Redigerer Ungtyrkerne (avsnitt)

== Bakgrunn ==
Fra midten av 1800-tallet var [[Det osmanske rike]] preget av regionale uroligheter, og økonomiske og politiske problemer. Riket hadde over lengre tid gradvis tapt territorium i flere militære konflikter. De krefter som etterstrebet løsninger på problemene ved vestlig inspirerte reformer ble i noen henseender ungtyrkernes forgjengere, mens de reaksjonære krefter som var motstandere av slike reformer iblant ble kalt gammeltyrkere.

En moderne og liberalt innrettet konstitusjon ble utferdiget den 23. desember 1876 av sultan [[Abd-ul-Hamid II]].<ref name="NF1">{{Runeberg.org|nfcj|0239.html Turkiet (Historia. Tiden från Berlinkongressen till den ungturkiska statshvälfningen, 1878-1908)}}</ref>
Denne var blitt utarbeidet av [[Midhat Pasja]], som var blitt [[storvesir]] 19. desember 1876. Sultanens hensikt var i første instans å motvirke den europeiske konferanse som på dette tidspunkt fant sted i [[Konstantinopel]], og som hadde stilt vidtrekkende krav om garantier for en bedre forvaltning av riket, som den gang befant seg i en kaotisk tilstand. Bare i 1876 hadde flere opprør brutt ut på [[Balkan]], og to sultaner blitt avsatt.

[[Fil:Young Turksfirstcongress.jpg|miniatyr|Den osmanske opposisjons første kongress i Paris, 1902.]]
Reformvirksomheten kom imidlertid aldri i gang for alvor. Utenlandske inspektørers virksomhet ble lammet av passiv motstand fra det gamle forvaltningsapparatet, og Midhat Pasja ble avsatt allerede 5. februar 1877. Parlamentet ble oppløst 14. februar 1878 og den nye forfatningen opphevet, med det resultat at Det osmanske rikes styre fra 1878 fant tilbake til de gamle spor.

Dette innebar blant annet at forekomsten av [[favoritt]]er ved sultanens hoff lamslo alle personlige reforminitiativer innen forvaltningen på både sentralt og lokalt nivå.<ref name="NF1" />

Allerede fra Midhat Pasjas tid fantes en reforminnrettet ungtyrkisk bevegelse, som imidlertid ble forfulgt av sultanen.<ref name="NF2">{{Runeberg.org|nfcj|0241.html Turkiet (Historia. Tiden från Berlinkongressen till den ungturkiska statshvälfningen, 1878-1908, sp. 422)}}</ref> Fremfor alt fra 1897 måtte bevegelsens ledende menn (blant andre [[Murad bej]], [[Ahmed Riza]], Midhat Pasjas sønn [[Ali Haidar]] og prins [[Sabah-ed-din]]) flykte fra landet, noe som er forklaringen på at deler av den ungtyrkiske bevegelse ble utviklet i eksil. I [[Paris]] og [[Genève]] dannet de komitéer som virket via pressen, framfor alt for at vesterlandske idéer skulle taes i bruk i styret av Tyrkia for å forsøke å motvirke rikets sammenbrudd. Disse komitéer hadde tette forbindelser med underjordiske organisasjoner i Det osmanske rike. Et sentralpunkt for disse ble skapt i 1906 i form av den ungtyrkiske sentralkomitéen i [[Thessaloniki]]. I 1907 ble bevegelsen konsolidert ved dannelsen av ''[[Komitéen for enhet og fremskritt]]'', som ble bevegelsens enhetlige ledelse.