Redigerer Teglverk (avsnitt)

== Produksjonen ==
Leire ble tidligere gravet ut med spade og trillebår, senere kom gravemaskinen som forenklet arbeidet.<ref>{{Kilde www|url=https://teglverk.no/produksjon-og-produkter/teglproduksjon/utgraving-av-leire/|tittel=Teglverk.no - Utgraving av leire|besøksdato=2023-10-17|verk=www.teglverk.no}}</ref>

Bearbeiding forgikk tidligere ved at den ble tråkket av mennesker eller dyr. Senere benyttet man møller trukket av hester eller okse, senere av dampmaskin.<ref>{{Kilde www|url=https://teglverk.no/produksjon-og-produkter/teglproduksjon/bearbeiding-av-leire/|tittel=Teglverk.no - Bearbeiding av leire|besøksdato=2023-10-17|verk=www.teglverk.no}}</ref>

Forming av både takstein og murstein har tradisjonelt foregått for hånd, gjerne i former av tre. Det var bankeren som tradisjonelt formet mursteinen. Det foregikk på samme måte som brødbaking, der man tok en leiv og la den i en form. Deretter ble den banket solid inn i formen for å bli massiv nok. På 1800-tallet ble dette arbeidet automatisert. Takstein ble ikke "banket", slik som mursteinen, men ble "strøket" slik at den fikk sin endelige form. Håndverkeren for dette kaltes naturlig nok for "strykeren". Også denne prosessen ble automatisert ved hjelp av ''Eksenterpresser'' (taksteinene ble trykket i former enkeltvis), ''Revolverpresser (''formen var en roterende valse som var 2-3 ganger raskere enn eksenterpressen) eller ''Strengpresse (l''eiren ble formet som takstein i en streng og kappet i passe lengder). Forming av drensrør har alltid foregått maskinelt. Man brukte såkalte "rørpresser" som presset ut leira i en streng. I praksis var den en ordinær strengpresse med et spesiallaget munnstykke for rørproduksjon.<ref>{{Kilde www|url=https://teglverk.no/produksjon-og-produkter/teglproduksjon/forming/|tittel=Teglverk.no - Forming av leire|besøksdato=2023-10-17|verk=www.teglverk.no}}</ref>

Etter forming måtte leiren tørkes før brenning. Dette foregikk til å begynne med i friluft, og etterhvert i tørkehus og tørkeskur. Både friluftstørke og tørke i hus tok tid, ofte 3-4 uker før man kunne brenne steinen. På midten av 1900-tallet ble kammertørken, som kortet ned på tørketiden, populær.<ref>{{Kilde www|url=https://teglverk.no/produksjon-og-produkter/teglproduksjon/torking/|tittel=Teglverk.no - Tørking av leire|besøksdato=2023-10-17|verk=www.teglverk.no}}</ref>

Brenningen foregikk de første hundreårene i såkalte miler, dvs. at den tørkede steinen ble stablet i et bestemt mønster i store hauger. Det ble laget kanaler i milen hvor det ble plassert store mengder brensel. Til slutt ble det klasket et tykt lag med bløt leire utenpå hele milen, med åpninger ved bunnen for inntak av luft til forbrenningen, og på toppen for utslipp av røykgassen. Slike ovner var i bruk i Norge fra middelalderen. Etter hvert ble det utviklet oppmurede ovner, disse ovnene fikk fellesbetegnelsen kasseovner og var periodiske. Det vil si at de måtte avkjøles, åpnes og tømmes etter hver brenning, for så å fylles og tettes på ny for neste brenning. I 1858 oppfant man "den kontinuerlige ovn" eller ringovnen, som ikke måtte kjøles ned og tømmes for så å fylles igjen for neste brenning, kunne ildsonen i ringovnen flyttes rundt ringen. Utover i 1950-årene begynte tunnelovnen å få fotfeste i både Europa og Norge.<ref>{{Kilde www|url=https://teglverk.no/produksjon-og-produkter/teglproduksjon/brenning/|tittel=Teglverk.no - Brenning til stein|besøksdato=2023-10-17|verk=www.teglverk.no}}</ref>

Siste del av teglproduksjonen besto av sortering, og i moderne tid emballering. Sorteringen hadde til hensikt å skille mellom god og dårlig teglstein, samt å kassere ødelagt stein.

[[File:Bygging av Bentsebrua og Bentse Teglverk OB.OH469.jpg|thumb|Arbeidsfolk i gang med å bygge [[Bentsebrua]] på [[Sagene]] i Oslo i 1896. Til venstre i bildet sees [[Bentse Teglverk]] (Vøien Teglverk, Bentsebakken Teglverk) og i bakgrunnen [[Sagene kirke]]. {{Byline|Oscar Hvalbye / [[Oslo Museum]]}}]]