Redigerer Uføretrygd (avsnitt)

== Uføretrygd fra Folketrygden ==
Uføretrygd fra Folketrygden reguleres av folketrygdloven kapittel 12, med nærmere presiseringer blant annet i kapittel 2 (om medlemskap). Regelverket kan grovt inndeles i tre: Vilkårene for å få uføretrygd, beregning av uføretrygd og reduksjon/opphør av uføretrygd. 

Formålet med uføretrygd er å sikre inntekt for personer som har fått sin inntektsevne varig nedsatt på grunn av sykdom, skade eller lyte, se folketrygdloven § 12-1. Formålsbestemmelsen har alene liten rettskildemessig vekt, ettersom inngangsvilkårene er nærmere presisert i de påfølgende bestemmelsene.

=== Inngangsvilkår ===
Som med alle folketrygdytelser er det et grunnvilkår at man er medlem i trygden. For uføretrygd må man ha vært medlem i en tilstrekkelig kvalifiserende periode før man ble ufør og har medlemskapet i behold, se folketrygdloven §§ 12-2 og 12-3. Det betyr at man generelt ikke kan få uføretrygd hvis man kommer ufør til Norge. Hvis man flytter fra Norge før man blir ufør, og så blir ufør i utlandet, kan man ha mistet medlemskapet og dermed også mistet rett til uføretrygden.

Uføretrygd kan bare gis til den som er mellom 18 og 67 år, se folketrygdloven § 12-4.

Det viktigste vilkåret for uføretrygd, som skiller uføretrygd fra ytelser som sykepenger etter folketrygdloven kapittel 8 og [[arbeidsavklaringspenger]] etter folketrygdloven kapittel 11, er attføringsvilkåret i § 12-5. Dette vilkåret speiler folketrygdloven § 11-6 (om behov for å få avklart arbeidsevnen) i reglene om arbeidsavklaringspenger. Som nevnt i artikkelen om arbeidsavklaringspenger innebærer attføring at man har vært forsøkt tilbakeført til arbeidslivet. Altså, NAV (som forvalter disse ytelsene, se NAV-loven) må ha funnet egnede arbeidsrettede tiltak, fulgt opp den medisinske behandlingen og på andre måter bistått medlemmet med tanke på tilbakeføring til arbeid, og deretter konkludert med at forsøket enten har vært vellykket eller helt eller delvis mislykket. Når NAV har etablert en sikker konklusjon om akkurat hvor mye vedkommende over tid vil være i stand til å arbeide, foreligger det et tilstrekkelig forsøk på attføring.

Det er et vilkår at sykdom, skade eller lyte er hovedårsaken til uførheten, se folketrygdloven § 12-6. Selv om loven bruker en videre definisjon av de helsemessige forholdene enn for eksempel sykepengereglene i kapittel 8, er det lite vesensforskjell; sykdomsbegrepet i folketrygdloven kapittel 8 er så vidt at det favner over de fleste tilfeller som også kan kalles «skade» eller «lyte». Begrepet «lyte» er en betegnelse på «medfødt legemsfeil».<ref>{{Kilde www|url=https://no.wiktionary.org/wiki/lyte|tittel=lyte – Wiktionary|besøksdato=2021-09-03|språk=nb|verk=no.wiktionary.org}}</ref>

Det siste sentrale inngangsvilkåret er at man har tapt inntekt. Den som har inntekt i behold på tross av uførheten har ikke rett på uføretrygd selv om vedkommende i et medisinsk perspektiv er helt ufør. For å få uføretrygd må man være ervervsmessig invalid; medisinsk invaliditet som nevnt i § 12-6 er ikke tilstrekkelig alene.

=== Beregning av uføretrygden ===
Uførepensjon består av grunnpensjon, tilleggspensjon og/eller særtillegg. Pensjonsprosenten er 45 for [[poengår]] før 1992 og 42 for poengår fra og med 1992. For å få full pensjon må man ha minst 40 års botid i Norge. Kortere trygdetid gir lavere pensjon. Tilleggspensjon forutsetter at man har opptjent pensjonspoeng i minst tre år.

Størrelsen på tilleggspensjonen er blant annet avhengig av
* hvor mange år man har opptjent pensjonspoeng
* hvor høy arbeidsinntekten har vært i opptjeningstiden
Det er dessuten særregler for beregning av trygdens størrelse avhengig av om man er yrkesskadet og/eller har barn, på samme måte som ved arbeidsavklaringspenger, se folketrygdloven §§ 12-15 - 12-17.

Uføretrygden kan reduseres ved arbeid, se folketrygdloven § 12-14. Den kan reduseres ved straffegjennomføring og institusjonsopphold, se §§ 12-19 og 12-20. Det er også mulig å gi avkall på uføretrygd, se § 12-21.