Redigerer Tacitus (avsnitt)

== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
[[Fil:REmpire-04 Gallia Narbonensis.png|thumb|Tacitus ble antagelig født i den romerske provinsen [[Gallia Narbonensis]].]]
Det er få kjente detaljer om Tacitus’ liv. Hva som er kjent kommer fra de spredte hentydninger om ham selv som han har oppgitt i sine verker, i sine brev til sin venn og beundrer [[Plinius den yngre]], og en inskripsjon som er funnet i [[Milas|Mylasa]] i [[Karia]] (dagens sørlige [[Tyrkia]]).<ref> ''OGIS'' 487, først gang brakt fram i lyset i ''Bulletin de correspondance hellénique'', 1890, s. 621–623</ref>

Han ble født i 56 eller 57 e.Kr. i en lavadelig familie ([[Ridder (romersk)|''eques'']].<ref> Ettersom han ble utpekt som [[kvestor]] i [[Titus]]’ korte keisertid og 25 var minimumsalder for posisjonen, kan datoen for hans fødsel bestemmes med en viss grad av nøyaktighet.</ref> Som mange latinske forfattere av gull- og sølvalderen var han fra provinsene, antagelig nordlige Italia eller [[Gallia Narbonensis]]. Det nøyaktige fødestedet eller datoen for hans fødsel er ikke kjent, og han ''praenomen'' (fornavn) er også ukjent; i brev til Sidonius Apollinaris<ref>Ikke til å forveksles med helgenen [[Sidonius Apollinaris]] av samme navn som døde i 489.</ref> er hans navn Gaius, men i bevarte manuskriptene til hans verker er hans navn oppgitt som Publius.<ref> Se Oliver, Revilo P. (1951): «The First Medicean MS of Tacitus and the Titulature of Ancient Books», for en analyse av manuskriptet hvor navnet Publius er oppgitt. Se også Oliver, Revilo P. (1977): «The Praenomen of Tacitus», som undersøkte bevisene for hver av de foreslåtte praenomen (både de kjente Gaius og Publius, og de mindre kjente Sextus og Quintus) før han konkluderte med at Publius er det mest sannsynlige. En forsker som har forslått Sextus har ikke fått faglig støtte, se Mattingly, Harold (1972): ''Rivista storica dell'Antichità'', 2, s. 169–185 </ref>

=== Familie og tidlig liv ===
De fleste i de gamle aristokratiske familiene greide ikke å overleve [[proskripsjon]]ene som skjedde mot slutten av [[Den romerske republikk|republikken]], og Tacitus gjorde det klart at han skyldte sin rang til keiserne fra det [[flaviske dynasti]].<ref> Tacitus: [http://www.perseus.tufts.edu/cgi-bin/ptext?lookup=Tac.+Hist.+1.1 Historier, 1,1]</ref> Påstanden at han nedstammet fra en frimann (frisatt slave) er avledet fra en tale i hans skrifter hvor han sier at mange senatorer og folk fra ''eques'' (lavadelen) nedstammet fra frimenn.<ref> Tacitus: [http://www.perseus.tufts.edu/cgi-bin/ptext?lookup=Tac.+Ann.+13.27 Annaler 13,27]</ref> Denne antagelsen er generelt bestridt.<ref> Syme (1958), s. 612–613; Gordon (1936), s. 145–146</ref>

Hans far kan har vært Cornelius Tacitus som tjenestegjorde som [[Promagistrat|prokurator]] for [[Gallia Belgica|Belgica]] og [[Germania]]; [[Plinius den eldre]] (onkel av nevnte Plinius den yngre) nevnte at Cornelius hadde en sønn som raskt ble eldre.<ref> Plinius den eldre: ''[[Naturalis Historia]]'', [http://penelope.uchicago.edu/Thayer/L/Roman/Texts/Pliny_the_Elder/7*.html 7.76]</ref> Det er ingen omtale at Tacitus led av et slikt forhold, men det er mulig at det viser til en bror — forutsatt at Cornelius faktisk var hans far.<ref> Syme (1958), s. 60, 613; Gordon (1936), s. 149; Martin (1981), s. 26</ref> Vennskapet mellom den yngre Plinius og Tacitus har fått en del forskere til å konkludere med at begge var avkommet til rike familier i provinsene.<ref> Syme (1958), s. 63</ref>

