Redigerer Tidlig moderne tid (avsnitt)

== Bakgrunn ==
{{utdypende|Senmiddelalderen}}
Perioden mellom 1300 og 1450, oftest omtalt som senmiddelalderen, kan også bli sett på som en glidende overgang mellom middelalder og renessanse.<ref>Side 278, Thomas H. Greer, Gavin Lewis: ''A Brief History of the Western World'' Sixth Edition, Harcourt, Brace Jovanovic, Orlando (Florida), 1992</ref> Maktkampen mellom [[monark]], [[adel]] og [[kirke]] beveget seg flere steder til fordel monarken. Dette skyldes også eksterne faktorer, som for eksempel at [[svartedauden]] hadde ført til at arbeidskraft ble vanskelig å få tak i for adelen.

=== Høy- og senmiddelalderen: Stabilitet og fremgang ===
[[Fil:FlorenceSkyline.jpg|miniatyr|300px|Den italienske byen [[Firenze]] hadde kraftig oppgang på 1300-tallet og fremover, og konkurrerte om hegemoniet med [[Republikken Venezia|Venezia]] og [[Hertugdømmet Milano|Milano]]. {{byline|Infrogmation}}]] 
Etter at [[viking]]ene og [[madjarer|madjarene]] avsluttet sine erobringer rundt år 1000, var Europa lite utsatt for angrep over lengre perioder. [[Mongolriket|Mongolenes angrep]] på 1200-tallet begrenset seg til 20 år, med unntak av lengst øst. Europa opplevde med andre ord en stabilitet de ikke hadde opplevd siden 300-tallet. Stabiliteten medførte bedre kommunikasjon, mer effektivt jordbruk og oppfinnelser som vindmøller og dype ploger. Tusentallet var også perioden der mynter kom sterkere i bruk som betalingsmiddel. [[Slaveri]] av hedninger ble avskaffet. Mange bønder var fra 900-tallet i såkalt [[Livegenskap]], det vil si at bønder ble bundet til jorden og ikke kunne flytte. Dette systemet, i ettertiden kjent som [[føydalisme]], hadde også sine fordeler. Bønder ble spart for plyndring, og adelen var forventet å passe på at bøndene hadde det etter forholdene bra. På 1200-tallet førte varme og gode avlinger til at bønder ble så rike at de kunne kjøpe seg ut av tilværelsen og bli selvstendige bønder, eller flytte til landsbyer eller byer og bli håndverkere.<ref>Side 26–28, R.R. Palmer, Joel Colton: ''A History of the Modern World'', McGraw-Hill (8. utgave), New York, c1995n</ref>

I [[Flandern]] utviklet det seg produksjon av tøystoffer, laget på en unik måte og etterspurt i resten av Europa. Det samme ble varer fra Østen som kom via [[Republikken Venezia]], deriblant silke og krydder. Disse byene, og noe senere også [[Firenze]], ble i praksis selvstendige bystater.<ref>Side 29–30, Palmer, Colton</ref> Handel med det østlige Middelhavet førte til overgang til [[Arabiske tall|indo-arabiske]] tall, som gjorde regning og bruk av [[desimaltall]], og dermed handel, lettere.<ref>Side 32, Niall Ferguson: The Ascent of Money - A financial history of the world, London, 2009</ref> Den italienske mentaliteten var imidlertid ikke fornøyd med at en bare skulle opparbeide seg en formue og så leve av den. Investering av overskuddet ble derfor viktig for å tenke på familien og fremtiden.<ref name="Side 285, Greer, Lewis">Side 285, Greer, Lewis</ref> Takket være banksystem ble det også mulig for de som ikke hadde altfor mye penger å investere i handel ved å låne penger.<ref>Side 35–37, Ferguson</ref> Dette gjaldt imidlertid ikke bare Venezia, men også andre handelsbyer som Firenze og [[Adelsrepublikken Genova|Genova]].<ref>Side 42–43, Ferguson</ref> Genova var mer opptatt av å handle i [[Egeerhavet]] og [[Svartehavet]], noe som ga dem varer fra Silkeveien, det vil si India, Sentral-Asia og Kina. Venezia fokuserte på Egypt og Rødehavet, og sikret dem blant annet krydder fra [[Det fjerne østen]], som fulgte havveien.<ref>Side 21, Merry E. Wiesner-Hanks: Early Modern Europe 1450–1789, Cambridge History of Europe, Cambridge University Press, Cambridge (Storbritannia), 2006 (2. utgave 2013)</ref>

