Redigerer Tanagrastatuetter (avsnitt)

== Oppdagelse ==
Tanagrastatuetter hadde ikke vært videre kjent før slutten av [[1860-tallet]] da en gresk bonde i [[Vratsi]] i Boiotia begynte å avdekke graver som strakte seg over mange århundrer. Hovedfunnene, hovedsakelig fra 300-tallet og 200-tallet f.Kr., ble sikret i [[1874]]. Innenfor og utenfor disse gravene fra den [[Hellenismen|hellenistiske]] perioden, 200-tallet til 100-tallet f.Kr., befant det seg mange små terrakottafigurer. Et stort antall ble funnet ved utgravninger på steder i Tanagra identifiserte byen som kilden til figurene som også ble eksportert til fjerne steder. I tillegg ble disse figurene også gjort ved andre steder langs [[Middelhavet]], blant annet [[Alexandria]], [[Tarentum]] i [[Magna Graecia]], [[Centuripe]] i [[Sicilia]] og [[Myrina]] i [[Mysia]].

Figurene appellerte til [[1800-tallet]]s [[middelklasse]]s sans for [[Realisme (kunst)|realisme]] og tanagrastatuettene inngikk i europeernes visuelle repertoar. Den [[Frankrike|franske]] maleren og skulptøren [[Jean-Léon Gérôme]] skapte en skulptur i flere farger som gjenspeilte tanagrastatuettenes ånd<ref>[http://www.daheshmuseum.org/collection/detail.php?object=geromej_6 Jean-Léon Gérôme, Working in Marble, or The Artist Sculpting Tanagra, 1890]</ref>, og en fransk kritiker beskrev motebevisste kvinner portrettert i disse statuettene som «den antikke verdens pariserinner».<ref>Dahesh Museum, Gérôme's Tanagra, 2001.</ref> Oscar Wilde i sitt skuespill ''An Ideal Husband'' (''En ideell ektemann'', 1895) introduserer figuren Mabel Chiltern (blant ytterligere beskrivelser) som «hun er faktisk som en tanagrastatuett, og ville bli ganske irritert om hun ble sagt så». Under presset fra samlernes store etterspørsler begynte det å dukke opp [[Forfalskeri|falske]] statuetter.<ref>Zink & Porto 2005 rapporterer at 20 prosent av tanagrastatuettene ved [[British Museum]] har siden blitt identifisert som forfalskninger.</ref>