Redigerer Unionsoppløsningen (avsnitt)

== Bakgrunn ==
Unionen ble til som resultat av at [[Danmark-Norge]] og [[Sverige]] havnet på hver sin side under [[Norge under Napoleonskrigene|Napoleonskrigene]]. Danmark-Norge valgte, etter at britiske tropper hadde utkjempet [[Slaget om København (1807)|«flåteranet» i 1807]], å alliere seg med [[Frankrike]].<ref>[http://snl.no/Flåteranet_i_1807 Flåteranet i 1807] - Store norske leksikon, hentet 13. mars 2013</ref>
Sverige ble i 1808 angrepet av [[Russland]], etter å ha avslått å slutte seg til alliansen som fulgte av [[freden i Tilsit]] året før. Nederlaget og tapet av [[Finland]] førte til at kong [[Gustav IV Adolf]] ble avsatt, og den franske [[marskalk]] [[Karl III Johan|Bernadotte]] valgt til kronprins. Men i stedet for å forsøke gjenerobring av Finland, valgte kronprins [[Karl III Johan|Karl Johan]] å utnytte bruddet mellom Frankrike og Russland i 1812 til gå inn i sluttkampen mot keiser [[Napoléon]], mot løfte om å vinne Norge som kompensasjon for tapet av Finland. Etter [[slaget ved Leipzig]] i 1813 gikk Sveriges hær mot Danmark, og tvang kong [[Frederik VI]] til å inngå [[freden i Kiel]] 14. januar 1814.<ref>Bo Stråth: ''Union og demokrati. Dei sameinte rika Noreg–Sverige 1814–1905''. Oslo 2005, s.16-24</ref>
Ved fredsavtalen måtte Frederik VI avstå Norge til kongen av Sverige. 

Unionen som ble inngått 4. november 1814 mellom Sverige og Norge ble imidlertid ikke inngått på premissene fra Kiel-traktaten, men på grunnlag av [[konvensjonen i Moss]], som 14. august 1814 markerte slutten på den korte krigen mellom de to landene. Konvensjonen innrømmet Norge utstrakt selvstyre i en [[personalunion]] med Sverige under felles konge, etter revisjon av den nye [[Grunnloven]] av [[17. mai]].

Unionen var i utgangspunktet omstridt, og særlig i kong Karl Johans regjeringstid oppsto ofte strid mellom kongen og [[Stortinget]]. Viktige stridsspørsmål var kravet om at Norge måtte bære en forholdsmessig del av den felles dansk-norske statsgjeld, spørsmålet om gjenopprettelse av [[adel]] i Norge, kongens [[veto]]rett, [[stattholderstriden]] og symbolsaker som kongens titulatur, rikenes [[Norges flagg|flagg]] og [[Norges riksvåpen|våpen]]. Etter en relativt forsonlig periode i [[skandinavisme]]ns tid under kong [[Oscar I]] ble unionen igjen omstridt etter 1860, i en periode med økende [[nasjonalisme]]. Enkelte svenske historikere og politikere mente at Sverige hadde overhøyhet, mens oppfatningen i Norge var at unionen var inngått mellom to likestilte stater.<ref>side 11, Jacob Weibull: «Innför unionsopplösningen 1905 Konsulatfrågan» Norstedt, Stockholm 1962</ref>
Striden om [[Norges flagg|flaggsaken]] og [[statsrådsaken]] skapte problemer både internt i, og mellom de to landene. Mot slutten av unionen var [[konsulatsaken]] av avgjørende betydning for forholdet mellom de to landene, og ble kimen til bruddet i 1905.