Det er uklart hvilken provins Tacitus ble født i, skjønt ulike gjetninger har foreslått Gallia Belgica, Gallia Narbonensis (dagens [[Provence]], [[Frankrike]]), eller nordlige Italia som mest sannsynlige.<ref> Michael Grant i «Introduction to Tacitus», ''The Annals of Imperial Rome'', s. xvii; Herbert W. Benario i «Introduction to Tacitus», ''Germany'', s. 1.</ref> Hans ekteskap med datteren til senatoren [[Gnaeus Julius Agricola]] fra Gallia Narbonensis kan innebære at han selv kom fra samme provins. Tacitus’ dedikasjon til Fabius Iustus i ''Dialogus'' kan indikere en forbindelse med Spania, og hans vennskap med Plinius antyder en opprinnelse i nordlige Spania.<ref> Syme (1958), s. 614–616</ref> Det eksisterer imidlertid ingen bevis for Plinius’ venner fra nordlige Italia kjente Tacitus, heller ikke antyder Plinius’ brev at de to mennenen hadde en felles bakgrunn.<ref> Syme (1958), s. 616–619</ref> Plinius’ bok 9, brev 23, forteller at da han ble spurt om han var italiensk eller provinsiell, ga han et uklart svar, og så ble han spurt om han var Tacitus eller Plinius. Ettersom Plinius var fra Italia har det ble sluttet at Tacitus var fra provinsene, antagelig Gallia Narbonensis.<ref> Syme (1958), s. 619; Gordon (1936), s. 145</ref>

Tacitus’ slekt, hans dyktighet i talekunst, og hans sympatiske framstilling av barbarer som motsatte seg romersk styre (eksempelvis ''Annaler'' 2,9) har fått en del til å forslå at han var i slekt med gallere. Dette bygger på det faktum at gallere i Gallia før den romerske invasjonen var kjent for sin dyktighet i talekunst.<ref> Gordon (1936), s. 150–151; Syme (1958), s. 621–624</ref> På den annen side var talekunst også beundret og utviklet i både [[antikkens Hellas]] som i Roma.

