Redigerer Utstein kloster (avsnitt)

== Historie ==
Tradisjonelt er opprettelsen av Utstein kloster knyttet til [[Magnus Lagabøte]]. Han fikk [[Rygjafylke]]t i len i [[1257]] og skal i årene etter i stor grad ha holdt til i Stavanger. En har ment at han i denne perioden også startet bygging av en ny kongsgård på Utstein. Etter at faren, [[Håkon Håkonsson]], døde i 1263, ble Magnus konge. Han hadde da ikke lenger bruk for Utstein, og lot [[Olavsklosteret i Stavanger]] overta stedet med den påbegynte [[kongsgård]]en. Imidlertid nevnes ikke dette forhold i Magnus Lagabøtes [[testamente]]. Ifølge denne oppfatninga er klosteret på Utstein blitt til omkring midten av 1260-åra som en videreføring av Olavsklosteret. 

I en bok om Utstein fra [[2005]] presenterer [[historiker]]en [[Eldbjørg Haug]] synspunkter som bryter med den tradisjonelle dateringen av klosteret. Hun argumenterer for at Olavsklosteret i Stavanger trolig var et [[benediktinerkloster]], som i så fall ikke kan ha vært noen forløper til Utstein. I stedet finner Haug det sannsynlig at klosteret på Utstein ble grunnlagt samtidig med Halsnøy kloster i forbindelse med kongekroningen av Magnus Erlingsson i [[Bergen]] i [[1164]]. Grunnleggeren av begge klostrene, som fikk store jordegodsdonasjoner ved stiftelsen, mente hun var Magnus' far, [[lendmann]]en [[Erling Ormsson Skakke]] fra Stødle i [[Etne]] som var gift med [[Kristin Sigurdsdatter]], datter til [[Sigurd Jorsalfare]]. Denne omdateringen av Utstein kloster blir støttet blant annet av en [[døpefont]] fra 1100-tallet som fremdeles finnes i klosterkirken. Dessuten hadde [[Augustinerkorherrene|augustinerkorherreordenen]] sin blomstringstid omkring midten av 1100-tallet, da de andre norske klostrene i denne ordenen ble grunnlagt. 

At Utstein kloster var en videreføring av Olavsklosteret i Stavanger, begrunnes med at to brødre fra konventet på Utstein kloster forrettet i Olavskirken i Stavanger, og at Utstein kloster overtok eller hadde disposisjonsrett over Olavskirkens eiendommer. [[Augustinerkorherrene]] levde etter et sett leveregler satt opp av biskop [[Augustin av Hippo]], og som hadde [[apostlene]] som ideal.

Klosteret har vært befestet. Det ble brannherjet to ganger på 1500-tallet. Det første angrepet fant sted ca. [[1515]], da biskop [[Hoskold Hoskoldsson|Hoskold]] av Stavanger angrep klosteret. Etter [[reformasjonen]] ble det i [[1539]] stormet og brent ned av [[Christoffer Trondsen|Christoffer Rustung]].

Klosteret opphørte ved innføringen av reformasjonen i Norge ([[1536]]/37), da den katolske kirkens eiendommer ble inndratt og lagt til kronen. Siden kom klosteret på flere hender. I [[1537]] fikk [[Trond Ivarson]] klosteret som len. Han var forpliktet til å ta vare på brødrene, men hva som siden skjedde med klosterfolket, forteller ikke kildene noe om. Antagelig var mange av dem eldre mennesker.

[[Erik Urne]] ([[1601]]&ndash;[[1630]]) fikk innredet klosterets kirke til [[sognekirke]]. Her bidro flere av de store kunstnerne man regner inn under [[stavangerrenessansen]], blant andre [[Lauritz Snekker]] som stod for [[altertavle]]ns utforming, og [[Gottfried Hendtzschel]] som malte denne.

Anlegget sto ubebodd i lengre tid og forfalt. Familien Frimann overtok klostergodset i 1700. Karen Frimann og Magrethe de Fine eide gården sammen fra 1707. de Fine kjøpte klosterkirken i 1724. Da hun døde gikk kirken og hennes eierdel til Karen Frimann og Johan Garmann. Da [[Christopher Garmann]] ([[1720]]-79) flyttet hit i [[1750]], ble bygningene satt i stand og sterkt forandret. Christopher Garmann var sterkt opptatt av saueavl. Utstein Gard hadde da 120 smaler, men Garmann interesserte seg også for [[import]] av finullet engelsk sau og skrev en [[avhandling]] om tiltak til saueavlens forbedring. Spesielt anbefalte han sauehold på øyene, der det ikke er [[Predasjon|rovdyr]], mens [[kystklima]]et er mildt, med [[vegetasjon]] egnet for sauefôr. I tillegg mente Garmann at [[salt]]innholdet i [[tang]]en virket sykdomsforebyggende for sauene. Garmann forsynte sauebønder i [[Stavanger amt]] og [[Bergen stift]] med avlsdyr, og regnes som den første i Norge som la om til helårsbeitende besetning.<ref>{{Kilde www |url=http://klostergarden.no/om-klostergarden/ |tittel=Arkivert kopi |besøksdato=2020-11-03 |arkiv-dato=2019-07-20 |arkiv-url=https://web.archive.org/web/20190720151146/http://klostergarden.no/om-klostergarden/ |url-status=død }}</ref> Garmanns andre kone, Cecilie Widding Garmann ([[1734]]-59), døde i [[barsel]] i [[1759]] og ble gravlagt ved klosterkirkens vestvegg. Enkemannen skal ha lovet aldri å gifte seg igjen, men 20 år senere gjorde han det likevel. Under [[bryllup]]et i [[Stavanger domkirke]] mente Garmann å se Cecilie. Han falt i [[koma]] og døde en uke senere. I dag hevdes Cecilie å være klosterets [[spøkelse]], kalt «Den hvite dame».<ref>https://kulturminnefondet.no/prosjekt/klostergarden-pa-utstein/</ref>

Eilert Gerhard Schanche (1859-1933) var adoptivsønnen til Børre Garmann (1817-1892) som hadde drevet gården fra 1849, og han tok over garden i 1885. Han var barnebarn av fasteren til Børre. Koret i kirken ble overført til staten i [[1899]]. Omkring [[1900]] ble kirkens kor og [[tårn]] restaurert. Frem til [[1930-tallet]] var klosterbygningene [[våningshus]]. Det øvrige anlegget ble satt i stand på [[1950-tallet]] og [[1960-tallet]].

Klosteret eies i dag av MUST, Museum Stavanger AS. Det drives som museum, kurs- og konferansested, selskapslokale og til konserter. Store deler av anlegget er åpent for publikum i museets åpningstider.