Redigerer Tragedien på Svensgrunnen 1943 (avsnitt)

==Angrepet og bortføringen==
[[Fil:Gryllefjord-From-Ballesvikskaret.jpg|thumb|Fiskeværet [[Gryllefjord]], hjemstedet til mange av de omkomne.<br />Foto: Bjørn Christian Tørrissen (2011)]]
===«Havegga», «Baren» og «Øistein»===
Flere fiskebåter med base i [[Gryllefjord]] og [[Mefjordvær]] lå på [[Svensgrunnen]] nordvest for Senja mandag 12. april 1943. Litt etter klokka 11<ref>''Ukjent ubåt'' (s. 60)</ref> ble fiskeskøyta «Havegga», som lå lengst øst på fiskefeltet, plutselig angrepet av en ubåt med granater og håndvåpen. Av mannskapet på sju ble tre drept og to skadet, i tillegg til at båten fikk skader. «Havegga» satte kursen mot land, men ubåten fulgte etter, og under videre beskytning med maskingevær ble også skipper Alfred Alver truffet og lettere skadet. Ubåten forlot deretter fiskebåten, slik at den kunne gå til land i Gryllefjord.<ref>''Ukjent ubåt'' (s. 14-19)</ref>

Ubåten satte så kursen mot fiskebåten «Baren». Mannskapet på den båten hadde sett at «Havegga» var blitt beskutt, og de satte kursen mot land. To maskingeværkuler traff «Baren» uten å gjøre nevneverdig skade, men skipper Bernt Kristoffersen forsto at folkene på ubåten ville ha fiskebåten til å gå utover igjen. Da fiskebåten hadde snudd, oppdaget mannskapet en ung mann som lå og drev i sjøen. Fra ubåten ble det ikke gjort noe forsøk på å redde ham; den lå i ro til han var blitt berget opp i fiskebåten, og forlot så stedet. I fiskebåten ble mannskapet raskt klar over at mannen måtte være russer. «Baren» gikk inn til den tyske meldestasjonen i [[Bøvær]], der de fikk beskjed om å avlevere mannen på [[Berg fort]] på Flatnes.<ref>''Ukjent ubåt'' (s. 41-42)</ref> (Se [[Tragedien på Svensgrunnen 1943#Aleksej Labutin|eget avsnitt]].)

Den tredje båten som ble angrepet var «Øistein», som lå omtrent midt på Svensgrunnen. Der ble fem av mannskapet på sju drept, mens to ble skadet. Båten fikk også store skader, og det tok de to overlevende flere timer å få båten i såpass stand at de kunne gå mot land. På vei inn til Gryllefjord fikk de kontakt med en annen fiskebåt, «Selfjord», og de fikk hjelp til å komme seg til land.<ref>''Ukjent ubåt'' (s. 21-26)</ref>

===«Skreien» og «Frøy»===
Ubåten fortsatte videre sørvestover og åpnet ild mot flere andre fiskebåter, som imidlertid klarte å unnslippe.<ref>''Ukjent ubåt'' (s. 27-28)</ref> Den gikk deretter opp til fiskeskøyta «Skreien», og det ble gitt tegn til at mannskapet skulle komme ombord i ubåten. Ubåten dykket kort tid etter at mannskapet på fiskebåten var kommet ombord.<ref>''Ukjent ubåt'' (s. 60-63)</ref> (Se også [[Tragedien på Svensgrunnen 1943#Bortføringen av mannskapet på «Skreien»|eget avsnitt]].) Ingen i fiskebåtene omkring så hva som skjedde med «Skreien», og båten med mannskap forsvant tilsynelatende uten spor.<ref>''Ukjent ubåt'' (s. 48)</ref>

19. april, ei uke etter angrepet på Svensgrunnen, ble «Skreien» funnet drivende utenfor [[Grøtøya (Karlsøy)|Grøtøya]] i Nord-Troms. Skøyta var uskadd og forlatt, og ble berget av en fisker fra [[Torsvåg]]. Fra Gryllefjord ble [[redningsskøyte|redningsskøyta]] [[RS «Storebrand»|«Storebrand»]] og tre mann sendt for å slepe «Skreien» tilbake til Gryllefjord. Fiskebåten kunne imidlertid gå hjemover for egen maskin. Ironisk nok fikk redningsskøyta maskinskade utenfor [[Måneset]] vest for Gryllefjord, slik at det ble «Skreien» som måtte slepe «Storebrand» det siste stykket inn til fiskeværet.<ref>''Ukjent ubåt'' (s. 51-53)</ref>