Selv om Europa på begynnelsen av 1300-tallet begynte å konkurrere på likefot med flere andre sivilisasjoner, sto en rekke hendelser som på kort sikt slo negativt ut i kø. Det begynte med en kraftig regnskyll som ødela mye av avlingene, deretter opprør både blant bønder og folk i byene, begynnelsen på [[hundreårskrigen]] i 1338 og svartedauden i 1347.<ref>Side 279–289, Greer, Lewis</ref> Svartedauden fulgte ikke stendersamfunnet, og både adelige, jordbrukere og [[Handverker|håndverkere]] ble rammet hardt. Etter pesten ble mange gårder stående urørt, og andre steder manglet det adelsfolk til å beskytte og hjelpe bøndene. Det anstrengte forholdet mellom konge og adel på den ene siden og jordbrukere på den andre medførte flere opprør.<ref>Side 47, Palmer, Colton</ref> Laugene, som organiserte [[håndverk]] og produksjon i byene, ble også svekket. Det oppsto et behov for et nytt system som kunne erstatte det som nå sto for fall<ref>Side 281, Greer, Lewis</ref> I tillegg hadde økt handel med østlige handelsmenn som ikke var interessert i europeiske varer, ført til at sølv og gull forsvant ut av Europa. Det å prege mynter ble dermed vanskeligere, og kongen måtte forhandle med adelen for å få inn inntekter. I Storbritannia førte dette til parlamentarismens gyldne århundre.<ref>Side 49, Palmer, Colton</ref>

Kirkens innsats i denne tiden varierte stort. Det vokste frem en dyp kløft mellom dem og kongene, spesielt i Storbritannia og Frankrike. De franske og britiske kongene skattla katolske eiendommer, noe som [[pave]]n besvarte med å true med [[ekskommunikasjon]] (utestengelse fra kirken). Frankrike svarte med å flytte pavestolen til [[Avignon]] og å utnevne sine egne paver. Mange i resten av Europa så på paveembetet som et fransk politisk redskap. Dette ødela i stor grad for kirkens autoritet.<ref>Side 49–52, Palmer, Colton</ref>

=== Øst-Europa: Desentralisering og skepsis ===
{{utdypende|Hansaforbundet}}
I [[Øst-Europa]] fulgte utviklingen et noe annet spor. For det første hadde man ikke innført [[primogenitur]], det vil si at titler tilfalt den eldste sønnen til en monark. Dette medførte at landområder ble jevnt fordelt mellom alle sønner. For hver generasjon ble da områdene stadig mindre, noe som til tider førte til [[borgerkrig]] mellom grådige sønner.<ref>Side 281–282, Greer, Lewis</ref> Kirken hadde ikke den samme samlende rollen i øst som den hadde i vest. Dette skyldtes delvis at «kirken» var både katolsk og ortodoks, og den ortodokse ble delt i forskjellige varianter. I tillegg hadde mange katolikker støttet angrepet på [[Konstantinopel]] under [[det fjerde korstog]], noe som falt mange ortodokse østeuropeere så tungt for hjertet at de så på katolikkene som forrædere mot den kristne sak. I [[Böhmen]] gjorde teologen [[Jan Hus]] opprør på begynnelsen av 1400-tallet. Han ble gitt løfte om sikkerhet på vei til et møte med den katolske kirken i 1415, men ble allikevel henrettet. Dette førte til at tsjekkerne gjennomførte et kraftig opprør som kirken aldri lyktes å slå ned. De måtte i stedet i 1434 akseptere tsjekkernes rett til å praktisere sin variant av katolisismen.<ref>Side 282–83; 356–357, Greer, Lewis</ref>

Tyske riddere hadde for lang tid siden invadert Baltikum, og andre tyskere fulgte etter. Områder som [[Tallinn|Reval]], [[Riga]] og [[Gdansk]] ble tysktalende, og de ble viktige handelsknutepunkt i [[Hansaforbundet]] med hovedkvarter i [[Lübeck]]. Også i nord, som i Skandinavia, ble det satt opp handelssentre i byer, herunder i [[Bergen]].<ref>Side 282, Greer, Lewis</ref>

[[Russland]] eksisterte ikke egentlig før 1500-tallet, men det oppsto en rekke fyrsteriker oppe i nord, der steppefolk som mongolene og kosakkene ikke lenger kunne ri og komme frem så godt. Folkene her ble styrt brutalt etter den sterkestes rett, noe som førte til at lojaliteten var så som så, særlig ettersom det var stor avstand mellom områdene. Fyrsteriker var derfor i realiteten ikke større enn det man selv kunne eie og kontrollere, selv om de formelt kunne være betydelig større.<ref>Side 80–81, Fuglestad</ref>