=== Unionen mellom Sverige og Norge 1814 ===
[[Fil:Unionsvåpen Oscarshall.jpg|left|thumb|Unions- og kongevåpen fra [[Oscarshall]]. Våpenet er kløvet, med Sveriges våpen i [[heraldisk høyre]] og Norges våpen i [[heraldisk venstre]] felt. To kroner over skjoldet markerer at kongen er konge av to kongeriker.]]
Ved [[Kielfreden]] ble kongen av [[Danmark-Norge]] tvunget til å avstå [[Norge]] til kongen av [[Sverige]]. Kiel-traktaten ble mottatt med forbitrelse i Norge, og stattholderen og tronarvingen, prins [[Christian Frederik]], stilte seg i spissen for et norsk opprør med krav om selvstendighet. Den [[17. mai]] [[1814]] ble [[Kongeriket Norges Grunnlov]] vedtatt i Riksforsamlingen på [[Eidsvoll]], og Christian Frederik ble valgt til norsk konge. Sverige gikk samme sommer til [[Krigen med Sverige 1814|krig mot Norge]] for å gjennomføre unionen etter Kiel-traktatens bestemmelser. Men gjennom [[Mossekonvensjonen]] den [[14. august]] inngikk partene våpenstillstand, og Sveriges kronprins [[Karl III Johan|Karl Johan]] gikk med på å la Norge beholde Grunnloven og indre selvstyre mot at [[Christian Frederik]] skulle abdisere og at Stortinget skulle velge den svenske kongen til ny norsk konge.<ref>[http://snl.no/Mossekonvensjonen Mossekonvensjonen] - Store norske leksikon, hentet 7. februar 2013</ref>

Christian Frederik overlot den utøvende makt til [[Stortinget]] den [[10. oktober]] 1814, og samme dag forlot han landet og reiste til Danmark, hvor han ble konge i [[1839]] under navnet [[Christian VIII]]. Stortinget vedtok den [[4. november]] 1814 den reviderte Grunnloven og valgte samme dag Sveriges konge [[Karl II|Karl XIII]] til norsk konge som Karl II. Norge måtte bare godta de endringer i [[Norges grunnlov|Grunnloven]] som unionsinngåelsen gjorde nødvendige, og landet fikk etter Grunnloven bestå som en selvstendig stat i [[personalunion]] med Sverige. Lovene som angikk felles anliggender mellom Norge og Sverige ble definert i [[Riksakten]] av 1815. Riksakten fikk grunnlovs status.

Kongen var forfatningsmessig norsk konge i Norge og svensk i Sverige. Han var altså aldri konge av Norge ''og'' Sverige, men konge av Norge og konge av Sverige. Som konge av Norge var han norsk statsborger, og som konge av Sverige svensk. De to land beholdt separate lovverk, styringsorganer, kirkeordninger, undervisningssystemer og forsvar. Deres eneste fellesinstitusjon utenom kongemakten var utenriksstyret, som imidlertid var underlagt svensk kontroll. Det felles utenriksstyret gjorde at unionen i utlandet ble oppfattet som mer av en realunion enn den faktisk var.

===Unionens voksesmerter===
Norge var økonomisk ille ute etter Napoleonskrigene. Storbritannia foretrakk å importere trelast fra [[Canada]], og skogseiere, sagbrukere og skipsredere på Østlandet fikk merke dette. Flere gikk konkurs. I tillegg hadde den norske [[Speciedaler|daleren]] vært gjennom en kraftig inflasjon, og den ble ikke stabilisert før på 1840-tallet.<ref name="snlunion">[http://snl.no/Norges_historie_fra_1815_til_1905 Norges historie fra 1815 til 1905] Store norske leksikon, hentet 7. februar 2013</ref> Da Norge gikk ut av unionen med Danmark i 1814, måtte Norge ta på seg ansvar for en del av Danmark-Norges felles statsgjeld.

[[Karl III Johan|Karl Johan]] ble norsk konge i 1818 etter at Karl II døde. Han ønsket et tettere forhold mellom sine to kongeriker, men hans «amalgasjonspolitikk» ble iherdig motarbeidet i Norge, som hadde egen Grunnlov, eget Storting og eget embetsverk. Stortingets ''grunnlovskonservatisme'' hindre ham i å gjennomføre forfatningsendringer som svekket landets selvstendighet. I tillegg tapte Karl Johan også kampen om [[veto|absolutt veto]] og avskaffelse av adelen. Absolutt veto ble avskaffet allerede i Grunnloven.<ref>[http://www.cas.uio.no/glimt/2012/Mestad.php En moderat revolusjonær grunnlov]{{død lenke|dato=august 2017 |bot=InternetArchiveBot }} - GLIMT 2012, november 2012, hentet 31. januar 2013</ref> Karl Johan hadde selv godkjent Grunnloven med mindre justeringer, men vetoretten var ikke blant justeringene. Dermed var kampen om absolutt veto tapt i starten.