Den siste fiskebåten som ble angrepet var «Frøy», som lå i nærheten av «Skreien». «Frøy» ble truffet av to granater, som drepte én av mannskapet og skadet en annen alvorlig. Båten fikk et hull i skutesida og begynte å ta inn vann. De overlevende ombord klarte å få gitt tegn til båten «Gyda», som kom til og fikk reddet mannskapet før «Frøy» gikk ned.<ref>''Ukjent ubåt'' (s. 28-32)</ref> Den skadde fra «Frøy», Ingvard Pettersen, døde på sykehuset i Harstad dagen etter.<ref>''Ukjent ubåt'' (s. 38)</ref>

===Nazistisk propaganda og usikkerhet om nasjonalitet===
Hendelsen på Svensgrunnen ble i dagene etter omtalt i [[Harstad Tidende]], [[iTromsø|Tromsø]], [[Nationen]] og andre nazikontrollerte aviser. Beretningene om angrepet og bortføringen var til dels overdrevne og propagandapregede.<ref>''Svensgrunnen 12. april 1943'' (s. 32-34)</ref> Selv om avisene gjorde et stort poeng ut av at ubåten måtte være sovjetisk, var befolkningen i Gryllefjord skeptisk, og flere mente det måtte være en tysk provokasjon for å skape raseri mot Sovjetunionen.<ref>''Ukjent ubåt'' (s. 45-46)</ref>

===Bortføringen av mannskapet på «Skreien»===
Fiskerne fra «Skreien» forsto raskt at ubåten de var kommet ombord i var russisk. Ubåten gikk til basen [[Poljarnyj]] utenfor [[Murmansk]], der fiskebåtmannskapet ble satt i land. Etter noen dager ble de flyttet inn til Murmansk. Under oppholdet der hadde de lite å ta seg til, men de ble stort sett behandlet bra. Flere ganger fikk de besøk av russere og den norske [[kommunist]]en [[Alfred Halvari]], som forsøkte å bearbeide dem politisk. Etter noen uker fikk de tilbud om å gå inn i [[den sovjetiske marine]]n. Den eneste av nordmennene som aksepterte tilbudet var yngstemann, 17 år gamle Rasmus Johannes Rydningen, som for øvrig var fra [[Laukhella]] i [[Lenvik]] og den eneste av mannskapet fra «Skreien» som ikke var fra yttersida av Senja.

Rydningen ble flyttet til en militærleir i [[Launa]] på den andre sida av [[Kolabukta]], der han fikk opplæring i [[radiotelegrafi]] og etter hvert lærte seg brukbart [[russisk]]. I månedsskiftet august/september 1943 ble leiren i Launa nedlagt, og Rydningen kom til en ny leir i [[Retinskoje]], nordvest for Murmansk. Der ble han til høsten 1944, da soldatene i Retinskoje ble flyttet inn til Murmansk og innkvartert privat der.

Etter at den østligste delen av [[Finnmark]] var blitt befridd av [[Den røde armé]] høsten 1944, ble Rasmus Rydningen i januar 1945 sendt med lastebil til [[Kirkenes]]. Han oppholdt seg i [[Vadsø]] og deretter [[Vardø]] vinteren og våren 1945, før han mønstret på skøyta «Holmesund» som [[matros]] og med den kom hjem til Laukhella 3. juni 1945.<ref>''Ukjent ubåt'' (s. 63-117)</ref>

De andre seks av mannskapet på «Skreien» ble flyttet fra Murmansk til et hus utenfor byen kort tid etter at Rasmus Rydningen hadde dratt. Der stelte de seg i stor grad selv, men hadde lite å gjøre, utenom at de i kortere perioder ble tatt med som mannskap på ei lita ferge. I april 1944 ble de sendt med tog til en fangeleir ved byen [[Vologna]] mellom [[St. Petersburg|Leningrad]] og [[Moskva]]. Under oppholdet i leiren ble Sigurd Andreassen og Olav Olsen syke, og de døde senere på sykehus. De fire som var igjen av mannskapet ble i begynnelsen av juni 1944 sendt videre med tog til en fangeleir i [[Karaganda]] i Sentral-Asia. Et hardt og uvant klima samt ensidig og næringsfattig mat gjorde at nordmennene pådro seg sykdom. Fridthjof Brox fikk [[lungebetennelse]] etter en fisketur i november 1945, og han døde på sykehuset i leiren 8. desember samme år.

De tre nordmennene som var igjen fikk reise fra leiren 19. april 1946. De ble satt på toget til Moskva og videre til Leningrad, der de ble internert i en måned før de fikk reise videre til [[Åbo]] i [[Finland]]. Reisen hjemover fortsatte via [[Stockholm]], [[Kongsvinger]], [[Oslo]], [[Trondheim]] og Harstad. Etter omtrent to måneders reise gikk den siste etappen hjem til Senja med skøyte. Jens Andreassen var fra [[Sifjord]] og ble satt i land der, Jens Karlsen og Magnus Torgersen kom hjem til Gryllefjord.<ref>''Ukjent ubåt'' (s. 120-127)</ref>