Redigerer Susan B. Anthony (avsnitt)

==Liv og virke==
=== Familie og barndom ===
Hennes far var [[kveker]], og hadde satt seg opp mot kvekersamfunnets konvensjoner og forventninger da han giftet seg med en kvinne som ikke var kveker. Susan Brownell Anthony vokste derfor opp i en ukonvensjonell familie med foreldre som hadde svært ulik bakgrunn. Familien var liberal; de var motstandere av slaveri og de var for kvinners rettigheter. Datteren Susan fikk skolegang på linje med sine brødre.<ref>Elisabeth Aasen:  ''Driftige damer : lærde og ledende kvinner gjennom tidene''   PAX  ISBN13 9788253016047, [http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007112001008#217 side 217 ebok fra bokhylla.no]</ref>

===Virke===
Hun var tidlig en talskvinne for avskaffelse av [[slaveri]]et, og engasjerte seg også i arbeidet for å få et forbud mot alkohol.{{tr}} Videre kjempet hun for at kvinnelige og mannlige [[lærer]]e skulle få samme [[lønn (økonomi)|lønn]]. Hun arbeidet som avholdsagitator, men det gikk heller dårlig. Hun uttalte selv at «inngrodde fordommer mot kvinnelig deltakelse på like vilkår.»{{tr}}

Hun begynte i kvinnebevegelsen på midten av 1850-tallet, og hennes arbeid i bevegelsen kom til å få stor betydning. Siden hun var ugift hadde hun ingen familie, og kunne derfor gå helhjertet inn i saken. Hun kjempet på, utrettelige og tålmodig. Hennes syn var at nøkkelen til kvinnefrigjøring var i politisk representasjon. Selv om det var mange forhold som kunne forbedres for kvinnene mente hun at å få innført stemmerett for kvinner var den viktigste saken.

Ganske tidlig etter at hun hadde sluttet seg til stemmerettighetsbevegelsen avfattet hun en petisjon rettet til den lovgivende forsamling i delstaten New York. Der krevde hun tre store reformer:{{tr}} 1) kvinnens rett til å forvalte egen fortjeneste, 2) myndighet over barna til tilfelle skilsmisse, og 3) stemmerett. Hun håndplukket 60 kvinner som vinteren 1854 gav seg i vei for å samle navneunderskrifter som støttet forslagene, og de kom tilbake seiersstolte med 6&nbsp;000 underskrifter.{{tr}} Hennes og organisasjonens anstrengelser vant til slutt gehør, og i 1860 antok delstaten New York et lovforslag som gav kvinnen rett til «foruten å inneha eiendom også forføye over sin egen arbeidsfortjeneste, innlede rettsprosesser og ved sin ektemakes død ha samme rettigheter som denne hadde hatt om hans hustru hadde gått bort før ham».{{tr}} Disse reformer ble et skritt på veien for kvinnerettsakrivistene i New York.
 
Da [[den amerikanske borgerkrig]] utbrøt i 1861 stanset all virksomhet for kvinnesake opp. Noen tilgengere, som [[Louisa May Alcott]], valgte å virke som sykepleiersker, men Susan Anthony og [[Elizabeth Cady Stanton]] besøkte i stedet alle større byer med slagordet «Ingen kompromisser med slaveeiere».{{tr}} De lyktes med å samle inn 400&nbsp;000 underskrifter, noe som gjorde at kongressen godkjente det 13. tillegget til konstitusjonen, som innebar at alle slaver umiddelbart skulle settes i frihetens stand.{{tr}}

Hun var redaktør for den radikale kvinnelige avisen ''The Revolution'' 1868-1870. Hun var en av initiativtagerne til ''International Council of Women'' i 1888. I Berlin var hun med ved grunnleggelsen av ''International Woman Suffrage Alliance'', som kom til i opposisjon mot at ICW ikke våget å ta tydelig stilling i spørsmålet om stemmerett for kvinner. Straks deretter holdt ICW en stor internasjonal kongress i Berlin, så mange tilreiste kvinner kunne delta ved de to evenementene.

Hun var den første kvinne som ble registrert som velger ved et amerikansk presidentvalg; hun avgav også sin stemme ved presidentvalget i 1872. Dette førte til at det ble ført en oppsiktsvekkende rettssak mot henne i juni 1873, hvor hun ble dømt for urettmessig valgdeltakelse.{{tr}}