En av de første sakene som Stortinget behandlet, var avskaffelsen av adelen. I 1821 hadde forslaget om å avskaffe adelen gått gjennom i tre påfølgende Storting, og Karl Johan kunne dermed ikke forhindre at det ble vedtatt. Likevel markerte Karl Johan sin misnøye ved å hinte om [[statskupp]] og arrangere en militærmanøver på [[Etterstad]] rett utenfor [[Oslo|Christiania]]. Stortinget gikk med på et kompromiss; kongen sanksjonerte avskaffelsen av adelen mot at landet selv måtte betale statsgjelden.<ref name="karljohan"/> Karl Johan hadde imidlertid oppnådd en betydelig reduksjon av Norges statsgjeld. Som konge var han stort sett populær, særlig blant bøndene, som mislikte embetsverket.<ref name="karljohan">[http://nbl.snl.no/Karl_3_Johan Karl 3. Johan] - Norsk biografisk leksikon, artikkel av Erik Bjørnskau, hentet 31. januar 2013</ref> Karl Johan var ofte i Norge som både kronprins og konge.<ref name="karljohan"/>

===Torgslaget===
{{utdypende|Torgslaget}}
[[Fil:Wergeland tegning Torvslaget.jpg|thumb|[[Henrik Wergeland]]s skildring av [[torgslaget]]. [[Baltzar von Platen]] og [[Ferdinand Carl Maria Wedel-Jarlsberg|festningskommandant Wedel-Jarlsberg]] fikk særlig gjennomgå.]]
Det var på sett og vis to grunnlover, den fra 17. mai og den fra 4. november. Den førstnevnte tilhørte Norge, den sistnevnte unionen. Da Karl Johan tok over, foretrakk han feiringen av den sistnevnte foran den førstnevnte.<ref name="feireforbud">[http://www.eidsvoll1814.no/?aid=9068576 1827 - 17. MAI-FEIRING FORBUDT!] - Eidsvoll 1814, hentet 9. mars 2013</ref> Bortsett fra at feiring den 4. november i liten grad oppfordret til utendørsmarkering, var også feiringen av 17. mai relativt raskt etablert. Karl Johan var lite begeistret for dette, og i 1827, etter en feiring godkjent av stattholderen, forbød kongen feiring av dagen fra og med 1828.<ref name="feireforbud"/> 

I 1829 ble imidlertid 17. mai fredelig feiret av en folkemasse som ønsket dampskipet [[DS «Constitutionen»|«Constitutionen»]] velkommen om ettermiddagen med sanger som [[Sønner av Norge (nasjonalsang)|«Sønner av Norge»]] og [[Norges Skaal|«For Norge! Kiempers fødeland»]].<ref>[http://www.eidsvoll1814.no/?aid=9068577 1829: Torgslag!] - Eidsvoll 1814 (udatert), hentet 31. januar 2013</ref> Stattholder [[Baltzar von Platen]] sendte kavaleri og infanteri på de fredelige grunnlovsfeirerne i det som ble omtalt som [[Torgslaget]]. Hendelsen skapte mye sinne og raseri blant de fremmøtte og von Platens situasjon i Norge ble uholdbar.<ref>[http://snl.no/Torgslaget Torgslaget] - Store norske leksikon, hentet 31. januar 2013</ref> von Platen døde 6. desember samme år på sin post. von Platen var den siste svenske stattholderen i Norge, fra da av og til tittelen ble avskaffet av [[Oscar II]] var den bare besatt av nordmenn, og fungerte som en form for statsminister.

Selve 17. mai-feiringen fortsatte uten begrensninger, men ble etter hvert like splittende som den ble samlende. På 1880-tallet var det vanlig at man delte seg i konservative borgertog som gikk til slottet, radikale borgertog til Stortinget og arbeidertog. Barnetogene, som ble til rundt 1870-tallet, hadde en til dels samlende effekt.<ref>[http://www.aftenposten.no/fakta/innsikt/17-mai---mer-enn-en-fest-6563288.html 17. mai - mer enn en fest?] - Stein Erik Kirkebøen i Aftenposten 20. oktober 2011, hentet 9. mars 2013</ref>

=== Stattholderstriden===
[[Fil:Severin Løvenskiold by Knud Bergslien.png|thumb|150px|left|[[Severin Løvenskiold]] (1777–1856) var den siste stattholderen i Norge, men tittelen ble ikke avskaffet før i 1875.<br/> Maleri av [[Knud Bergslien]] (1827–1908)]]
{{utdypende|Stattholderstriden}}
Dette{{uklart}} betyr ikke at stattholderposisjonen ble uproblematisk. Den var først ubesatt fra 1829 til 1836, og [[førstestatsråd]] [[Jonas Collett]] var effektivt nasjonens høyeste leder. Deretter ble [[Herman Wedel-Jarlsberg]] stattholder til 1840, og så [[Severin Løvenskiold]] fra 1841 til 1856. Deretter var stattholderposisjonen ubesatt frem til den ble avviklet.