=== Politisk liv, ekteskap og forfatterskap ===
Som en ung mann studerte Tacitus [[retorikk]] i [[Roma]] som forberedelse for en karrière innen lov og politikk; som Plinius kan han ha studert under [[Marcus Fabius Quintilianus]].<ref> Det faktum at han studerte retorikk og lov er kjent fra ''Dialogus'', kapittel 2; se også Martin (1981), s. 26; Syme (1958), s. 114–115</ref> I 77 eller året etter giftet han seg med Julia Agricola, datter av den kjente general Agricola.<ref> Agricola, [http://www.perseus.tufts.edu/cgi-bin/ptext?lookup=Tac.+Ag.+9 9]</ref> Lite er kjent om hans hjemlige liv, bortsett fra han likte å oppholde seg utendørs og gå på jakt.<ref> Plinius, Letters 1.6, 9.10; Benario (1975), s. 15, 17; Syme (1958), s. 541–542</ref> Han begynte sin karrière (antagelig som ''latus clavus'')<ref> Syme (1958), s. 63; Martin (1981), s. 26–27</ref> under [[Vespasian]]<ref> Tacitus: [http://www.perseus.tufts.edu/hopper/text?doc=Tac.+Hist.+1.1&redirect=true The History 1,1]</ref> (styrte 69-79), men gikk inn i det politiske liv som [[kvestor]] (embetsmann) i 81 eller 82 under [[Titus]].<ref>Han uttrykte sin gjeld til Titus i ''Historier'' (1.1); ettersom Titus hadde et kortvarig styre er det kun disse årene som er mulige.</ref> Han steg gradvis og jevnlig i gradene gjennom ''cursus honorum'', ble [[pretor]] i 88 og en [[Quindecimviri sacris faciundis|quindecimvir]], et medlem av prestekollegium som hadde ansvaret for [[de sibyllinske bøkene]] og de sekulære leker (''ludi saeculares'').<ref> I ''Annaler'' ([http://www.perseus.tufts.edu/cgi-bin/ptext?lookup=Tac.+Ann.+11.11 11,11]) nevner Tacitus at som pretor assisterte han de sekulære lekene som ble arrangert av Domitian, og som kan bli nøyaktig datert til 88. Se Syme (1958), s. 65; Martin (1981), s. 27; Benario i «Introduction to Tacitus», ''Germania'', s. 1.</ref> Han fikk godt omdømme som advokat og som taler, hans dyktighet som offentlig taler ble et ironisk kontrapunkt til hans ''cognomen'' Tacitus («taus/stille»).<ref> Pustet, Regina (2003): [https://books.google.no/books?id=-LWcB_FcaIQC&pg=PA157&lpg=PA157&dq=Tacitus+(%22silent%22)&source=bl&ots=Y5YJoGbws_&sig=VNFCmDf_kkBh3pqJrj13e-ud6JY&hl=no&sa=X&ved=0ahUKEwi4pd-17ofRAhWM1ywKHfdoCvgQ6AEIHzAB#v=onepage&q=Tacitus%20(%22silent%22)&f=false ''Copulas: Universals in the Categorization of the Lexicon''], OUP Oxford, s. 157</ref><ref> Zaremby, Justin (2008): [http://digitalcommons.law.yale.edu/cgi/viewcontent.cgi?article=1340&context=yjlh «Silent Dissent? Tacitus Against the Lawyers»] (PDF) i: ''Yale Journal of Law & the Humanities'' '''20''' (2), artikkel 5</ref>

Han tjenestegjorde i provinsene fra rundt 89 til rundt 93, enten i kommando av en legion eller i sivil posisjon.<ref> Agricola ([45,5]) indikerer at Tacitus og hans hustru var fraværende på den tiden da Julius Agricola døde i 93. For hans arbeid på denne tiden, se Syme (1958), s. 68; Benario (1975), s. 13; Dudley (1968), s. 15–16; Martin (1981), s. 28; Mellor (1993), s. 8</ref> Han overlevde og beholdt sin eiendom under [[Domitian]]s terrorstyre (81–96), men erfaringen etterlot ham nedkjørt og kanskje beskjemmet av sin egen medskyld, noe som fikk ham til hate tyranniet, slik det kommer fram i hans verker.<ref> For virkningene på Tacitus fra denne erfaringen, se Dudley (1968), s. 14; Mellor (1993), s. 8–9</ref> Hans biografi over Agricola, kapitlene 44–45, er illustrative i så måte:

{{sitat| Agricola ble spart for de senere årene under hvor Domitian, det etterlot intet mellomrom eller tid til å trekke pusten, men som det var, med et uavbrutt slag sugde det livsblodet fra samveldet ... Det var ikke lenge før våre hender trakk [[Helvidius Priscus|Helvidius]] i fengsel, før vi stirret inn i de døende framtoningene til Manricus og [[Arulenus Rusticus|Rusticus]], før vi tråkket i det uskyldige blodet til [[Herennius Senecio|Senecio]]. Selv Nero vendte blikket bort, og unngikk å se på de grusomheter han selv hadde beordret; med Domitian var den fremste delen av våre lidelser å se og bli sett, å vite at vår stønn ble nedtegnet...}}

[[Fil:Gaius Cornelius Tacitus mirror.jpg|thumb|En fiktiv framstilling av Tacitus.]]
Fra hans sete i [[Det romerske senatet|senatet]] ble han [[Romersk konsul|''suffectus'' konsul]] i 97 i keisertiden til [[Nerva]], som [[Novus Homo|den første i hans familie]] til å oppnå en slik posisjon. I løpet av sin tjenestetid nådde han høyden av berømmelse som taler da han holdt gravtalen for den berømte veteransoldaten [[Lucius Verginius Rufus]].<ref> Plinius, ''Letters'', [http://www.vroma.org/~hwalker/Pliny/Pliny02-01-L.html 2.1] (på [http://www.vroma.org/~hwalker/Pliny/Pliny02-01-E.html engelsk]); Benario i hans «Introduction to Tacitus», ''Germania'', s. 1-2.</ref>

