og den private jernbanebyggeren Søren Sørensen fikk anbudet. Staten skulle bidra med to millioner kroner, i tillegg skulle kommunene og privatpersoner bidra med 1,8 millioner kroner. Til sammen var banen beregnet til å koste 3,8 millioner kroner. Den 28. november 1902 ble banen åpnet fra Eina til Dokka, og 1. november 1903 hadde banen kommet til [[Tonsåsen stasjon|Tonsåsen]]. På det tidspunktet var alle pengene brukt opp, og til slutt ble det kommunene som måtte dekke overskridelsene på 700.000 kr. Banen ble åpnet til [[Aurdal stasjon|Aurdal]] 11. oktober 1905 og var endelig framme på Fagernes 11. oktober 1906.

Til sammen kostet banen 4,5 millioner kr<ref>4,5 millioner kr i 1906 tilsvarer omtrent 264 millioner kroner i 2008</ref>, noe som betyr at den ble bygd relativt billig. Banen ble bygd svært kurverik, maksimal fart på togene var opprinnelig på bare 40 km/t. [[Jernbanesville|Svillene]] var laget av vanlig treverk, ikke impregnert tre. Dette førte til at de raskt begynte å råtne, og de måtte byttes etter kun få år. Skinnene var imidlertid av relativt god kvalitet, og banen ble bygd med [[normalspor|normal sporvidde]] ([[Gjøvikbanen]] hadde normal sporvidde), dette til tross for at [[Kappspor|smalspor]] var det vanligste i Norge i denne perioden. Dette gjorde at banen kunne benytte langt kraftigere togmateriell enn de fleste andre sidebanene. 

Banen ble umiddelbart en suksess og gikk med overskudd i mange år. Overskuddet ble brukt til å utbedre banen. I 1923 vedtok Stortinget at banen skulle forlenges fram til [[Vangsmjøsa]], men denne forlengelsen ble aldri realisert. I 1935 ble det satt inn en bensindrevet motorvogn på strekningen, dette førte til at reisetiden Eina–Fagernes ble redusert til 2,5 timer. I 1937 gikk konsesjonen for drift av banen ut, og NSB overtok. På 80-tallet gikk imidlertid trafikken kraftig tilbake, en av årsakene til dette var en kraftig forbedring av busstilbudet mellom Valdres og Oslo. Persontrafikken på banen ble nedlagt 1. januar 1989.

<gallery>
Di 3 at Fagernes.jpg|Di3-lokomotiver har trukket mang et tog på Valdresbanen, her på Fagernes få år før nedleggelsen.{{foto|Phil Richards}}
Skrukli stasjon.jpg|På Skrukli er det bare rester igjen.
FV2376 Fall stasjon.jpg|Ved Fall stasjon er det asfaltert over skinnene.
Gamle vogner på Bjørgo stasjon.jpg|På Bjørgo står gamle jernbanevogner på utstilling.
Valdresbanen 2015.jpg|Valdresbanen ved Røste, mai 2015.
</gallery>