Imidlertid var det prinsippet rundt posisjonen som var problemet. Norske politikere oppfattet tittelen «stattholder» som unødvendig bakstreversk og som et «lyrdrikemerke».<ref>[http://snl.no/stattholderstriden Stattholderstriden] - Store norske leksikon, hentet 31. januar 2013</ref> Derfor prøvde Stortinget å få det fjernet allerede i 1854. [[Oscar I]] nektet dette, men da han gikk bort i 1859, sendte Stortinget et nytt forslag til [[Karl IV]], som hadde lovet å sanksjonere loven. På grunn av press fra svensk presse og fra [[Sveriges riksdag|Riksdagen]], nektet han imidlertid å sanksjonere. Saken ble også en krangel mellom Storting og Riksdagen om det var en felles eller spesifikk norsk avgjørelse. I 1873 sanksjonerte imidlertid [[Oscar II]] loven om å fjerne stattholderen.<ref>[http://snl.no/stattholderstriden Stattholderstriden] - Store norske leksikon, hentet 31. januar 2013</ref>

===Flaggsaken===
{{utdypende|Norges flagg}}
{{Dobbeltbilde|right|Unionsorlogsflagg 1815 etter Anker.jpg|180|Norge-Unionsflagg-1844.svg|180|Orlogsflagget frem til 1844.| Flagget med [[unionsmerket]] i kantonen, populært kalt «sildesalaten».}}
Etter bruddet med Danmark i 1814 innførte regenten [[Christian Frederik]] et provisorisk norsk flagg som besto av [[Dannebrog]] med [[den norske løve]] i kantonen, feltet øverst nærmest flaggstangen. Dette var i bruk til 1821 (i nære farvann), men norske skip måtte fra 1818 bruke et unionsflagg i fjernere farvann, et svensk flagg med et hvitt [[andreaskors]] på rød bakgrunn i kantonen. Karl II ville ha den norske løve i kantonen, men dette ble ikke noe av. Norge fikk allerede i 1815 et [[orlogsflagg]] av samme modell, ettersom dette ifølge Grunnloven skulle være et unionsflagg. Grunnloven hadde imidlertid også en bestemmelse om at landet hadde rett til sitt eget handelsflagg.

Flaggspørsmålet ble drøftet av flere Storting allerede fra 1814, men først i 1821 ble det tatt en endelig avgjørelse. Blant mange innsendte forslag sluttet Stortinget seg til et forslag tegnet av stortingsmann [[Frederik Meltzer]]. Det fulgte nordisk tradisjon for korsflagg og kombinerte samtidig hovedfargene fra det danske og svenske flagg. Det blå korset med hvite kanter på rød bunn kunne oppfattes som en videreføring av Dannebrog, som også hadde vært Norges flagg før 1814. Den rød-hvite-blå fargekombinasjonen knyttet Norge nærmere til moderne og liberale nasjoner som [[USA]]. [[Storbritannia]], [[Nederland]] og [[Frankrike]].

Dette ble vedtatt som lovforslag av Stortinget, men Karl Johan mente at flaggsaken var en kongelig affære og avslo å sanksjonere vedtaket som lov. I stedet ble flagget approbert ved kongelig resolusjon av 13. juli 1821. Det var imidlertid bare godkjent for innenlands bruk og handel i nære farvann, nord for [[Kapp Finisterre]].<ref>Side 7, Øystein Imsen: «Flaggsak og flaggbruk i 1890-åra - fra Stortinget til Ilevolden», hovedoppgave i historie, våren 2005, Universitetet i Oslo</ref> For handel i farvann kontrollert av [[Barbareskstatene]] måtte norske skip fortsatt føre det felles norske og svenske unionsflagget av 1818. Dette skyldtes at Sverige betalte tributt til sjørøverstatene for å unngå kapring, mens Norge av sparehensyn unnlot å betale. I Norge vokste misnøyen med dette flagget, som med sin overvekt av svenske farger ble oppfattet som et symbol for svensk overhøyhet. I 1830 ble det slutt på piratvirksomhet i [[Middelhavet]] etter at [[Frankrike]] hadde tatt kontroll over barbareskstatene. [[Henrik Wergeland]] og [[Jonas Anton Hielm]] agiterte for retten til å føre det norske flagg også i fjerne farvann, men først i 1838 ble «flaggets frigjøring» gjennomført ved kongelig resolusjon.