I det påfølgende året skrev og utga han sine verker ''Livet til Agricola'' og ''Germania'', noe som bebudet de litterære aktivitetene som kom til oppta ham resten av livet.<ref> I ''Agricola'' ([http://www.perseus.tufts.edu/cgi-bin/ptext?lookup=Tac.+Ag.+3 3]) uttalte han om hva som antagelig var hans første betydelige prosjekt, ''Historier''. Se Dudley (1968), s. 16</ref> Etterpå trakk han seg tilbake fra offentlig liv, men kom tilbake i [[Trajan]]s keisertid (98-117). I år 100 reiste han sammen med sin venn Plinius den yngre tiltale mot Marius Priscus (prokonsul av provinsen Africa) for korrupsjon. Priscus ble funnet skyldig og sendt i eksil; Plinius skrev noen dager senere at Tacitus hadde snakket «med all den majestet som karakteriserte hans vanlige oratoriske stil.»<ref> Plinius: ''Letters'' [http://thelatinlibrary.com/pliny.ep2.html 2,11]</ref>

Et langvarig fravær fra både politikken og jusen fulgte mens han skrev ''Historier'' og ''Annaler''. I 112 eller i 113 holdt han den høyeste posisjonen som guvernør for [[Romersk Asia|den romerske provinsen Asia]] i den vestlige delen av [[Anatolia]]. Dette ble nedtegnet på en inskripsjon som ble gjenfunnet i byen [[Milas|Mylasa]]. Et avsnitt i ''Annaler'' fastsetter 116 som ''[[terminus post quem]]'' for denne posisjonen, og hans død kan således ha vært så sent som 125 eller selv 130. Det synes som han overlevde både Plinius (død ca. 113) og keiser Trajan (død 117).<ref> Grant i hans «Introduction to Tacitus», ''Annals'', s. xvii; Benario i hans «Introduction to Tacitus», ''Germania'', s. 2. ''Annals'', 2.61, sier at Romerriket «nå strekker seg til [[Rødehavet]]». Om han med ''mare rubrum'' mente [[Persiabukten]], må avsnittet ha vært skrevet etter Trajans østlige erobringer i 116, men før Hadrian oppga de nye territoriene i 117. Men dette kan kun indikere datoen for utgivelsen av de første bøkene av ''Annals''; Tacitus kunne ha levd videre godt inn i Hadrians styre, og det er ingen grunn til å anta at han ikke gjorde det. Se Dudley (1968), s. 17; Mellor (1993), s. 9; Mendell (1957), s. 7; Syme (1958), s. 473; imot denne tradisjonelle tolkningen, se eksempelvis Goodyear (1981), s. 387-393.</ref> Det har forblitt ukjent om Tacitus hadde noen barn. ''[[Historia Augusta]]'' forteller at keiser [[Marcus Claudius Tacitus]] (styrte 275-276) hevdet at han var en etterkommer og sørget for bevarelse av hans verker, men denne fortellingen kan være svindel, som så mye av ''Historia Augusta''.<ref> Augustan History, [http://penelope.uchicago.edu/Thayer/E/Roman/Texts/Historia_Augusta/Tacitus*.html Tacitus X]. Den akademiske meningen om denne fortellingen er at den er enten «et forvirret og verdiløst rykte» (Mendell (1957), s. 4) eller «ren fiksjon» (Syme (1958), s. 796). [[Sidonius Apollinaris]] fortalte (''Letters'', 4.14; sitert hos Syme (1958), s. 796) at Polemius, en gallo-romersk aristokrat fra 400-tallet, nedstammet fra Tacitus — men denne påstanden, sier Syme (ibid.), er av liten verdi.</ref>