Redigerer Tonsur (avsnitt)

==Historie==
Det er uklart når man begynte med kronraking og tonsur, men det har vært en del av ritualet før [[ordinasjon]] minst siden [[600-tallet]] og har eksistert lenger som et individuelt valg. Skikken ble innført som et [[symbol]] på at de forkastet verdslige [[mote]]r og verdier. Det er også sannsynlig at den opprinnelig henspillet på det at langt hår var et symbol på at man var en fri mann, mens et barbert hode var tegn på at man var [[slave]]; klerikerne viste på denne måten at de hadde gitt fra seg sin [[frihet]]. I det gamle [[Sparta]] måtte en voksen kriger gå med håret kort, som symbol på at han var undergitt staten. Også en spartansk brud måtte klippe av seg håret, selv om det ellers i [[Hellas]] bare var slavinner man kunne se med barbert hode, hvis eieren klippet av fletten deres til bruk i [[parykk]]er.<ref>Tom Holland: ''Perserkrigene'' (s. 103), forlaget Gyldendal, Oslo 2008, ISBN 978-82-02-29299-7</ref>

=== Forskjellige typer tonsur ===

Det er tre typer tonsur som er brukt:

==== Orientalsk tonsur ====

Den orientalske (østlige) tonsuren går tilbake til [[apostelen Paulus]], og var en barbering av hele hodet. Den ble brukt i de østlige kirker.

==== Keltisk tonsur ====
Den keltiske tonsur bestod av at man barberte forreste del av hodet fra øre til øre, mens håret bak fikk vokse og henge ned. Det ble hevdet at denne skikken gikk tilbake til [[evangelisten Johannes]], men [[Beda]] mente den stammet fra [[trollmann]]en [[Simon]] fra [[Samaria]], han som tilbød [[apostlene]] penger i bytte for kraften fra [[den hellige ånd]]. Bakgrunnen for denne påstanden er muligens at [[druide]]ne kan ha hatt denne frisyren. For Beda var det uforståelig at keltiske kristne, blant dem [[Adomnán]], fortsatte å bære keltisk tonsur.<ref>Ted Olsen: ''Kristendommen og kelterne'' (s. 149), forlaget Luther, Oslo 2008, ISBN 978-82-531-4564-8</ref> [[Synode]]n i [[Whitby]] i [[664]] tok opp to problemer: Fastsettingen av når man skulle feire [[påske]], og hvilken type tonsur munkene i [[Lindisfarne]] [[bispedømme]] burde ha.<ref>{{Kilde www |url=http://www.wilfrid.com/Wilfrid_pilgrimage/Whitby_synod.htm |tittel=Arkivert kopi |besøksdato=2009-01-15 |arkiv-url=https://web.archive.org/web/20081007120248/http://wilfrid.com/Wilfrid_pilgrimage/Whitby_synod.htm |arkivdato=2008-10-07 |url-status=død }}</ref>

==== Romersk tonsur ====
Romersk tonsur besto av at man barberte toppen av hodet og lot det være en ring av hår rundt. Denne skikken hevdes å gå tilbake til [[apostelen Peter]]. Det fortelles at da [[Theodor av Tarsus]] skulle vigsles som [[Canterbury erkebispedømme|erkebiskop av Canterbury]] i [[668]], måtte han la håret vokse en periode slik at hans orientalske tonsur kunne gjøres om til romersk. Selv om tonsur ikke hadde vært i bruk i mer enn et par hundre år i [[Beda]]s tid, mente han skikken stammet fra Peter som en etterligning av [[Kristi tornekrone]].  Ifølge Beda gir tonsuren «konstant beskyttelse mot onde [[ånd]]er, og er en fast påminnelse om at [[munk]]en må korsfeste sitt kjød med alle dets feil og onde lyster».<ref>Ted Olsen: ''Kristendommen og kelterne'' (s. 149)</ref>

Dette er den mest kjente form for tonsur, ikke bare fordi det er den som ble brukt av den største av kirkene, [[Den katolske kirke]], men også fordi den holdt seg helt til [[1972]] som en obligatorisk del av ordinasjonen. Det var dog ikke lenger påkrevd at man opprettholdt tonsur etter ordinasjonen, unntatt i visse ordener. Enkelte ordenssamfunn praktiserer fortsatt tonsur, selv om det ikke lenger er universelt påkrevd i Den katolske kirken.