[[Fil:Flaggsirkulære 1899.jpg|thumb|300px|right|Flaggsirkulæret utsendt fra det svenske utenriksdepartement 18. oktober 1899 for å informere utlandet om den norske flaggloven av 1898.]]
Rikene hadde stadig som felles orlogsflagg det svenske med et «norsk» andreaskors i kantonen, stadig mer mislikt i Norge. Spørsmålet om unionens flagg og våpen sto på sakslisten for den første unionskomité i 1839, og komiteen sluttet seg etter lange diskusjoner til et forslag som markerte full likestilling mellom de to rikene. Ved kongelig resolusjon av 20. juni 1844 godkjente [[Oscar I]] komiteens forslag til nye norske og svenske flagg med det felles [[unionsmerket]] i kantonen, et rektangel eller kvadrat skrådelt i fire felter, med norske flaggfarger øverst og nederst, svenske i begge sidefelter. Dermed fikk hvert land sitt eget orlogsflagg, men med unionsmerket som symbol på foreningen mellom dem.<ref>Jan Henrik Munksgaard: ''Flagget – Et nasjonalt symbol blir til''. Årbok Vest-Agder-museet 2012, Kristiansand, s. 119–1212</ref> Denne kongens «morgengave» til sitt norske folk ble meget godt mottatt. Da kongen samtidig godkjente et nytt konge- og unionsvåpen som markerte likestilling mellom rikene, kunne symbolstridene inntil videre legges til side. I Sverige ble unionsmerket mottatt med større skepsis. I en tale på [[Riddarhuset]] i 1859 ble unionsmerket omtalt som «sillsallaten».<ref>Imsen, side 8</ref> Dette tilnavnet ble snart populært i begge land.

Flaggstriden blusset imidlertid opp igjen som følge av økende norsk misnøye med unionen etter 1860. Kongetro unionister, stort sett Høire-velgere, foretrakk unionsmerket, mens nasjonalister og republikanere, stort sett [[Venstre]]menn, foretrakk det «rene» flagg. Imidlertid var denne overgangen ikke absolutt. Da det første barnetoget fant sted i 1869, hadde konservative gått til innkjøp av flagg for barn fra «mindre bemidlede hjem», men av økonomiske årsaker var disse uten unionsmerket. De store flaggene var imidlertid med unionsmerke.<ref>Imsen, side 23</ref>

Ti år senere, i 1879, hadde et forslag om forandring av flagget møtt sterk motstand, og i dette barnetoget var det unionsmerkede flagg som dominerte. Dette slo også an i [[Tromsø]] og [[Trondheim|Trondhjem]]. Landet ble splittet mellom innlandet (for det rene flagg) og sjøen (for unionsmerket).<ref>Imsen, side 24-26</ref>

I unionstidens siste fase, da motstanden mot unionen økte, ble unionsmerket en stridssak. Venstre tok opp flaggsaken, og den ble vedtatt i Stortinget først i 1893 og så 1896. Begge gangene nektet Oscar II sanksjon. I 1898 gikk flaggsaken igjennom ettersom kongen hadde brukt opp sine utsettende veto.

===Statsrådsaken og parlamentarisme===
{{utdypende|Statsrådsaken}}
[[Fil:Riksretten 1884.png|thumb|left|Riksretten i 1884 som innførte parlamentarisme.<br/> Tegning av Lorentz Norberg]]
Fra 1850-tallet var det ønske om at regjeringen måtte møte i Stortinget, slik at den måtte forsvare sin politikk. Denne praksisen var regjeringen skeptisk til, og tilrådde kongene å nekte sanksjon. Da Venstre-politikerne ikke kom noen vei med denne grunnlovsendringen, bestemte de seg i stedet for å gå til riksrett mot [[Christian Selmers ministerium]]. Regjeringen Selmer ble felt, og etter et mislykket forsøk på å finne en alternativ Høire-regjering, måtte Oscar II gi statsministerembetet til [[Johan Sverdrup]].<ref>[http://www.kongehuset.no/c27068/artikkel/vis.html?tid=27427 Kong Oscar II (1829-1907)] - Kongehuset, 23. november 2006, hentet 1. februar 2013</ref> Dette ble en effektiv innføring av parlamentarisme i Norge som [[konstitusjonell sedvanerett]]. Først i 2007 ble parlamentarismen inkludert i grunnloven.<ref>[https://www.stortinget.no/no/Stortinget-og-demokratiet/Historikk/Parlamentarismen-i-utvikling/ ''Stortinget.no:'' Parlamentarismen i utvikling]</ref>

