Redigerer Utmattelseskrigen (avsnitt)

== Bakgrunn==
Israels seier i seksdagerskrigen hadde tredoblet det området landet kontrollerte og endt med at blant annet [[Sinai-halvøya]] ble erobret fra Egypt. Egypt, under ledelse av daværende president [[Gamal Abdel Nasser]], var fast bestemt på å gjenerobre Sinai og redusere omfanget av nederlaget. Sporadiske trefninger fant sted langs våpenhvilelinjen allerede i begynnelsen av juli 1967, og den nye konflikten ble tydelig da egyptiske skip senket den israelske destroyeren INS «Eilat» den [[21. oktober]] samme år.

Egypt innledet stridighetene ved å bombardere israelske posisjoner langs den nyetablerte ''Bar Lev-linjen'' langs [[Suezkanalen]] med artilleri og [[MiG]]-fly, samt diverse sovjetisk supplering, for å tvinge Israel til å oppgi sine territorielle besittelser.<ref name="Britannica">{{cite web
| url = http://www.britannica.com/eb/article-219430/Israel
| title = Israel: The War of Attrition
| accessdate =3. mars 2007
| publisher = Encyclopædia Britannica
}}</ref> Israel svarte på bombardementet med luftraid mot egyptiske posisjoner og bombing av strategiske fasiliteter inne i selve Egypt.

Det internasjonale samfunnet og de involverte landene forsøkte flere ganger å finne frem til en diplomatisk løsning på konflikten. [[FN]]-utsending [[Gunnar Jarring]] forsøkte å sikre at forholdene beskrevet i [[FNs sikkerhetsråds resolusjon 242]] ble opprettholdt, men ved avslutningen av året [[1970]] ble det klart at oppdraget hadde mislyktes. [[USA]]s daværende president [[Richard Nixon]] fryktet at det hele skulle eskalere til å bli en mer omfattende konfrontasjon, og presenterte i 1970 den såkalte Rogers-planen som utgjorde flere betingelser og forslag for en våpenhvile mellom partene.

I august 1970 gikk [[Israel]], [[Jordan]] og [[Egypt]] med på en våpenhvileavtale under de betingelser foreslått gjennom Rogers-planen. Planen inneholdt restriksjoner angående utplassering av missilinstallasjoner på begge sider av Suezkanalen, og krevde fullt ildopphør for å kunne tre i kraft. Gjensidige raid måtte avsluttes, og partene måtte innstille seg på å ikke forandre den daværende situasjonen på bakken. Imidlertid viste avtalen seg å være skjør, og snart begynte [[Egypt]] og [[Sovjetunionen]] på ny å flytte missiler nær kanalsonen. Her konstruerte de etterhvert en av de til da største [[luftvern]]-systemene i historien.<ref name="JewishVirtualLibrary" /><ref name=Britannica />

Israel svarte på avtalens sammenbrudd med det daværende statsminister [[Golda Meir]] kalte «asymmetrisk respons», hvor det bevisst ble ført en politikk hvor Israels gjengjeldelser mot egyptiske angrep var langt mer omfattende enn angrepene de svarte på.<ref name=Britannica /> Dette inkluderte omfattende luftangrep over store deler av Egypt og flere bomberaid, hvor «Operasjon Priha» alene utgjorde 118 bombeangrep.<ref>[http://www.iaf.org.il/Templates/Wars/Wars.IN.aspx?lang=EN&lobbyID=40&folderID=42&subfolderID=42&docfolderID=42&docID=3749 «The War of Attrition»], Det israelske luftforsvaret.</ref>

I [[september]] [[1970]] døde Egypts leder [[Gamal Abdel Nasser]] av hjerteslag, noe som angivelig skal ha ligget i familien.<ref name="Al-Arabiya">{{cite web|url=http://www.alarabiya.net/articles/2010/09/26/120379.html|title=Claims that Sadat killed Nasser are unfounded|date=26. september 2010|work=[[Al Arabiya]]}}</ref> [[Anwar al-Sadat]], som overtok ledervervet etter Nasser, gikk inn for å få en avslutning på krigen. I september ble det derfor ildopphør, og krigen ble avsluttet på et stadium hvor begge parters styrker var blitt svært utmattet etter den lange krigen.<ref name=ACIG/> Sadat gikk snart igang med å gjenoppbygge den egyptiske hæren, og planla et fullskala angrep mot de israelske styrkene på østsiden av Suezkanalen. Denne planen ble omsider igangsatt tre år senere, i den såkalte [[Jom kippur-krigen]]. Selv om det egyptiske angrepet ikke lyktes i å bekjempe de israelske styrkene, ble Sinai-halvøya omsider returnert til Egypt etter [[Camp David-avtalen]] i 1978 og [[den egyptisk-israelske fredsavtalen]] i 1979.