=== Konsulatsaken ===
[[Fil:Arendal035.jpg|thumb|Norsk dampskiptrafikk eksploderte på 1800-tallet, og det ble behov for et mer effektivt og moderne konsulatvesen.<br/> Tegning av T.C. Müller]]
[[Fil:Eget Konsulatvæsen, 1904 (11337154766).jpg|thumb|upright|«Eget konsulatvæsen», postkort med tegning av [[Olaf Krohn]] 1904. Striden om innføringen av eget norsk konsulatvesen under unionen med Sverige ble den formelle årsaken til unionsoppløsningen 1905]]
Konsulatsaken var en av hovedgrunnene til at unionen mellom Sverige og Norge ble oppløst. Da Norge i 1814 aksepterte unionen med Sverige, fikk Sverige ansvaret for utenrikssaker på begge lands vegne. Imidlertid hadde Norge krav på eget konsulatvesen, men dette ble ikke imøtekommet. Derfor fantes det bare unionelle legasjoner og [[konsulat]]er rundt om i verden, underlagt et felles svensk-norsk utenriksdepartement. Da Norge fra [[1850]] og utover ble en stor sjøfartsnasjon, var det oftest nordmenn som trengte hjelp fra [[konsul (diplomati)|konsulene]]. I begynnelsen hjalp de Norge godt, men etter hvert krevde norske politikere modernisering av konsulatvesenet.

I 1889 ble det diskutert flere punkter hva gjaldt utenriksbudsjettet fra Sverige. Kritikken gikk på at flere konsuler var utlendinger fra det landet de representerte Norge i, og dermed visste lite om norske behov og forhold. Det var også stor tverrpolitisk enighet om at tonnasjeavgiften var moden for modernisering, og at det eksisterende nettverket av konsuler i Europa prioriterte svenske interesser, og ikke norsk handel. Et videre problem var at mens den internasjonale trenden var at industrialiseringen og frihandelen trengte større markeder, og konsuler dermed hadde en stor handelsorientert oppgave, var den svenske Riksdagen dominert av proteksjonistisk handelspolitikk. Konsulene måtte dermed svare både for norske handelsinteresser og svensk skepsis på samme tema.<ref name="konsul">[[Narve Bjørgo]], [[Øystein Rian]] og [[Alf Kaartvedt]]: ''[http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2014032406025#347 Selvstendighet og union : fra middelalderen til 1905]''. Kapitlet «Eget konsulatvesen», side 347-48. (Norsk utenrikspolitikks historie, bind 1), Universitetsforlaget, 1995. ISBN 82-00-22393-0</ref>

Resultatet av dette var at et samlet storting ba statsminister [[Johannes Steen]] om å opprette en konsulatkomité. Denne skulle se på mulighetene for forandring av konsulatvesenet innen den daværende rammen eller lete etter behov for å danne et eget konsulatvesen. Komiteen påpekte flere kritikkverdige forhold:<ref name="konsul"/>
* Norge hadde hatt en økning av dampskip på 129 % fra 1876 til 1888, mens Sverige hadde i tilsvarende periode en økning på 35 %. Norge betalte mer enn dobbelt så mye til konsulatvesenet og en klart større del av de sjøfolk som krevde hjelp fra konsuler var norske. Likevel måtte ikke utenriksdepartementet eller konsulatvesenets leder svare for seg i Stortinget.
* Norge hadde utvidet sine handelsområder fra Europa til Nord- og Sør-Amerika, Vestindia, Afrika og Asia. Ingen av disse områdene var særlig godt dekket.
* Mens det i de fleste andre vestlige land var vanlig praksis at gode konsuler ble diplomater, var det motsatt for Sverige. Diplomater uten erfaring som konsuler ble ofte brukt som konsuler. Dermed hadde de en mer diplomatisk enn kommersiell innstilling til oppgaven.
* Konsulene ville all den tid de var lagt under det i teori felles, men i praksis svenske utenriksdepartement, ikke få støttet norsk handelspolitikk.

====Knyttneve og krigstrussel (1891–1899)====
[[Fil:Ludvig Douglas 1913.JPG|thumb|Den svenske utenriksminister [[Ludvig Douglas]] var lite interessert i å samarbeide med Norge.]]
Konsulatkomiteen konkluderte derfor med at det var nødvendig med et eget konsulatvesen, en konklusjon som kan ha vært forventet.<ref name="knyttneve">[[Narve Bjørgo]], [[Øystein Rian]] og [[Alf Kaartvedt]]: ''[http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2014032406025#349 Selvstendighet og union : fra middelalderen til 1905]''. Kapitlet «Knyttnevepolitikken», side 349-51. (Norsk utenrikspolitikks historie, bind 1), Universitetsforlaget, 1995. ISBN 82-00-22393-0</ref> Venstre gikk til valg på blant annet eget konsulatvesen i 1891, og da de vant, ble saken vedtatt i Stortinget.<ref name="knyttneve"/> Dette ble ikke sanksjonert av Oscar II, etter instruks fra den svenske regjering. Den svenske utenriksministeren [[Carl Lewenhaupt]] hadde beregnet dette, og tilbød om forhandlinger om deler av kravene. Han lykkes med dette å splitte Stortinget mellom Venstre, [[Moderate Venstre]] og [[Høyre|Høire]]. Lewenhaupts ønske om å styrke unionen gjennom å fjerne unødvendige hindringer ble imidlertid ikke imøtekommet fra noen sider av grensen.

Ettersom kongen hadde utsettende veto, ville Stortinget kunne gjenta beslutningen i tre stortingsperioder og slik få igjennom kravet om eget konsulatvesen, forutsatt at kravet var uforandret i ordlyden. Problemet var imidlertid at Sverige og kongen anså saken om konusulatvesen for å være en sak ikke for Stortinget, men for en felles unionskomité. I tillegg hadde Venstres politikere liten tålmodighet. De ønsket å slå til med en gang i en handlingsmåte som ble kalt «knyttnevepolitikken».<ref name="knyttneve"/> Venstre kjørte gjennom eget konsulatvesen som opphevet felles konsulatvesen fra og med 1. juli 1895, og dermed var kravet forandret og svært spesifikt. Konsultavesenet skulle innføres uansett. Sverige svarte med å true om krig, og Venstre måtte bøye av. Dette ble et tap både for Norge og Lewenhaupt, som gikk av da han ikke ville assosieres med voldstrusler.<ref name="knyttneve"/> 

Svenske politikere satset dermed på en politikk der de ikke ville ta opp enkeltdeler for seg, som Lewenhaupt hadde prøvd. I stedet ble [[Francis Hagerups første regjering]] samlet for å finne noen felles punkter i den tredje unionskomité. Imidlertid var det stor uenighet mellom de norske og de svenske representantene, og dessuten internt i de to land. Møtet ble resultatløst. I tillegg til dette problemet, hadde den svenske utenriksminister etter Lewenhaup, [[Ludvig Douglas]] anbefalt kronprins [[Gustav V av Sverige|Gustaf]] å innføre statskupp, konkludert med at Høire var demoralisert etter riksretten og at det kunne hjelpe å øve press på Norge via stormaktene. En mislykket forespørsel til [[Tyskland]] og [[Østerrike-Ungarn]] ble gjennomført, og etter hvert gikk Douglas selv av, etter at han ikke fikk medhold i å nekte å informere fremmede makter om at Norge hadde fått et rent flagg.<ref>side 21, Jacob Weibull: «Innför unionsopplösningen 1905 Konsulatfrågan» Norstedt, Stockholm 1962</ref>

====Tøvær (1899–1904)====
[[Alfred Lagerheim]] ble ny svensk utenriksminister etter Douglas. Hans politikk fremsto som kompromissvennlig overfor nordmennene.<ref>side 38, Jacob Weibull: «Innför unionsopplösningen 1905 Konsulatfrågan» Norstedt, Stockholm 1962</ref> Lagerheim og den norske statsminister [[Otto Blehr]] igangsatte først en ny konsulatkomité for å se på mulighetene for et eget norsk konsulatvesen innunder det felles svenske utenriksdepartementet.<ref name="forsoning">[[Narve Bjørgo]], [[Øystein Rian]] og [[Alf Kaartvedt]]: ''[http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2014032406025#349 Selvstendighet og union : fra middelalderen til 1905]''. Kapitlet «Den nasjonale samlingspolitikken», side 351-555. (Norsk utenrikspolitikks historie, bind 1), Universitetsforlaget, 1995. ISBN 82-00-22393-0</ref> Dette tilbudet fra Lagerheim ble av betydning for at Høire nå kunne sette eget norsk konsulatvesen på programmet, da det ikke var i strid med unionen. 

Høire, moderate venstrefolk fra 1890-tallet og nye utbrytere fra Venstre med [[Christian Michelsen]] blant frontfigurene slo seg sammen som [[Samlingspartiet]]. Effektivt var Samlingspartiet bare et parti i rent formell forstand, det fantes ingen organisering utover Stortinget. Høire dominerte sterkt i forsamlingen. Samlingspartiet gikk til valg med forhandlinger som slagord, og de vant valget i 1903 med 63 representanter, fire mer enn nødvendig for flertall i Stortinget.<ref>Side 49-50, Thomas Chr. Wyller: «Christian Michelsen ''Politikeren''», Dreyers Forlad, Oslo 1975</ref> Med [[Francis Hagerup]] som norsk statsminister etter valget begynte forhandlingene om likelydende lover og eget norsk konsulatvesen. Imidlertid stoppet det opp fra svensk side på grunn av interne uenigheter.

===Norsk militær opprustning (1895–1902)===
[[Fil:KNM Valkyrjen.jpg|thumb|left|[[«Valkyrjen» (torpedobåtjager) (1896–1922)|«Valkyrjen»]] var et av de nye skipene. <br/> A. Renard, Kiel, Tyskland, 1900]]
Det norske forsvaret var i sterk grad preget av interne krangler og skepsis mellom yrkesmilitære og stortingsrepresentanter. De yrkesmilitære var i sterk uenighet om de skulle satse på dampskip eller seilskip, og da det ble bygget seilskip som var utdatert før de ble sjøsatt, skapte dette manglende tillit fra Stortinget. Samtidig satte Venstre i gang en sparepolitikk fra 1880-tallet og frem til 1895 som gikk ut over forsvaret. I tillegg gikk det politikk i hærens oppsetning. Den var i 1888 blitt oppsatt som en forsvarshær på bekostning av «linjen», det vil si den delen av hæren som med Stortingets støtte kunne bevege seg utenfor landets grenser.<ref>[http://nile.lub.lu.se/ojs/index.php/scandia/article/view/1088/873 Norges sjømilitære opprustning 1895-1902 og forholdet til Sverige]{{død lenke|dato=mars 2018 |bot=InternetArchiveBot }} - Trond Stensland i Scandia - Tidskrift för historisk forskning, nummer 1, 1995, Volum 61, Lund</ref>

Etter at Norge i 1895 hadde måttet gjøre retrett i konsulatsaken da et militært mye sterkere Sverige hadde truet med krig, ble ting imidlertid annerledes. Den 25. juli 1895 vedtok Stortinget ekstraordinære bevilgninger til gjenreising av marinen og til nye festningsanlegg. I tillegg til en oppgradering av de historiske festningene [[Kongsvinger festning]] og [[Fredriksten]], ble det også laget festninger ved [[Urskog fort|Urskog]] (også kalt Dingsrud), [[Ørje-fortene|Ørje]] og fremskutte fort i nærheten av Fredriksten, inkludert [[Hjelmkollen fort]]. Marinen fikk for det meste havgående fartøyer, og det ble anskaffet fire [[panserskip]], ti torpedobåter av 1. klasse og tolv av 2. klasse. Panserskipene alene kom på 19 millioner kroner, som tilsvarte omtrent 20 prosent av statsbudsjettet ved århundreskiftet.<ref>[http://borreminne.hive.no/aargangene/2004/22-boerresen1905.htm Sjømilitære krigsforberedelser i ytre Oslofjord sommeren 1905] {{Wayback|url=http://borreminne.hive.no/aargangene/2004/22-boerresen1905.htm |date=20070811224748 |df=iso }} - Jacob Børresen, Borreminne 2004, hentet 4. februar 2013</ref>